Vil du ha planlagt hagen din?
|
Syrinsorten ‘Inge’ må være en av de mest forfinete og delikate hageplanter som finnes. Det er litt forvirring i handelen om den tilhører Syringa meyerii eller S. julianae, men det er definitivt ingen vulgariskultivar. Alt på planten er mindre og spedere enn hva du finner på Syringa vulgaris. Jeg har kikket nærmere på ‘Inge’ og holder en knapp på at vi skal kalle den Syringa julianae ‘Inge’. Buskens form, bladstørrelse, blomsterfarge og -duft taler for at det er riktig. Riktignok minner nervaturen i bladene om S. meyerii, så det kan også hende at ‘Inge’ rett og slett er en hybrid. Forresten har det ikke så mye å si, ettersom både S. meyerii og S. julianae nå regnes som ekstremer innen samme art, nemlig Syringa pubescens. Hvis hagesenterne vil satse for fullt på ‘Inge’, så tror jeg at “Julianesyrin” ville være et godt salgsnavn.
‘Inge’ blomstrer i første halvpart av juni i Sarpsborg og er en svaktvoksende og smal syrinbusk som blir opp til 2 m høy. Blomsterduften er like forfinet og edel som alt annet ved den. Planten er for ung til at jeg kan si om “Inge” hører til blant de gjenblomstrende syrinene. I alle fall; Du kan skaffe deg “Inge” i enkelte planteskoler i Rogaland. Men hardførheten gjør at den absolutt burde selges over en mye større del av landet.
Les også:
-
-
Koreahegg som ammeplante for rødeik
-
-
Skisse over del av hagen
Rødeik (Quercus rubra) er et vakkert tre som burde plantes mer – der en har plass. Men så seint som det vokser er det jo ikke sikkert at det er du som planter rødeik som får se trærne i full utvikling. Rødeik vokser riktignok raskere enn sommereik, men er likevel et ganske puslete tre i mange år. Nå er det sånn at noen treslag vokser sakte og blir riktig gamle. Andre arter vokser fort, men har kortere levetid. Blant disse finner vi “ammetrærne”. De kan du plante sammen med eikene og oppnå følgende: Du får vakre trær til å gro opp i en fei mens eikene på sin side etablerer seg bedre og vokser raskere enn de ellers ville gjort. Eiketrærne liker å stå under en beskyttende skjerm i oppveksten. “Ammetrærne” velger du blant trær som vokser fort, men har kort levetid i forhold til eik. I dette tilfellet valgte jeg å plante Koreahegg (Prunus maackii ‘Amber Queen’). Koreahegg når et modent stadium i løpet av ti år og har en levetid på omlag seksti. Allerede etter ett til to år er Koreaheggene flotte prydtrær som fyller sin plass i hagen. Under denne skjermen gror så eiketrærne godt – i all stillhet. Det rette vil trolig være å felle heggene etter omlag tretti år. Da har eikene nådd en høyde på seks-sju meter og skyter fart, mens koreaheggen er cirka ti meter høy.
Hageeiere og hagedesignere bør vurdere denne formen for planting, som jeg vil kalle dynamisk planting. Den vanlige måten å plante på vil jeg kalle statisk. Dette tar seg fint ut på hageplanen, for der er alle planter tegnet inn som utvokste. Men alle som som har litt jord under neglene vet at å lage en god hageplan er noe annet enn å møblere ei stue med ferdig utvokste sofaer og stoler.
Les også:
Skala er viktig hvis du er opptatt av hvordan hus og hage tar seg ut sammen. Så ved denne boligblokka passer det best med et stort tre – ellers kan det hele fort se litt komisk ut. Men plassen er begrenset, så da høver det ikke med et treslag som tar for mye plass i bredden. Et søyletre tar seg godt ut ved siden av denne blokka som er mer lang enn høy. Alle som ser denne søyleeika (det står ei til ved det andre hjørnet) syns dette virker harmonisk. Dessverre er dette et sjeldent valg i denne sammenhengen. Søyleeika vokser seint til å begynne med og hærverk er absolutt en fare for unge eksemplarer. Svaret er å plante treet inne i et buskas som raskt etablerer seg og holder apekattene på avstand.
