Hagen gjennom året 2014

Året i hagen

 

Forhagen som jeg begynte å anlegge i 2012, er fotografert fra omtrent samme sted 55 ganger i løpet av året. Klikker du på linken over, settes lysbildeserien i gang av seg selv. Forestillingen varer i 7-8 minutter.

Som du vil se var det en del stauder som begynte å gjøre seg sterkt gjeldende i fjor. Det betyr mye farger og store bladmasser. Rosekattost, Moskuskattost og Praktsolhatt vokser lynfort opp til buskstørrelse, fulle av blomster. For å slippe fram andre vekster, som er langsommere i sin utvikling, må jeg tynne og flytte på noen stauder i 2015.

Sankta Sunniva og et moderne paradoks

Sunniva

Statuen av Sunniva står på kaia i Selje i Nordfjord. Hun har blikket rettet ut mot øya Selja hvor hun gikk i land på 900-tallet og hvor hun døde. Klosteret på Selja eksisterte fra den tid og deretter i mange hundreår.

Greit, men hva kan Sunniva si oss i dag? Sunniva er en kristen helgen og kanskje en martyr, fra kristendommens komme hit til landet. Hvordan ble Norge kristent? En myte sier at kristendommen ble innført med vold og brann til Norge, av blodtørstige og hensynsløse konger. Hvor er dokumentasjonen for det? Lite om voldsbruk er nevnt i skriftlige kilder, men mye som vitner om at det gikk fredelig for seg. Likevel tas volds-teorien for gitt av alle jeg har spurt. En lærer hadde ikke annet å si enn: «Dette er jo noe alle vet». Men, blir ikke du også mistenksom hver gang noen prøver å slippe unna med den frasen?

Hvordan forsvinner et trossystem? Se på det som en vare som ikke lenger har kjøpere. Færre og færre etterspør den og en vakker dag står den ikke lenger på plassen sin i butikkhylla. Ingen tok Odin og Tor på alvor lenger, da det gikk mot slutten. Da hadde alt kristendommen sivet inn i landet i hundrevis av år. De som dro ut og koloniserte Island og Normandie på 800-tallet hadde allerede kristne blant seg. Så gikk det videre og en dag var bare den nye troen å finne på hylla. Komplett med prester og kirkebygninger og alt. Helt unødvendig å bruke vold. Når Kongen uttalte seg eller Tinget stemte for at noe skulle gjelde for lov slo de bare fast det som alt var den praktiske realitet i samfunnet blant levende, handlende mennesker.

Vi er alle like for Gud, står det,  og kanskje skal vi være like for Kongen også? En besnærende tanke og kanskje en av spirene til samfunnet som vi lever i. Men i dag tenker mange at samfunnet er noe som formes og endres endres ved vedtak og uttalelser av politiske organer, for det er slik vi er opplært til å tenke. At de styrende kommer løpende etter for å bli med på lasset er et langt bedre bilde på hendelsene. Ytringsfrihet, religionsfrihet og toleranse ble ikke en realitet fordi noen skrev det inn i den amerikanske grunnloven i 1776. Mot alle odds var det blitt en måte folk forholdt seg til  hverandre på i løpet av hundreåret som gikk forut. Og mot alle odds skulle denne synsmåten spre seg videre. Men toleransen var alt å regne som folkeskikk, da grunnlovsfedrene satte den på papiret. Ja, tro du ikke at toleranse og frihet først oppstår når alt blir skrevet pent opp i ei lovsamling! Det har aldri eksistert en mer tolerant og liberal grunnlov enn den som «gjaldt»  i Stalins Sovjet. Han hadde jo skrevet den selv, Stalin. I Stalins hode kom idéene først og deretter praksis. Det er vel en og annen som tenker slik i Norge i dag, også? Men hva om rekkefølgen er stikk motsatt? Hverken toleranse eller ytringsfrihet eksisterte som ord før man trengte navn på fenomener som var nye i verden. Det liberale samfunn som utviklet seg i vår del av verden etter år 1700 var en vilt usannsynlig hendelse. I dag tar mange et slikt samfunn for gitt, for ingen har fortalt dem hvordan det oppstod, hvordan det kunne bli til. I morgen kan vårt samfunn være borte, for hver generasjon må skape det om igjen og om igjen. Dette samfunnet må ha en stor overvekt av mennesker som er formet slik at de velger å opptre mot hverandre som fornuftsstyrte individer. De må se på det som den eneste måten det går an å leve på, noe selvsagt som gjelder alle. Svakheten ved det liberale samfunnet kommer til syne den dagen vi tar for gitt at mennesker blir slik overalt, til alle tider. Glemsomheten om vårt unike opphav er vår største fiende.

