Blå ild

Echium1

….for «Blåeld» er navnet denne blomsten er kjent under i Sverige. Her i landet må vi nøye oss med det akk så prosaiske «Ormehode». Ikke fortell meg at «Ormehode» beskriver planten bedre enn «Blåeld». Kommer det latinske navnet fra noe som har med «orm» å gjøre, tro? Er det slik navnekomiteen har tenkt denne gangen. Men hvorfor plantes den vakre blå blomsten så sjelden i hagen? Echium vulgare er kanskje litt kresen? Jepp, kalk skal det være. Aldri sett så mye av den som på de berømte kalk-taffelbergene i Västergötland (altså ikke Västra Götaland, du er selvfølgelig klar over forskjellen mellom de to?). Planter du Echium i hagen er det en midlertidig glede; den er toårig og frø må høstes og såes. Egentlig har jeg vel ikke sett den i andre hager enn botaniske, så metoden har altså ikke slått an. Men i dette arkadiske landskapet ved Åsle Tå er det mengder av den. Ormehode stammer fra Middelhavsområdet og er en innført plante i Norden (helt til Troms). Like fin er Echium vulgare som de treformete og flerårige slektningene på Kanariøyene og Madeira. De klarte ikke kulda på fastlandet under istida og overlevde bare der, langt til havs.

Echium2

THall-planter-41

Flerårig, treformet Echium i en hage ( Thornton Hall) i England

 

 

Nydelig hortensia

Hydrangea serrata 'Mt. Aso' i juli

Hydrangea serrata ‘Mt. Aso’

Berghortensia, Hydrangea serrata, er en hageplante som burde brukes mye mer. Altfor lenge har den blitt glemt til fordel for Hagehortensia. Hagehortensiaen, Hydrangea macrophylla, er velkjent og med rette holdt for å være litt av et smertensbarn. Lite hardfør og lunefull på alle måter. Riktig blomstring får en bare på Vestlandet , og da er det de velkjente «mopheads» det er snakk om. Bare sterile blomster i et stort, dumt hode, altså. Etter min mening er det hortensia-sortene med blomster av «lacecap»-typen som viser slektens fulle potensiale. Her omgis de fertile blomstene av en krans av sterile blomster i en flat blomsterstand. Helhetsinntrykket er at hele blomsterstanden ser ut som én stor blomst. Det er først med introduksjonen av den japanske Berghortensiaen at dette temaet har inntatt scenen for alvor. Hydrangea serrata er definitivt second banana i forhold til Hydrangea macrophylla (Hortensiaeksperten Michael A. Dirrs uttrykk). Men under våre forhold i Norden er det den som bør framheves. Den er mer hardfør, blomstrer rikt og lenge og er i det hele tatt slektens forfinede, men overraskende tøffe medlem. Det er mange sorter. En enestående vakker sort er denne ‘Mt. Aso’, (etter et fjell i Japan). Småvokst og med små blad, store mengder blomster der inne i halvskyggen under løvtrærne. Randblomstene viser fargeforandringer under sitt livsløp. Begynner som purpurrød, så vokser det hvite fram i sentrum av blomsten og deretter det blå. En lang periode er blomsten trefarget. Fra slutten av juni og to måneder framover varer showet. Jeg vil anbefale Hydrangea serrata ‘Mt. Aso’ på det sterkeste. Busken blir omtrent en halv meter høy og vel så det vid.

Beth Chatto Garden

Chatto18

Ei uke i sommer gikk med til å besøke i sju hager i den midtre delen av England (vel, én var i Wales). Hvorfor skriver vi egentlig «Wales»? Vi skriver jo ikke «Scotland» eller «Ireland». Som du skjønner har jeg en norsklærer i magen… Hensikten min er at du skal få høre om «eille» sju, men i dag er det turens siste hage jeg vil fortelle om. Det var samtidig den som gjorde størst inntrykk.

Før besøket i Beth Chattos hage i Colchester øst for London, hadde jeg lest «Beth Chatto’s Gravel Garden» og ventet å se nettopp det og intet annet. For som det står i boka er hagen anlagt på den tørreste og magreste jorda i England. Men ikke hele hagen. For her snubler jeg inn et fuktig og frodig Eden nede i en vid senkning rundt store dammer omgitt av store trær. I bunn og grunn er det dette som er «Beth Chatto Garden og ikke grushagen. Hva gjør Beth Chattos hage til slik en åpenbaring av skjønnhet? Mestedels er det brukt helt vanlige hageplanter. Mange slag er det heller ikke og en hel del av vekstene går igjen hagen igjennom. Så velgjørende endelig å komme vekk fra samlerhagene og de botaniske utstillingene! Her ligger mye av hemmeligheten. Samling, klarhet, helhet og enkelhet. Så vanskelig å få til når du har fått samler-viruset i kroppen!

