|
|
Botaniska trädgården i Gøteborg inneholder mye, blant annet en formell staudeplanting som må kalles hovedattraksjonen nå i august. Fargestrålende stauder i store mengder i et stramt geometrisk anlegg er en god oppskrift på suksess. Sjøl om det er brukt mange sorter er det også brukt mange av hver sort, slik at resultatet ikke er rotete. Fargene får lov til å spille mot bladverk i lyse eller mørke farger, alt ettersom. En spesiell ting som er verdt å merke seg er at det er brukt busker for å gi struktur og og hold i staudebedene.
Achilleum, Phlox, Lythrum og Solidago   Salvia, Helenium og Echinops   Coreopsis og Monarda   Hemerocallis, Eupatorium, Ligularia og Helenium   Stachys, Crocosmia og Aquilegia   Hosta, Helenium, Phlox og Eupatorium   Salvia og Phlox   Achillea, Aster og Helenium   Coreopsis, Lythrum og Iris   Cerastium, Tsuga og Acer   Phlox og Coreopsis   Sedum og Stachys byzantina   Ligularia og Aster   Geranium og Hemerocallis   Stachys og Lilium   Aster og Cimicifuga   Phlox, Helenium   Astilbe-busk?   Phlox og Cimicifuga   Miscanthus, Phlox   Tradescantia, Stachys og Phlox   Phlox   Stachys og Lilium   Solidago foran Cotinus   Les også:
-
-
2009
-
-
2010
…. tok jeg bilde av bedet i sørveggen av huset. Artig å sammenligne hvor langt våren har kommet denne datoen. Hadde ikke våren 2010 spurtet som en gal de siste dagene, hadde forskjellen vært enda mye tydeligere. Det var jo hvitt på bakken så seint som 4. mai i år. Ellers har vinteren 2010 vært tøff for klatrerosa ‘Maria Lisa’ i forgrunnen. Den må begynne på bar bakke igjen. Epletreet i bakgrunnen kommer til å blomstre om ei ukes tid i år, tenker jeg (nei, det tok to dager).
Les også:
 Gullkorg (Doronicum caucasicum) er en vårstaude som er lett å like og lett å få øye på. Gullkorg fyller tidsrommet etter at vårløkene har blomstret av og før forsommerstaudene tar fatt på blomstringen. Fyller denne tida med massevis av lysende gule blomster. Altså i den magiske og vidunderlige årstida da alt virker mulig og vi blir overmannet av noe vi ikke helt kan begripe. Kanskje spesielt i mørkningen, når allting stilner og det bare lukter av grotid og naturens galskap. I denne hagen hadde Doronicumen bredd seg fritt i mange år og hersker uinnskrenket i mainatta. Rart at en blomst kan bli så usynlig en måned etter at bildet ble tatt, forresten. Den suverene monarken i Doronicum-hagen er likevel Keiserkronen (Fritillaria imperialis) som vi skimter i bakgrunnen.
Les også:
 Det er jo et godt knep når en skal opp en bratt skråning og plassen er begrenset. I stadsparken i Lysekil lar en i tillegg stien gå over i en trappevei for at resten av den ikke skal bli for bratt. Trappeveien brukes der stigningen ligger mellom 1:8 og 1:4 og hadde blitt benyttet mer her i landet hvis anleggsgartnerne hadde bedre kjennskap til denne muligheten. Men i Lysekil har en altså utnyttet alle knep som fins i boka for å få regnestykket til å gå opp. Dertil har de variert materialbruken mellom granittblokker, granittheller, storgatestein og brostein slik at det er vanskelig å la være å gå opp på knausen og ta hele den fantastiske parken i øyesyn.
Les også:
 Alt i den lille, men utsøkte hagen ved Läckö slott grupperer seg rundt denne fenomenale pergolaen. Alle slags nytte- og prydplanter blir det plass til opp på pergolaen. Hagen blir i det hele tatt mye større av å bygges i høyden såvel som å bre seg utover bakken. Og snakk om å lage en virkelig akse gjennom det avlange hagerommet. Dette er rett og slett god og tydelig formgiving.
Les også:
Ja, det fins. Det er ikke bare gammelt forfall og ny heslighet rundt våre offentlige bygninger. Etter min mening er grøntområdene rundt fylkeshuset i Sarpsborg et av de fineste eksempler på hva en har fått til de seinere åra. Nå ble fylkeshuset lagt i umiddelbar nærhet av Borregård, den staselige herregården. Så det var ikke snakk om å legge noen stygge kasser ute på et forblåst jorde. Nei, her var det store, flotte trær, skog og et terreng som var sånn passe kupert. Resultatet har blitt en omfattende bruk av trær for å gi hold til anlegget, masseplantinger av kraftige busker for å skape rom og le og innafor dette bruk av stauder og blomstrende småtrær samt variasjon i bladfarger. Interessant å se besøkende parkere og begi seg mot inngangen. De jager sjelden avgårde for å gjøre oppholdet i det fri kortest mulig. Nei, de spaserer avslappet og litt åndsfraværende som om de har all tid i verden!