Gulatinget og de andre tingstedene slo fast i året 1024 at kristendommen var det som skulle gjelde i Norge. Men det betydde ikke at de innførte kristendommen eller fattet et vedtak om noe som helst. Trolig var blotte tanken på at noe slikt var mulig fremmed for dem. De fant helt enkelt ord for en tilstand som var etablert som et faktum i samkvemmet mellom menneskene og sa: «Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvitekrist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle.»

Ubeskrivelig blått

Commelina

Commelina coelestis, skal vi kalle den dagblomst? På engelsk går den under navnet «Widow’s Tears», men neigu om en norsk navnekomité tør foreslå «Enketårer», så det kan du bare glemme. Commelina coelestis stammer fra Mellom-Amerika og jeg var innstilt på å behandle den på samme måte som georgineknoller da jeg kom over dem våren 2013. Sommeren (2013) brakte en håndfull blå blomster som en andektig og takknemlig hageeier slukte med blikket (det er noe eget med virkelig blå blomster, syns du ikke?). I oktober gravde jeg opp noen av rotknollene og lagret dem i kjelleren. Frøkapslene var fulle, så jeg tok vare på litt av det og strødde resten i bedene. Det skulle jeg ikke ha gjort, for alt sammen spirte i fjor. Det ble mye blå blomster dette! Jeg grov jo ned knollene i fjor vår, da, men det kunne jeg spart meg. Rotknollene som var blir overlatt til seg sjøl i bedet, ble store, (40 cm høye), fine planter i 2014. Med masse blomster. Eller sa jeg masse? Du kan gå gjennom hagen en gråværsdag uten å få med deg en eneste Commelina-plante. I høyden lurer du på hva dette er for et skranglete ugress. Blomstene kommer bare ut i direkte solskinn noen timer midt på dagen. Skulle du være i villrede om været og hva klokka er en dag, er det bare å kikke bort på Commelina coelestis. Hver blomst vare til overmål bare én dag. Totalinntrykket blir dermed slik at det må en mer enn vanlig god fotograf til for å  markedsføre Commelina som hageplante. Ja, kommer en innpå livet av blomsten, åpner det seg verdener av skjønnhet.

Det er ikke sikkert jeg hadde klart å utrydde Commelina coelestis fra hagen om jeg hadde villet. Og vil jeg det? Nei, for man er vel vitenskapsmann, for svarte! Botanisk sett hører den til i ei gruppe som er sentral i utviklingshistorien til de enfrøbladete plantene. Tenk over hvordan i huleste en tulipan kan bli til et gress og tro meg når jeg påstår at midtveis mellom dem befinner Commelina seg. For meg og noen få andre(?) er dette interessant.

Commelina3 Commelina2

Verandabonanza

Terrasseloco

Kan bli i meste laget med veranda, ja. Huseieren kommer til å sette ut hagemøblene og nyte sommeren i ettermiddagssola. Resten av verandaen bare er der. Hva er nytten ved å kunne gå tørrskodd på et golv rundt huset? Prisen for fornøyelsen er ikke til å kimse av: Resten av hagen er forvandlet til striper med plen som ikke er brukbare til annet å dytte klipperen rundt på. Men vi får se positivt på det: Velstelt er det og sol blir det ingen mangel på.

