Før var det en helt allminnelig terrasse her. Ikke spesielt innbydende altså - og er det egentlig så stas å måtte hilse på naboen når du går ut i din egen hage? Jeg foreslo å bygge tak over en del av terrassen slik at en kan sitte der når det regner og ellers er litt hustrig. Detaljene i konstruksjonen av taket kan du se på bildet. En vegg i bakkant luner og skjermer. Nå etterpå angrer jeg på at jeg ikke tegnet terrassen bredere i denne enden slik  at det hadde blitt plass til bord med stoler på alle fire sider. Jeg angrer derimot ikke at jeg ville dele opp tredekket i felter som står skrått i forhold til hverandre. Oppdelingen gav som en bonus en fiffig utsparing for stein og planter. En annen kjepphest jeg liker å ri er planken som er satt på høykant og som avslutter plattingen - mot plenen. Med en gang ser det hele litt mer gedigent ut, syns du ikke?

Ja, dette ble jo en veldig privat uteplass, og det var jo det jeg vifta med pekefingeren mot i et tidligere innlegg. Så slår jeg meg sjøl på kjeften nå? Nei, vi behøver både helt private og helt offentlige arealer. Det som det er mangel på og som er under press er arealer og punkter som befinner seg i mellomregisteret mellom privat og offentlig. For det er på slike steder våre bekjentskaper oppstår og vedlikeholdes.

- er en kunstner som kan mer enn å erte på seg muhammedanerne. Et sprelsk påfunn er dette planketårnet som han fått satt opp på Dalslands museum i Sverige. Kråkeslottet ser gebrekkelig ut, men tåler at du klatrer til topps på innvendige trapper og hønsestiger. Farlige saker? Jeg vet ihvertfall at jeg hadde blitt veldig glad om faren min hadde hjulpet meg med et sånt byggverk i hagen da jeg var gutt. Som kunstverk syns jeg det går utapå mye av den andre  kunsten jeg ser i det offentlige rom. Planketårnet har en frodighet som mangler i mye av den mer politisk korrekte -  tenkte  - kunsten.

I villastrøk fra 1940-70 var det sjelden at en hadde tettvokst hekk i tomtegrensa. Det var og er åpent, nesten som i amerikanske forsteder. Men oppholdt en seg utendørs, så var det for å stelle i hagen eller spille fotball, så det var helt OK. Men omgangsformene og hageinteressen har endret seg. De fleste vil  helst ikke ha naboen oppi fanget mens en spiser middag utendørs. Så hva er svaret, bortsett fra tuja? En løsning som er på frammarsj ser du på fotoet. Verandaen ble til en terrasseplatting og rekkverket ble til en forskansning. Men what´s the big deal? - innafor er det lunt og skjermet og utafor går en stort sett bare for å klippe plenen. Byggverket krever bare noen dagers arbeid, mens det tar år for en hekk å gro opp i tomtegrensa. Så nå kan folk med stor tomt også late som de har liten tomt. Er dette det nordiske svaret på atriumhuset? Det hadde kanskje vært et godt svar hvis vi hadde hatt like gode offentlige rom som land med mye atriumbebyggelse. Hos oss er jeg redd det bare vitner om at folk trekker seg tilbake til den private sfæren.

Det hadde vært noe, det. Høyeste mote i landskapshagene på syttenhundretallet, da de til og med bygde sine egne ruiner. Et tempel eller lystslott i edelt forfall passet inn i det arkadiske landskapet de formet. Men da jeg kom nærmere, så jeg at dette overhode ikke var noen ruin. Det var en steinpergola og den hører til i en senere stilperiode (riktignok med inspirasjon fra klosterhagene). Hadde jeg kommet noen måneder tidligere hadde pergolaen vært omslynget av kaprifolium, humle og klematis. Og det hadde vært mange dufter og farger å glede seg over; Pergolaen er en del av et større anlegg med urter, stauder og sjeldne trær. Den kan besees på Baldersnäs herregård i Dalsland i Sverige. Julemarkedet på Baldernäs er berømt og foregår nå. Bare en time fra grensa!

-og det er flere måter å gjøre det på. Renna som leder vannet vekk fra skiferbelegningen må stå i stil til uteplassen ellers. Så her har de kostet på dyre natursteinselementer og en meget nøye utførelse. Under andre forhold hadde vel de fleste brukt betongelementer. På det gamle fortauet er det gjort på tradisjonelt vis med brostein og en utsparing i kantsteinen. Ser du at den midterste raden av brostein er senket litt, og at de to andre radene skråner ned mot midtraden?