Les også:
Småtrær for småhager, ikke sant? Men små, blomstrende trær gjør seg ved uteplassen uansett hagestørrelse. Rosehagtorn, prydapal og prydkirsebær er populære hagetrær. Før var rosehagtorn mye brukt, men for tida er det prydkirsebæret ‘Kiku-Shidare-Sakura’ som er det mest trendy treet. Det finnes i andrehver hage der klimaet tillater det. Derimot har aldri den interessante slekta Amelanchier slått an. Hvorfor? Spør mannen i månen. Det som har talt mot Amelanchier er blant annet navnet. Slekta har ikke fått noe godt norsk navn. Blåhegg eller søtmispel, det har uansett ikke vist seg salgbart. Men mens hageeiernes favoritter er trær som blomstrer overdådig (og kortvarig), for så å synke hen i mutt anonymitet, strekker Amelanchiers forestilling seg over vår, sommer og høst. Vakkert, rødt løv kommer tidlig og blir deretter dekket av kritthvite stjerner. Mot friskt grønt løv kan vi om sommeren beundre røde og sorte bær (spiselige). Det hele avsluttes i oktober med flammende høstfarger. I motsetning til favorittplantene er det heller intet vanskelig eller lunefullt ved Amelanchier; De tåler våt jord, tørr jord og harde vintre. De har vakker vokseform, men kan tuktes ved behov. Så plant Amelanchier: laevis, grandiflora eller lamarckii. Som “parasolltre” ved sitteplassen eller som buskas på et vanskelig voksested, den vil belønne deg for ditt originale valg.
Les også:
-
-
Det har tatt litt tid å komme så langt, men jeg er godt fornøyd med resultatet. Våren 2009 var det meste av muring, snekring og steinsetting unnagjort og alt var klart for den sinnrike planteplanen jeg har satt opp. Dette er ei tomt på et stort boligfelt som er lagt i ei nordøstvendt åsside. Mye fjell å sprenge, mye skog å rydde. En digresjon: At kommunen velger å legge boligfeltet slik er mest en følge av at “jordvernet” har hatt slik gjennomslag i lovverket og i de kommunale hoder. Som du ser er det store, solrike jordbruksområder i bakgrunnen der ikke kommer til å bli bygd noe som helst. Hvis derimot bonden skulle velge å plante til jordene med gran (som ingen trenger) vil det bli gjort med statsstøtte. Men storverk blir utført av de som etablerer seg med hus og hage i åsen. Utfordringene ser du tydelig i hagen på bildet. Ettermiddagssola skinner på ryggen på fotografen. Men i den retningen finner en også veien og naboene (høyere i terrenget, dessuten). Så hvordan skjerme seg en smule uten å skygge vekk sola? Svaret er at en trekker seg bakover, kanskje nedover og bygger opp skjerm et stykke unna uteplassen. Arealet mellom huset og garasjen blir særdeles viktig. I tillegg må en ha alternative oppholdssteder til bruk om morgenen og midt på dagen.
Jeg kommer tilbake til denne hagen når plantene er på plass og begynner å gro til.
Les også:
Ungarnsyrin (Syringa josikaea), vanlig syrin (S. vulgaris) pluss de gamle sortene av S. vulgaris er i de fleste tilfeller det du har å velge mellom på hagesenteret. Det vil si, sorten vulgarissorten ‘Sensation’ og dvergsyrinen, S. meyerii ‘Palibin’ er velkomne tillegg i sortimentet ikke så få steder. Men er det nok? Nei, hundre års arbeid med å frambringe finere sorter kan vel ikke være bortkasta. Ta f.eks. en kikk på sorten ‘Josee’ som her er fotografert i en hage i Østfold. ‘Josee’ er en krysning der Syringa patula, S. microphylla og S. meyerii inngår. Syringa patula og S. meyerii er av de beste og mest blomsterrike små hagebusker vi har. Det gjelder også S. microphylla, som i tillegg har en interessant egenskap: Blomstringen fortsetter utover sommeren og høsten. Dette er brakt videre i ‘Josee’. som etter hovedblomstringen i juni har flere utbrudd utover sommeren. ‘Josee’ er i det hele tatt en kompakt, riktblomstrende duftende og elegant busk. Den er en pryd for enhver hage, liten som stor.
