Vil du ha planlagt hagen din?
|
Hvor begynner du når du anlegger hage? God latin er å begynne med avskjermingen av hagen, altså helt ute i tomtegrensa. Det har mye for seg, men i virkeligheten er det minst like vanlig å starte innerst ved huset og jobbe seg utover. Uansett hva du velger å gjøre; Hvis du setter opp gjerde mot veien, trenger du en vanligvis en port som fører inn til inngangsdøra. Det er sjelden nødvendig å sette opp en port av andre grunner enn å markere overgangen offentlig-privat. Men mange porter er en pryd for hus og hage i seg sjøl og gjør dessuten at vi kjenner oss litt mer privat når vi går ut av huset. De beste portene gir et så koselig og inviterende inntrykk at du kjenner deg mer velkommen enn om det ikke fantes noen port. Fint om hus og port (og gjerde) står til hverandre enten det er stakitt, smijernsport eller noe annet som er på tale. Inne i hagen er det ikke så aktuelt med porter. Overgangen mellom hagerommene bør likevel markeres ved hjelp av en eller annen, ja overgang. Bruk hekker, busker, pergolaer, gjerder, murer, skille i belegning, skille i høyde etc. til å lage overgangen. Poenget er at vi skal merke at nå beveger vi oss ut av en sammenheng og inn i en annen. Aller best blir det hvis rommet du nærmer deg holdes skjult i det lengste, kanskje bare gir et glimt av noe som lokker deg videre…..
Les også:
 I en bakgård i Nordfjordeid fant jeg denne koselige benken. En litt trist bakgård er med ett totalt reformert og gjort til en attraksjon. Får du ikke lyst til å klemme den som får slike ideer i hodet sitt og attpåtil setter dem ut i live?
Les også:
Spiraea arguta og S. cinerea kalles til daglig for brudespirea og det navnet solgte som varmt hvetebrød i perioden 1950-70. Dette var busker som var lette å produsere og lette å selge med sin voldsomme blomstring mens søkningen til hagesentrene er størst. Nå blir de mindre brukt, av grunner som er like åpenbare. Etter den korte og intense blomstringen er det jo faktisk ikke så mye ved dem. Aller minst er det ved grefsheimspireaen. De kjedelige, grå-grønne tuene opptar bare plass gjennom fire-fem måneder etter blomstringen – inntil vinteren trekker et barmhjertig slør over dem. Men brudespireaen hører med i hagene vi ser avbildet over og er gjerne noe av det siste som forsvinner. Vi tenker uvilkårlig at dette er eldre folks hager, åpne, fulle av matnyttige vekster på geledd og i firkant og med lite arbeidskrevende busker foran verandaen. Verneverdig? Ja, før vi aner ordet av det er de sjeldenheter.
Les også:
Denne beplantningen så fin ut da den ble anlagt for mange år siden. Dyre vintergrønne planter ble innkjøpt og satt i jorda. Et fiks ferdig inngangsparti som fungerte både sommer og vinter. Kanskje beplantningen likevel burde ha blitt levert med bruksanvisning. For nå gjør tuja, sølvgran. barlind, rododendron og mispel sitt beste for å ta livet av hverandre eller kanskje bare overleve. Taperne i denne kampen forlater scenen og vinnerne (blir det tujaen, tro) går skamfert videre. Men da har en istedenfor en velkomponert samling av vintergrønne fått et rasktvoksende og skyggegivende tre på et sted det aldri skulle stått. Og alt dette skjer fordi bruksanvisningen manglet.
Les også:
 Ja takk – begge deler, sier vel de fleste. Men denne hageeieren valgte litt utradisjonelt, som du ser. En generasjon tilbake ville vi ha sett en plen og brudespireaer langs innkjørselen. Som ville ha vært gruslagt. Belegning ville ha kommet seinere når en så seg råd til det. Alle visste at å holde jorda åpen og utilplantet inviterer ugresset inn i hagen – og det betyr trøbbel. Så valget var greit. Men prioriteringen har skiftet. Belegning har høy status og mange er innstilt på å gå radikalt til verks når de endelig skal til med hagen. Det betyr blant annet å flå av det øverste jordlaget, kjøre på jord og rulle ut plen.