Trollyng

Ecampanulata-3

En forvokst lyng?

 

Ja, det er en lyng, bare se på blomstene! Tenk deg et lite tre med tyttebærblomster, der har du Enkianthus campanulatus, Klokketrollyng. Helt siden jeg så de fine eksemplarene i musehagen i Bergen i 1980 har jeg lurt på hvorfor ikke Klokketrollyng er å se oftere i hagene. Trærne i Bergen er tre meter høye, flerstammete og med «parasollform». Blomstringen er rik og foregår over en lang periode i mai juni. Deretter er det ikke så mye som skjer før til høsten. Høstfargene er knall mørkerøde og oransje, helt på høyde med japanske lønnetrær. Det er i slike japansk-inspirerte miljøer at Klokketrollyng passer best inn. Enkianthus stammer derfra og vokser naturlig som undervegetasjon i skogene der. Sur, sandholdig jord og lett skygge er tingen. Hardførheten settes av mange til sone 3.

Personlig har jeg (og andre) hatt litt ymse erfaringer med Enkianthus campanulatus. Klokketrollyng har ikke avsluttet veksten i tide om høsten. Årsskuddene har ikke blitt ordentlig forvedet i tuppene og har frosset tilbake. Når det samme gjentar seg vinter etter vinter, skyter busken hele tiden nye skudd nedenfra. Etter noen år så planten ut som en barberkost satt på hodet i jorden. Flere har gitt opp og slengt busken i søpla på dette tidspunktet. Men det lønner seg å være tålmodig: Enkianthus kom nemlig på bedre tanker. Den forveder årskuddene om høsten og sist vår var det til overmål ganske mange blomster. Kanskje den trenger å rote seg grundig før den blir seg sjøl for alvor? Nå kan jeg begynne å håpe at Enkianthus fyller roller som tredje etasje i bedet: Over Rhododendronene, som igjen hvelver seg over de markdekkende staudene.

Bare for å ha sagt det: Trollyng er slekta Enkianthus. Klokketrollyng er arten Enkianthus campanulatus. Det fins flere andre arter med dyrkingsverdi, som E. cernuus.

 

Ecampanulata

Et stort eksemplar av Enkianthus i Botan, Göteborg. Oktober 2014

Enkianthus

Enkianthus-blomster. Slutten av mai

Ecampanulata-2

Et mindre eksemplar av klokketrollyng. Trädgårdsföreningen, Göteborg

Ecampanulata-5

Vokseformen på et ungt eksemplar. Stivt oppadstrebende vekst

Ecampanulata-6

Eldre Enkianthus-trær får et krokete og malerisk utseende. Kronen er oppbygd i etasjer. Dette har gitt treet dets danske navn: Pagodebusk.

 

Berberis og Mahonia - de glemte vintergrønne

Mahonia-a-7

Mahonia aquifolium og Berberis thunbergii ‘Atropurpurea’ i forbrødring. Litt rust og mulig vinterskade på Mahoniabladene her i sone 4-5, men det går ikke utover blomstringen

 

For å presisere: Vintergrønne Berberis er glemt, Mahonia er bare oversett, men det er kanskje verre å bli oversett enn å bli glemt. Hager fra tida før, la oss si 1970, inneholdt en hel del vekster fra disse to slektene. Ikke bare den allestedsnærværende Berberis thunbergii, nei. I dag vil jeg ta for meg de vintergrønne artene i de to slektene Berberis og Mahonia. Slektene står hverandre så nær at de på et tidspunkt fikk plass i den ene av dem, nemlig Berberis. Så nært beslektet er de at Berberis-arter og Mahonia-arter kan krysses med hverandre (xMahoberberis). Jeg tar følgelig skohornet fatt og dytter begge to inn i den samme artikkelen.