Liljen min når to meter

Lilium3

Dette er asiatisk lilje ‘Latvia’, plantet våren 2013 og allerede første året større enn alle andre liljer. Men først i år har den vist hva den er god for når jord, næring, temperatur og framfor alt – fuktighet, viser seg fra sin beste side. At sommeren er kjølig ser ikke til å bety noe for denne enestående liljen. Nå er min hageflekk skjermet av hekker og andre beplantninger, slik at vinden ikke tar der liljen står. Det hever temperaturen en hel del og skaper tildels drivhusforhold. En herlig og enestående hageplante!

Lilium1

Her reiser Lilium ‘Latvia’ seg i sin fulle høyde – to meter

Lilium4 Lilium2

Bortkommen datter

Spiraeajap-b

Rosespirea midt i juli – hos meg. Blomstringen er i sin begynnelse

En slik overskrift vitner om et personlig forhold til hageplanten jeg nå skal omtale. Og ganske riktig, den elskede rosespireaen ‘Anthony Waterer’ setter jeg umåtelig høyt. Den er ettersommerens røde dronning. Men, «bortkommen»? Jo, ‘Anthony Waterer’ var en sensasjonelt populær hagebusk i femtiåra og når en snubler over den i dag er det oftest som et relikt fra den gang. Den er fortsatt i salg, men få velger den. Ingen rose eller staude slår ‘Anthony Waterer’ i sunnhet eller i fargens intensitet gjennom hele dens lange blomstringstid fra juli til september. Klage på hardførheten kan en jo alltids, men fryser den ned, betyr det ingenting for blomstringen. Blomstene sitter på årets tilvekst.

Men det er klart, slik som på bildet blir ‘Anthony Waterer’ bare på en varm og solrik plass. Jorda er det ikke så nøye med, bare den ikke er våt og kald.

Da jeg lærte faget var det fulle navnet Spiraea x bumalda ‘Anthony Waterer’. En hybrid mellom Spiraea japonica og S. albiflora. I vår tid blir både denne og andre kultivarer for enkelhets skyld samlet i Spiraea japonica. Trolig gjør en det for lett for seg på den måten.

Av andre Spiraea-sorter som ligner ‘Anthony Waterer’ nevnes ‘Froebelii’, som er en meget vital busk, men mye blassere. ‘Little Pricess’ er tett og lav og meget søt. Det er mange flere enn disse og kanskje har det store tilbudet gjort at ‘Anthony Waterer’ har kommet i bakgrunnen.

Vintergrønn og hardfør Berberis - fins det?

Berberis3

Ja, tro det eller ei. Statusen som selveste OBOS-planten har ødelagt mye for slekta Berberis i hagene våre. Hva oppnår du om du går inn for å plante Berberis i dag? Bortsett fra lange ansikter og undrende blikk? En hel del, vil jeg påstå. Tida er overmoden for å ta denne rikholdige og interessante slekta i bruk for alvor. Vi kan vel sette Berberis thunbergii til side for en stund og rette søkelyset mot andre Berberis-arter?

At vintergrønne Berberis kunne dyrkes utenfor den ytre kyststripa på Vestlandet hadde jeg ikke peiling på. Stor var overraskelsen over å finne frodige eksemplarer i blomst på Jeløya i april 2015. Etter litt blading i plantebøkene fant jeg ut at dette måtte være B. julianae, Juliana-berberis. I sortslista er den plassert som hardfør i sone 3, så her er det muligheter for mange hageeiere i Norge. For dette er en vintergrønn busk som fortjener å bli plantet. Om vinteren kan den live opp blant alt det livløse og dødgrønne som virker så tungsindig hagene om vinteren. Tidlig blomstring og mørkfiolette bær med dogg om høsten, det høres vel bra ut?. De nye bladene skal være lysegrønne, men de var ikke ute enda 25. april, så det fikk jeg ikke sett noe til. Heller ikke at bladene blir røde før de faller av kan jeg skryte av å ha fått med meg annet enn fra bøkene. Busken er stor, over to meter. Eksemplarene på Jeløya var smalvokste og det var ikke så rart siden de gjorde tjeneste som hekk.

I England i juni-juli la jeg merke til en annen vintergrønn Berberis med svært fin og tidlig fruktsetting. Disse Berberis’ene hadde mindre og rundere blad enn Berberis julianae. Men hva heter denne her? Se, det vet jeg ikke sikkert, men Berberis darwinii er mitt tips. Og pen, det var den. Vil du se den, står busken i hagen til The National Rose society ved Watford. Det var ikke få besøkende som ble en smule rose-trøtte etter sin femhundrete rose. De kom brått til hektene igjen foran Berberis darwinii (?).

Berberis2 Berberis1