- er en kunstner som kan mer enn å erte på seg muhammedanerne. Et sprelsk påfunn er dette planketårnet som han fått satt opp på Dalslands museum i Sverige. Kråkeslottet ser gebrekkelig ut, men tåler at du klatrer til topps på innvendige trapper og hønsestiger. Farlige saker? Jeg vet ihvertfall at jeg hadde blitt veldig glad om faren min hadde hjulpet meg med et sånt byggverk i hagen da jeg var gutt. Som kunstverk syns jeg det går utapå mye av den andre  kunsten jeg ser i det offentlige rom. Planketårnet har en frodighet som mangler i mye av den mer politisk korrekte -  tenkte  - kunsten.

I villastrøk fra 1940-70 var det sjelden at en hadde tettvokst hekk i tomtegrensa. Det var og er åpent, nesten som i amerikanske forsteder. Men oppholdt en seg utendørs, så var det for å stelle i hagen eller spille fotball, så det var helt OK. Men omgangsformene og hageinteressen har endret seg. De fleste vil  helst ikke ha naboen oppi fanget mens en spiser middag utendørs. Så hva er svaret, bortsett fra tuja? En løsning som er på frammarsj ser du på fotoet. Verandaen ble til en terrasseplatting og rekkverket ble til en forskansning. Men what´s the big deal? - innafor er det lunt og skjermet og utafor går en stort sett bare for å klippe plenen. Byggverket krever bare noen dagers arbeid, mens det tar år for en hekk å gro opp i tomtegrensa. Så nå kan folk med stor tomt også late som de har liten tomt. Er dette det nordiske svaret på atriumhuset? Det hadde kanskje vært et godt svar hvis vi hadde hatt like gode offentlige rom som land med mye atriumbebyggelse. Hos oss er jeg redd det bare vitner om at folk trekker seg tilbake til den private sfæren.

Det hadde vært noe, det. Høyeste mote i landskapshagene på syttenhundretallet, da de til og med bygde sine egne ruiner. Et tempel eller lystslott i edelt forfall passet inn i det arkadiske landskapet de formet. Men da jeg kom nærmere, så jeg at dette overhode ikke var noen ruin. Det var en steinpergola og den hører til i en senere stilperiode (riktignok med inspirasjon fra klosterhagene). Hadde jeg kommet noen måneder tidligere hadde pergolaen vært omslynget av kaprifolium, humle og klematis. Og det hadde vært mange dufter og farger å glede seg over; Pergolaen er en del av et større anlegg med urter, stauder og sjeldne trær. Den kan besees på Baldersnäs herregård i Dalsland i Sverige. Julemarkedet på Baldernäs er berømt og foregår nå. Bare en time fra grensa!

-og det er flere måter å gjøre det på. Renna som leder vannet vekk fra skiferbelegningen må stå i stil til uteplassen ellers. Så her har de kostet på dyre natursteinselementer og en meget nøye utførelse. Under andre forhold hadde vel de fleste brukt betongelementer. På det gamle fortauet er det gjort på tradisjonelt vis med brostein og en utsparing i kantsteinen. Ser du at den midterste raden av brostein er senket litt, og at de to andre radene skråner ned mot midtraden?

…er billigere enn brostein, ja den kan være gratis om du har ork eller flaks. Mye brukt i tidligere tider, det vanligste var kanskje å bruke brostein i hovedgatene og kuppelstein i smug og portrom. Et portrom i Halden kan du se på bildene over. Mot gata er arealet med kuppelstein avgrenset av rader med storgatestein og brostein (og asfalt). Inne i portrommet er de største kuppelsteinene lagt i et mønster. Det gjør at belegningen ikke glir ut, dessuten er det pent. Mot inngangsdøra har en brukt storgatestein i en vakker bue. Hadde det ikke sett rotete ut hvis ikke gangstien og kuppelsteinen var skilt av en ekstra rad storgatestein?

Er du anleggsgartner, murer eller ganske enkelt en nevenyttig fyr - ta en titt her. På denne tomta i Halden skal det anlegges et uteområde som beskrives på illustrasjonene over. Men det som haster å få gjort nå er å støpe og steinsette trappeveien. Resten kan vente til våren.

Så hvis du har lyst til å være blant dem som overlever finanskrisa kan det være lurt å ta kontakt med meg. Flere jobber venter.

Mange av de ca. hundre artene av rogn og asal er ypperlig egna for små hager. Kanskje spesielt de østasiatiske, men f.eks den norske Sorbus meinichii også ville gjort seg bra. Etter en liten rusletur blant Sorbus‘er i parken på Ås satt jeg igjen med disse bildene:

Noe av det beste med rogn er at høst-forestillingen varer så lenge. Bærene pryder jo trærne både før, under og etter oppvisningen av høstfarger.

..men ødeleggelsen skaper øyeblikk av stor skjønnhet. Nå som også denne sommeren brenner seg ut, lyser fargene fra vidunderlige levende vesener i skumringen, vesener som ikke sees verken før eller etter denne tida. De mumler sin hektiske, dødsmerkede poesi til oss i halvmørket, og så, plutselig, er det over.

Historikeren Peter Englund skriver om høstens estetikk og gulfargen i et interessant essay. Visste du at gult er den fargen som menneskene har brukt lengst? Jeg kommer i hug fargebruken i istidsmaleriene i grottene i Lascaux og Altamira. Gult og rødt går igjen, rett og slett fordi de likte disse fargene, skriver Englund.

Rådet mitt om å plante rosestorkenebb under buskene ble publisert for ei uke sida. I går så jeg at parksjefen på universitetet på Ås allerede har tatt det til seg. Hvert bidige nyplanta tre i parken har nå en frodig dott med storkenebb rundt stammen. Niks mer gressklipperskader der, nei. Men det var jaggu kjapt levert, gutter!

Hvor mange Rhododendronbusker står ikke mismodige og sturer ute på norske plener? Elendige miniutgaver av hva de kunne ha vært - med gule blader og tørre greiner. OK, hva gjør en? Luft til røttene må busken ha, så jorda må tilføres sand og torv. Ikke sett Rhododendronen på det laveste punktet på plenen, flytt den oppi bakken! Den aller vanligste feilen folk gjør er å sette prydplantene for dypt i plantehullet, og det gjelder nesten alle slags planter. Aller best blir du om du lager til en liten haug og planter i den. Men så er det plengresset da, som tar all næringa fra Rhododendronen. Å luke en “sort sirkel” rundt planten er det ikke mange som gidder å holde på med. Så hvorfor ikke plante til haugen med en markdekkende staude? Etter den første sesongen med Rosestorkenebb på haugen som Rhododendronen er plantet i må jeg si meg fornøyd. Storkenebben har dekket og “armert” jordhaugen fullstendig. Ingen tegn til at plengresset klarer å invadere den. Rhododendronen, her en ‘Hachmanns Feuerschein’ er frisk og har massevis av blomsterknopper. I vinter vil den ha et vakkert og vintergrønt dekke rundt seg.