Først Mahonia: Det er nesten alltid snakk om Mahonia aquifolium. Plant den i delvis eller full skygge og ikke i for tørr jord. Blir det for tørt og solvarmt får vi en pjuskete busk med brune, triste blader om våren. Solbrann kaller vi det. Det er slik vi har vent oss til å se Mahonia aquifolium og det er synd. Mahonia er derimot et nydelig valg ved et inngangsparti mot nord og andre bortglemte steder. Står buskene mer utsatt til anbefales det å legge et lag med løv rundt dem ogm høsten og dekke dem med granbar utpå vinteren. Vanlig Mahonia blir ikke mer enn en knapp meter høy og du gjør best i å plante flere sammen. Trives Mahonia, blomstrer den rikt og fortjener kallenavnet «Nordens mimosa». De blå bærene er spiselige og kan brukes til vinlegging («Oregon grapes»), foruten at de er svært dekorative. Fine greier, men det er det vintergrønne, kristtornliknende bladverket (aquifolium=kristtornblad) som er hovedgrunnen til at vi bør plante Mahonia. Kristorn er en lite hardfør plante, men vi har en god etterlikning i Mahonia aquifolium. Vintergrønne busker som kan klare seg i sone 5 er det ikke for mange av.

Men alle de andre Mahonia-artene, da? Det er mange av dem, 120 arter i følge min «Guide to the flowers of western China». Hele 43 av artene vokser i Kina. Nok å velge blant, men er noen av dem aktuelle for norske hager? Ja, et par asiatiske arter er trolig det. Mahonia bealei er i salg i Norge og har vist seg minst god for sone 3. Blomstrer tidlig og lenge om våren. «Leatherleaf Mahonia» heter den på engelsk. En stivere og mer opprett plante enn amerikanske M.aquifolium. De blå fruktene modnes i mai og er virkelig dekorative, som småfuglegg. Mahonia x media er en skulpturelt oppbygd og svært vakker vintergrønn med blanke blad. Med «skulpturell» mener jeg at det motsatte av rotete. Nei, bladene vokser i ordnete kranser oppover stammen. De gule blomstene sitter  i lange, nikkende klaser og bærene er også til stor pryd. Busken blir minst to meter høy. I litteraturen angis den som mer hardfør enn M. bealei.

Du stusser kanskje når jeg forteller at Berberis som holder seg grønn om vinteren kan være til pryd for hager i en stor del av landet vårt. Det er fem hundre Berberis-arter og mange av dem er ikke løvfellende. Men de har gått av moten i den grad at ingen lenger er klar over at de en gang faktisk var på moten. I «Blomstrende busker og trær» av Tor Nitzelius og Ruth Rösiö Conradi fra 1954 blir følgende vintergrønne Berberis trukket fram: Berberis buxifolia, B. stenophylla, B. julianae, B. verruculosa, B. candidula og B. gagnepainii. Alle disse er med i den nyeste sortslista, riktignok med litt forskjellige sortsnavn og med diverse endringer i navnsettingen. Helt glemt er de altså ikke. Berberis buxifolia og B. candidula er dvergbusker for fjellhagen, med unntak av en dansk sort, ‘Jytte’ av B. candidula. Denne blir en tettvokst, blomstrende kule på en meters høyde. De andre artene er busker mer enn meteren høye, i Berberis julianae sitt tilfelle, mer enn to meter. Juliana-berberis kalles denne busken. Alle forfattere som nevner den, trekker den fram som en svært vakker hageplante. Det er den som peker seg ut som mest aktuell for hagen:

Berberis julianae i blomst

Berberis julianae i blomst

B. julianae plassere sortslista i sone 3 i likhet med Berberis buxifolia, B. stenophylla og B.gagnepainii. Berberis verruculosa og B. candidula klarer seg i sone 2, forteller sortslista. Tipper at Berberis-artene fortjener å utprøves mer enn de har blitt før en konkluderer når det gjelder hardførheten. Det er rom for (positive) overraskelser, for erfaringsgrunnlaget er ikke stort.

Her er til slutt noen bilder av Mahonia aquifolium i grøntanlegg i midten av mai:

Mahonia-b Mahonia-a Mahonia-a-8 Mahonia-a-6 Mahonia-a-3