Les også:
Her er vi i april 2009 i parken på UMB i Ås og Hamamelis virginiana blomstrer sammen med krokusene. Hadde vi tatt en tur hit høsten i forveien hadde vi sett at busken blomstret samtidig med høstkrokusen. En imponerende lang blomstringstid, får en jo si. Ikke spektakulær, men vakker på en beskjeden og tilbakeholden måte. Men det er et syn som ikke sees utenfor botaniske hager. Jeg griper meg i å tenke på hvordan det hadde vært å ha denne gyldne blomstringen utenfor stuevinduet gjennom hele denne endeløse vinteren. Hamamelis-sortene som blir solgt i norske planteskoler har større blomster, men starter vanligvis blomstringen i mars eller senere. Det vil si, jeg har sett både H. intermedia og H. japonica i blomst i januar i et par usedvanlig milde vintere. Men en vinter som denne har vi ingenting som kan erstatte H. virginiana i norske hager. Den er hardfør (minst H4), nøysom, rasktvoksende og blomstrer trofast. Nei, ikke keiserbusk, ikke kinesisk trollhassel, ikke Jasminum.
Virginiatrollhassel egner seg som grunnstamme for poding. Hva om du poder på et par av trollhasselkultivarene som er vanlige i handelen for å få i pose og sekk? Da vil du oppleve spektakulær blomstring i en lang periode om våren i tillegg til vinterblomstringen. I plantehullet kan du jo også sette ned et par sorter av Clematis viticella til avnytelse gjennom sommeren, helt til Hamamelis virginiana slår til med sprakende høstfarger. Derpå følger hovedshowet: Den gylne blomstringen gjennom vinteren på en krokete og ærverdig greinsiluett foran stuevinduet ditt.
Les også:
Anlagt våren 2008 har bedet mitt blitt ganske flashy allerede året etter. Komposten som jeg brukte i 2008 er nå helt omdannet og har fått fart på planteveksten. I 2008 var den ikke helt klar ennå og det kjørte trolig pH opp på et nivå som var i høyeste laget for plantene. Men nå er det full fres, noe som også har sine ulemper. Hvis du ser Malvaen på julibildet, ser du at den liksom tipper over. Stenglene har vokst for mye og klarer ikke å holde bladverk og blomster oppe.
I mai ser vi at Forglemmegei og Gullkorg dominerer, i juni er det dagliljer og storkenebb og i juli er det sverdlilje (koboltblå), Malva, og rød ryllik mens rosene ‘Lykkefund’ (bortest) og ‘Maria Lisa’ gjennomfører årets glansnummer.
Les også:
Syrinsorten ‘Inge’ må være en av de mest forfinete og delikate hageplanter som finnes. Det er litt forvirring i handelen om den tilhører Syringa meyerii eller S. julianae, men det er definitivt ingen vulgariskultivar. Alt på planten er mindre og spedere enn hva du finner på Syringa vulgaris. Jeg har kikket nærmere på ‘Inge’ og holder en knapp på at vi skal kalle den Syringa julianae ‘Inge’. Buskens form, bladstørrelse, blomsterfarge og -duft taler for at det er riktig. Riktignok minner nervaturen i bladene om S. meyerii, så det kan også hende at ‘Inge’ rett og slett er en hybrid. Forresten har det ikke så mye å si, ettersom både S. meyerii og S. julianae nå regnes som ekstremer innen samme art, nemlig Syringa pubescens. Hvis hagesenterne vil satse for fullt på ‘Inge’, så tror jeg at “Julianesyrin” ville være et godt salgsnavn.
‘Inge’ blomstrer i første halvpart av juni i Sarpsborg og er en svaktvoksende og smal syrinbusk som blir opp til 2 m høy. Blomsterduften er like forfinet og edel som alt annet ved den. Planten er for ung til at jeg kan si om “Inge” hører til blant de gjenblomstrende syrinene. I alle fall; Du kan skaffe deg “Inge” i enkelte planteskoler i Rogaland. Men hardførheten gjør at den absolutt burde selges over en mye større del av landet.
Les også:
-
-
Koreahegg som ammeplante for rødeik
-
-
Skisse over del av hagen
Rødeik (Quercus rubra) er et vakkert tre som burde plantes mer – der en har plass. Men så seint som det vokser er det jo ikke sikkert at det er du som planter rødeik som får se trærne i full utvikling. Rødeik vokser riktignok raskere enn sommereik, men er likevel et ganske puslete tre i mange år. Nå er det sånn at noen treslag vokser sakte og blir riktig gamle. Andre arter vokser fort, men har kortere levetid. Blant disse finner vi “ammetrærne”. De kan du plante sammen med eikene og oppnå følgende: Du får vakre trær til å gro opp i en fei mens eikene på sin side etablerer seg bedre og vokser raskere enn de ellers ville gjort. Eiketrærne liker å stå under en beskyttende skjerm i oppveksten. “Ammetrærne” velger du blant trær som vokser fort, men har kort levetid i forhold til eik. I dette tilfellet valgte jeg å plante Koreahegg (Prunus maackii ‘Amber Queen’). Koreahegg når et modent stadium i løpet av ti år og har en levetid på omlag seksti. Allerede etter ett til to år er Koreaheggene flotte prydtrær som fyller sin plass i hagen. Under denne skjermen gror så eiketrærne godt – i all stillhet. Det rette vil trolig være å felle heggene etter omlag tretti år. Da har eikene nådd en høyde på seks-sju meter og skyter fart, mens koreaheggen er cirka ti meter høy.