 Jeg visste lite om Eleutherococcus senticosus (Tidligere: Aralia senticosus) før jeg leste navnet på et skilt foran denne busken i parken på Landbrukshøgskolen. I høstskrud var det en fin busk, men ellers vil jeg tro den er noe anonym. Det var da jeg slo opp på navnet at jeg ble virkelig interessert. Busken kalles også sibirsk ginseng og inneholder lignende stoffer som den urteaktige Panax ginseng. Men Eleutherococcus er mer virksom mot tretthet og stress enn Panax og har i tillegg gunstig virkning på immunsystemet, cortisolnivået etc. Stoffer i busken hjelper kroppen å tåle mer stråling, demper betennelser, senker blodtrykket og så videre. Men dette er bare begynnelsen på lista over alt Eleutherococcus kan gjøre for deg. Du kan jo ta en kikk på Wikipediaartikkelen. Vanligvis ser jeg på slike lister med atskillig skepsis. Mye medisinsk forskning støtter imidlertid opp under påstandene, så det kan være hold i mye av det som hevdes.

Thuja occidentalis var det første treslaget som kom fra Nord-Amerika til Europa. Det fikk med en gang navnet Arbor vitae - livets tre. De første tujaene i Norge ble plantet i 1770-åra på Rød herregård ved Halden. Treet til venstre over kan være et døme på hva for et staselig tre tuja kan bli om det får lov og tid. Det ble neppe planta i 1770, men kanskje det er en stikling av et av disse? Snur en seg og ser mot fjorden, er det flere gamle tujaer å se, som det kronglete klenodiet i midten over. Dette er trær med stor personlighet - men kan virkelig ‘Brabant’ bli til noe sånt? Jeg tviler. Det var flere gamle tujaer her før, men mange var døde da villvinteren 1996 endelig var til endes.

Som kontrast: Plantinger av bartrær er det mange av i offentlige miljøer. På bildet til høyre over ser en hvordan det går når all skjøtsel opphører plantedagen. Det som var små nusselige vintergrønne har blitt til alles kamp mot alle. Tuja, barlind, hemlokk, buskfuru, viftelønn etc. er i full gang med å klemme livet av hverandre. Hvem vinner? Ingen. Bare å begynne med blanke ark og nyinnkjøpte planter igjen her. Ja, hva er i grunnen forskjellen på møblene du danderer rundt i stua di og levende vesener?

Du har nemlig valget mellom å kjøpe en sort som feller bladene om vinteren og som er forholdsvis hardfør (sone 4) og en sort som er grønn om vinteren, men som er mindre hardfør (sone 3). Den løvfellende sorten heter ‘Listrum’ og den vintergrønne heter ‘Liga’. Det er disse to sortene av Ligustrum vulgare som dominerer i handelen på Østlandet. På Vestlandet kan en også få kjøpt vinterliguster (Ligustrum ovalifolium). Den skal vi holde oss unna i østlandsklimaet.

På Rød herregård har de brukt ‘Liga’ til innfatningshekker. Slik som her ser den også ut i mars, eller nesten, da. Denne solskinnsdagen i november var temperaturen og solskinnet slik at om vi hadde opplevd noe sånt i april, ja da hadde vi nok alle sammen blitt våryre.

…er billigere enn brostein, ja den kan være gratis om du har ork eller flaks. Mye brukt i tidligere tider, det vanligste var kanskje å bruke brostein i hovedgatene og kuppelstein i smug og portrom. Et portrom i Halden kan du se på bildene over. Mot gata er arealet med kuppelstein avgrenset av rader med storgatestein og brostein (og asfalt). Inne i portrommet er de største kuppelsteinene lagt i et mønster. Det gjør at belegningen ikke glir ut, dessuten er det pent. Mot inngangsdøra har en brukt storgatestein i en vakker bue. Hadde det ikke sett rotete ut hvis ikke gangstien og kuppelsteinen var skilt av en ekstra rad storgatestein?

Klikk for å se filmsnutt

Ja, det var virkelig en forslumming som hadde skjedd her og oppgradering trengs. Den skal utføres samtidig med at det blir reist en dobbel garasje i to etasjer. Det vil skape nye problemer - plassmangel, skygge og parkering. Alt kan løses, men så er det kunsten å selge løsningen, da. Det er nemlig ikke bare å komme på noe lurt, bruk av digitale “etter”-bilder og diverse filmsnutter har nå blitt påkrevd for at folk skal oppfatte hva du foreslår. Utviklingen har gått fort - fra håndtegna planer til digital sjonglering med forskjellige virkemidler på et par år. Og kundene forventer det allerede.