Les også:
 …de mishandla frukttrærne, tujahekken, verandaen uten forbindelse med hagen, mangelen på skygge, blomsterbedet meningsløst plassert utpå plenen, søyletujaen klint opp mot veggen, plantevalget som begrenser seg til sorter som blomstrer om våren, den smale remsa av uttørka jord og sand langs veggen som det er meningen at tulipanene skal fylle opp…
Les også:
Ja, det fins. Det er ikke bare gammelt forfall og ny heslighet rundt våre offentlige bygninger. Etter min mening er grøntområdene rundt fylkeshuset i Sarpsborg et av de fineste eksempler på hva en har fått til de seinere åra. Nå ble fylkeshuset lagt i umiddelbar nærhet av Borregård, den staselige herregården. Så det var ikke snakk om å legge noen stygge kasser ute på et forblåst jorde. Nei, her var det store, flotte trær, skog og et terreng som var sånn passe kupert. Resultatet har blitt en omfattende bruk av trær for å gi hold til anlegget, masseplantinger av kraftige busker for å skape rom og le og innafor dette bruk av stauder og blomstrende småtrær samt variasjon i bladfarger. Interessant å se besøkende parkere og begi seg mot inngangen. De jager sjelden avgårde for å gjøre oppholdet i det fri kortest mulig. Nei, de spaserer avslappet og litt åndsfraværende som om de har all tid i verden!
Les også:
 Greit nok det, hvis det er snakk om å forblende betongmuren med natursteinsplater. Men da skjuler du jo betongmuren helt. Det er liksom poenget. Men her har en brukt steinblokker som like gjerne kunne stått på egne bein, for å si det sånn. Betongen kunne vi i høyden ha brukt til å lage et fundament under jorda. Jeg kommer ikke på noen annen forklaring enn at natursteinsmuren må ha vært noe en kom på seinere, i ettertankens klare lys.
Les også:
Rosehagen på Tomb jordbruksskole er såvidt jeg vet den mest omfattende offentlige samlingen av roser i Norge. Her er det mange flotte roser som en kan beundre og så kan en jo få inspirasjon til sin egen hage, dessuten. Passer det ikke å drømme seg hen til roseverdenen nå midtvinters? Det er bare et problem; Jeg kan bare ikke for mitt bare liv komme på hva rosene som er avbildet heter. Kanskje noen kan hjelpe meg?
Litt malurt i begeret: Mange av rosene har jeg sett frodigere og flottere andre steder. Har det sammenheng med at rosehagen ligger utsatt for vind, tro?
Les også:
 Da kan det bli det rent galt tilslutt. I denne skråningen er det brukt flere elementer som er bra nok hver for seg. Men om du starter opp med en ting og plutselig gir deg, for så å fortsette med noe annet, ender du i kaos. Jeg ville forlenga betongmuren og rundet den kraftig av rundt hushjørnet. Utafor muren ville jeg stabla de største kampesteinene i skråningen ut mot veien.
Les også:
 Kanadagullris er et ugras og sent på høsten rår den nesten grunnen alene i de sterkt påvirka plantesamfunnene i utkanten av jordbruksarealene og boligfeltene. Den vilkårlige nedkappinga av naturlig vegetasjon og tilførselen av nitrogen tar kål på mange av de ville plantene som vokste her for bare 30-40 år siden og arter som er spesialister slik “forstyrret” mark brer seg i steden. Men kanadagullris er jo opprinnelig en prydplante – og på denne årstiden, i utkanten av hagen, foran ei fin lønn, jo…
Les også:
|
|