Hageeiere og hagedesignere bør vurdere denne formen for planting, som jeg vil kalle dynamisk planting. Den vanlige måten å plante på vil jeg kalle statisk. Dette tar seg fint ut på hageplanen, for der er alle planter tegnet inn som utvokste. Men alle som som har litt jord under neglene vet at å lage en god hageplan er noe annet enn å møblere ei stue med ferdig utvokste sofaer og stoler.
Les også:
Skala er viktig hvis du er opptatt av hvordan hus og hage tar seg ut sammen. Så ved denne boligblokka passer det best med et stort tre – ellers kan det hele fort se litt komisk ut. Men plassen er begrenset, så da høver det ikke med et treslag som tar for mye plass i bredden. Et søyletre tar seg godt ut ved siden av denne blokka som er mer lang enn høy. Alle som ser denne søyleeika (det står ei til ved det andre hjørnet) syns dette virker harmonisk. Dessverre er dette et sjeldent valg i denne sammenhengen. Søyleeika vokser seint til å begynne med og hærverk er absolutt en fare for unge eksemplarer. Svaret er å plante treet inne i et buskas som raskt etablerer seg og holder apekattene på avstand.
Les også:
Småtrær for småhager, ikke sant? Men små, blomstrende trær gjør seg ved uteplassen uansett hagestørrelse. Rosehagtorn, prydapal og prydkirsebær er populære hagetrær. Før var rosehagtorn mye brukt, men for tida er det prydkirsebæret ‘Kiku-Shidare-Sakura’ som er det mest trendy treet. Det finnes i andrehver hage der klimaet tillater det. Derimot har aldri den interessante slekta Amelanchier slått an. Hvorfor? Spør mannen i månen. Det som har talt mot Amelanchier er blant annet navnet. Slekta har ikke fått noe godt norsk navn. Blåhegg eller søtmispel, det har uansett ikke vist seg salgbart. Men mens hageeiernes favoritter er trær som blomstrer overdådig (og kortvarig), for så å synke hen i mutt anonymitet, strekker Amelanchiers forestilling seg over vår, sommer og høst. Vakkert, rødt løv kommer tidlig og blir deretter dekket av kritthvite stjerner. Mot friskt grønt løv kan vi om sommeren beundre røde og sorte bær (spiselige). Det hele avsluttes i oktober med flammende høstfarger. I motsetning til favorittplantene er det heller intet vanskelig eller lunefullt ved Amelanchier; De tåler våt jord, tørr jord og harde vintre. De har vakker vokseform, men kan tuktes ved behov. Så plant Amelanchier: laevis, grandiflora eller lamarckii. Som “parasolltre” ved sitteplassen eller som buskas på et vanskelig voksested, den vil belønne deg for ditt originale valg.
Les også:
-
-
Det har tatt litt tid å komme så langt, men jeg er godt fornøyd med resultatet. Våren 2009 var det meste av muring, snekring og steinsetting unnagjort og alt var klart for den sinnrike planteplanen jeg har satt opp. Dette er ei tomt på et stort boligfelt som er lagt i ei nordøstvendt åsside. Mye fjell å sprenge, mye skog å rydde. En digresjon: At kommunen velger å legge boligfeltet slik er mest en følge av at “jordvernet” har hatt slik gjennomslag i lovverket og i de kommunale hoder. Som du ser er det store, solrike jordbruksområder i bakgrunnen der ikke kommer til å bli bygd noe som helst. Hvis derimot bonden skulle velge å plante til jordene med gran (som ingen trenger) vil det bli gjort med statsstøtte. Men storverk blir utført av de som etablerer seg med hus og hage i åsen. Utfordringene ser du tydelig i hagen på bildet. Ettermiddagssola skinner på ryggen på fotografen. Men i den retningen finner en også veien og naboene (høyere i terrenget, dessuten). Så hvordan skjerme seg en smule uten å skygge vekk sola? Svaret er at en trekker seg bakover, kanskje nedover og bygger opp skjerm et stykke unna uteplassen. Arealet mellom huset og garasjen blir særdeles viktig. I tillegg må en ha alternative oppholdssteder til bruk om morgenen og midt på dagen.
Jeg kommer tilbake til denne hagen når plantene er på plass og begynner å gro til.
Les også:
|
|