Les også:
Jeg takker alle som har vært så vennlige å lese denne siden i 2009 og ønsker dere et godt nytt år. Jeg kommer til å skrive jevn og trutt her i 2010 og skal prøve å være så nyttig og interessant jeg bare kan. Og så skal jeg bli kjappere til å svare på kommentarene som dere har, slik at det kanskje kan bli noen diskusjoner og meningsutvekslinger.
Men i dag vil jeg bare vise et naturbilde fra trakter der jeg har funnet mange sjeldne planter (og vakre hager) opp gjennom åra. Jeg står her på et utsiktspunkt som heter Nos og ser utover Utfjorden, som er midt-delen av Nordfjord. Bygda vi ser er Randabygda, en liten perle med fryktdyrking i terrasser ned mot fjorden. Her stansa veien før og da var det svært avsides. Men nå er veien bygd slik at en kan være i Nordfjordeid eller på flyplassen på kort tid. Men ennå kjenner jeg det som tida har stått stille i bygda og at noe av det gamle Norge fortsatt sitter i.
Les også:
 … en junikveld i Fredrikstad. Ingen annen busk kan gjøre den rangen stridig; den er forsommerkveldens dronning. Men det skjer bare i våre beste hagestrøk. Virkelig fin blir den i tillegg bare der det er lett, næringsrik jord og massevis av sol. Uti juni er syrinene på hell, men ‘Andenken an Ludwig Späth’ blomstrer ennå og er den perfekte ledsageren for Spiraea x vanhouttei.
Les også:
 …. men hva? Litt billig, kanskje, å si at hageporten trolig minner om hageeieren. I et eldre villaområde er tomtene store og folk har blitt enige om å unngå for mye gjerder og hekker langs grensene. Det skal være åpent og mange store furuer er bevart. Naturpreg. Men behovet for å skjerme seg, markere skillet mellom halvoffentlig og privat blir til denne bastante muren og porten. Inntrykket blir solid, strengt og tungt. Gedigent. Etter 1995 har nok dette formspråket stort sett blitt erstattet av lettere materialer som gir det hele mer feminint preg. Men plantene som er brukt er fortsatt populære selv om de ikke lenger rår grunnen alene.
Les også:
….blir det ofte når hage skal anlegges. Sa jeg hage? Grøntanlegg er nok riktigere, for denne voldsomme bruken av bark har utvilsomt forbilder i offentlige anlegg. Folk får det de er ute etter; et renslig og greit utseende på utearealene. Men ikke så mye mer enn det. Det vil liksom ikke gro så godt i barken. De vintergrønne vekstene – for det er det som regel – har ikke blitt så mye større den dagen kveka og åkersnella begynner å titte opp gjennom laget med bark. Da er det som regel duket for en ny omgang med barking. Slik begynner en på en runddans på veien nedover mot et havarert grøntanlegg. Alt dette fordi ugresset ikke er fjerna før tilplanting og fordi prydplantene ikke har fått nok næring. Nedbrytinga av barken er igang alt når du spar den utover. Og det krever en mengde nitrogen som prydplantene skulle hatt. Du må med andre ord gjødsle mye hardere enn ellers. Planter som er i god vekst kan etablere seg og dominere feltet før ugresset trenger opp gjennom både duk og bark. For det gjør ugresset hvis du ikke har kjøpt maskinframstilt jord eller brakket arealet før tilplanting.
Les også:
Noe av det beste med høsten er at det går så langsomt. Du får tid til å områ deg fra sommer til vinter og se på det som skjer i langsom kino. Men ikke sånn i år. Jeg bada for tre uker siden i vann som holdt sytten grader og kunne i går morges se snøføyka hvirvle rundt gatelyktene. Etterpå er det bare å registrere ødeleggelsene. Mye merkelig å se. Løvet på viftelønna har f.eks. frosset til knusk før det rakk å komme ordentlig i gang med høstfargene.
Les også:
Svarthyllen er julinattens blomst, og akkurat riktig plante foran det fine murhuset. Svarthyllen er i det hele tatt en busk som kunne ha tilført moderne hager mye hvis flere hadde fått øynene opp for den. Dens følgesvenn er her klokkebusk med mørkerøde blomster, også en av høysommerens poeter. Vi ser at hagen er nyanlagt og at de har gått radikalt til verks med kampestein og bark for å skape noe varig. Men huset og hagen ligger nå som en festning av farger midt ute i kornørkenen ved siden av en hardt trafikert riksvei…
Les også:
|
|
