Hagedesignerens hjørne

Damhaugen i Halden er gjort udødelig i Bjørn Gunnar Olsens romaner. I likhet med mange gamle trehusmiljøer i Halden ble Damhaugen skånet fra rivningsraseriet i seksti- og syttiåra fordi en ikke hadde råd til å bygge nytt her. Halden lå der bare, glemt av alle. Rart å tenke på at dette var landets femte største by for hundre år siden. Nå er det ingen som river de gamle rønnene lenger, sjøl om en og annen fasade blir pussa opp. Damhaugen er så heldig å aldri ha blitt fasjonabel, dessuten. Å gå her er en reise tilbake i tida.

Det er også en kunst. Ikke noe lettere å få til enn den mer kompliserte og ornamenterte hagen, bare annerledes. Gå litt rundt i boligområdene og du vil se at denne enkle stilen er en stil som mange ønsker. Feilene folk gjør er også utbredt. De hiver planter og ting litt tilfeldig utpå og kompliserer med det vedlikeholdet. Mange spenner også bein for seg sjøl når det gjelder bruken av hagen ved å gjøre atkomsten vanskelig, dele opp arealer unødig osv.

Enda en ukjent hagebusk som viser seg å være en åpenbaring av ynde og duft. Jeg legger merke til det utrolig vakre bladverket på busken. Purpurfargen fra stengler og stilker har gått over på løvet. Bladkanten er en tynn rød linje, nesten som om dette ikke var et virkelig blad, men et som noen hadde tegnet med tusj. Jeg tror ikke noen av de sene syrinene kan måle seg med S. wolfii når det gjelder vakkert løv. Aberet med den er at den blir stor – inntil 5 m høy. Men dette er en syrin som det fint går an å stamme opp til et lite tre. Her i landet finner en den oftest som Syringa wolfii ‘San’, som er en dvergform og som jeg så på Plantasjen for første gang i vår. Men blomsterklasene har også dvergform, dessverre, og intet av purpurfargen til arten finnes igjen i denne kultivaren. Den er i alle deler en dårligere hageplante enn arten. Men det er klart, hadde noen klart å krysse inn dvergveksten uten å ødelegge blomstring og bladfarge hadde vi hatt en overlegen hageplante.

Det er rart at en har valgt å kalle denne syrinen for koreasyrin. Det navnet er på andre språk forbeholdt Syringa pubescens subsp. patula. S. wolfii burde heller hete mongolsyrin etter hvor den hovedsakelig vokser. Jeg stusser også over at autoritetene har valgt å kalle Syringa wolfii ‘San’ for “Fjellsyrin” (bare se i hageselskapets sortsliste). Det er andre syriner (S. tomentella, S.sweginzowii) som vokser på mye større høyde over havet enn denne.

Dette er etter min mening ei rose som er som skapt for et gårdsmiljø. Storvokst, nøysom, frisk og vakker. Ei solitærrose som dette må ha en pen form slik at den er til pryd også etter blomstringa. Mandarinrosa (Rosa moyesii) har denne flotte fonteneformen som mange setter pris på. Dessuten gjør det at du kommer til med grasklipperen. Bladverket er sirlig og pent og nypene vel de flotteste på noen rose. Og ingen annen rose har denne mettede rødfargen i blomsten. Mandarinrosa blomstrer tidlig, så hvite pimpinellifoliaroser av litt størrelse er kanskje dens naturlige ledsagere.

Det går an på Østlandet også. Gir du rhododendronene skogsjord og litt skygge kan resultatet bli like godt som på bildene over. Det er bare brukt gammeldagse sorter av storvokste catawbienser og azaliaer. Vi legger spesielt merke til gullazalia – Rhododendron luteum som kontrast mot fiolett og lilla. Duften fra gullazaliaen fyller dessuten i et par uker dette furuskogholtet. Det er storvokste arter og kultivarer som høver i skogsmiljøet. I denne skogen er det flere planter som har nådd fem meters høyde. Yakushimanum-sorter og dvergrhododendroner blir for små i dette selskapet. Men i stedet for å rydde det som fins av lyng og bregner på tomta di, hvorfor ikke spe på med noen hardføre rhododendroner? Når alt kommer til alt er jo Rhododendroner bare forvokst lyng.

Jeg vet ikke om institusjonskunsten er inspirert av den folkelige kunsten eller om det er slik at mannen i gata utfolder seg med forbilder i motorvei- og rådhuskunsten. At det fins berøringspunkter mellom de to står i alle fall klart etter en spasertur i et vanlig norsk villavei. Hvor tar de det fra? Det må ha skjedd en evolusjon fra frittstående hestekjerre på plenen til surrealistisk konstruksjon med hjul, tujaer, stablestein og lamper. Er det en ironisk kommentar til hva romvesenene i kunstnerstanden holder på med eller hadde hageeieren bare lyst til å leke litt?

Har de ikke litt av det samme preget? Strutsvengen finner vi i på leirete, fet jord ved bekker. Hadde vi hatt vill rhododendron i Norge var det kanskje slike steder de hadde likt seg. Strutsvengen er forresten ikke kresen. Inne ved husveggen, nordvendt og tørt, klarer den å holde rosestorkenebben stangen. Verre var det med Rhododendronsortene ‘Brigitte’ og ‘Scintillation’ . Etter at de ble smadret av et takras så det nesten ut som de skulle bukke under, men dengang ei, nå er de på gang igjen. Liker du ikke kontrasten mellom det grønne teppet av bregner og storkenebb og de sprakende fargene?