Ja, tenk, når snøen forsvinner kommer dette triste synet fram. Har vi her en av forklaringene på at vintergrønt er populært. Men forsøk å holde styr på kjøpelysten din. Begrens deg i hvertfall en smule. For hva kan vel måle seg med det samme staudebedet utpå sommeren!

Les også:

For skal du skape en hage preget av tørke og varme, bør plantevalget støtte opp under inntrykket du forsøker å få til. Vekstene må se ut som de holder ut å tørke. Mange planter fra Sør-østeuropa passer godt inn, for de er gjerne vinterherdige. Ellers går det an å plukke inn å plukke arter både fra kalde ørkener både i Amerika og Asia. Et velkjent eksempel er Yucca filamentosa. En annen plante som er selvskreven i dette selskapet er Eseltistel (Onopordum acanthium). Det er en norsk, to-årig plante på nær to meter. Eseltistelen  har kraftige torner – rene kaktusen. Vingekantene på stengelen bringer derimot tanken over på vortemelkplantene fra Kalahariørkenen.

Eseltistelen tar seg godt ut mot den røde låveveggen på bildet, men det er ikke i stauderabatten den hører hjemme. Effekten blir større når den blir brukt som solitær eller i en liten gruppe.

Har vi ørken i Norge? Nei, det som kommer nærmest er steppe-forholdene øverst i Otta-dalen. Her er et bilde fra Vågå. Årlig nedbør ligger på dette stedet på omlag 200mm.

Les også:

….eller som fargevariasjon til andre vintergrønne. Helst småvokste, for denne fine lille planten vokser seint. Minner mye om sin stamfar kjeglegranen (Picea glauca ‘Conica’) men har vel oppstått som en spontan form. Kjeglegranen kjenner de fleste, så populær som den er. Og mange har vel sett at enkeltgreiner kan mutere tilbake til normale grantopper. Noe lignende har vel skjedd her. Navnet tror jeg skal være Picea glauca ‘Daisy White’, uten at jeg skal være skråsikker, for det er flere slike sorter med dårlig klorofyllproduksjon.

Les også:

Enorme, sjukoplede blader, småblad opptil 25 cm lange. Kastanjebronseblad, Rodgersia aesculifolia blir riktignok bronsefarget først mot slutten av sommeren. Dette i motsetning til Skjoldbronseblad, Astilboides, som har det med å falme utover sommeren. Inntrykket av yppig, tropisk bladvekst er likevel påfallende helt fra planten litt seint titter opp over bakken om våren. Blomstene er ikke hovedpunktet med kastanjebronseblad, men de er faktisk ganske pene når de kommer fram i juni-juli. Hvite, men rødmer etterhvert. Denne kinesiske planten blir en meterhøg, langlivet staude, fullt kapabel til å kvele det som er av ugress og sartere prydplanter. Finest blir den på fuktig moldjord. Tåler skygge, men også sol, hvis jorda holder på fuktigheten. Ved dammer og vannanlegg er dette en ypperlig staude. Sprer seg langsomt, men ubønnhørlig.

Les også:

Rosestorkenebb har vært «årets staude» og det er alt i alt den hageplanten jeg har brukt oftest i mine egne prosjekter. Slik som her. Rosestorkenebb er en plante du kan bruke til nærmest alt. Den danner et grønt teppe under busker og ellers på vanskelige arealer som bak garasjen og oppå solstekte murer. Med en gang den er i jorda sender Geranium macrorhizum utløpere til alle sider og dekker snart store flater. Som er vintergrønne. Tåler skygge såvel som tørke og blomstrer  tilogmed. Ja, den er min beste venn i hagen!

Les også:

[[Show as slideshow]]Ungarnsyrinen, Syringa josikaea, er den syrinen som klarer tung og leirete jord best. Syriner flest liker seg ikke når jorda blir for tett og våt, ser du. Det er ikke slik at ungarnsyrinen må ha slik jord, neida, den tolererer det meste. Den er i det hele tatt en både vakker og anvendelig busk. Bruk den f.eks. til avskjerming mot vind, trafikk eller naboen. En spasertur i midten av juni er en vandring i en orgie av vakre ungarnsyriner. Vanlig syrin og vårbuskene har avsluttet for sesongen og rosene har ikke kommet i gang ennå. Nei, ungarnsyrinen hersker uinnskrenket ennå ei tid.

Les også:

Dette lønnetreet blir virkelig lagt merke til i nabolaget. Det heter Acer platanoides ‘Drummondii’, og er altså en kultivar av skogslønn. Dessverre blir det såpass som 6-12 meter høyt, så har du en hage med begrenset plass, bør du velge ei annen lønn. Men har du rom til ‘Drummondii’, er dette lønnetreet en alle tiders kontrast til mørke vintergrønne og vekster med mørke blad. Sone 3.

Les også:

Sånn kan det gå når høsten er mild og lang. Da skjer det som er regelen lengre sør i verden; Keiserbusken (alias Marskrossved) blomstrer i adventstida. Den tar våren på forskudd. Fantastisk med duftende rosa blomster på den store busken når juleklokkene kimer! Den tar ikke skade av å blomstre på denne tida av året og blomstene tåler noe frost. Men blomstringen blir ikke like fin til våren, det er det hele.

Keiserbusken, Viburnum farrerii, plasseres i sone 4, men blomstene tåler dessverre ikke særlig mange kuldegrader. Da er hybriden mellom V. farrerii og V. grandiflorum bedre. Den kalles Viburnum x bodnantense (sone 3) og har dessverre måttet nøye seg med navnet «Duftkrossved» på norsk. Til nå har vi mest plantet sorten ‘Dawn’ av duftkrossved, men den blir for tida erstattet av ‘Charles Lamont’. ‘Charles Lamont’ er sterkere mot sykdom og blomstrer minst like bra. Det er nøysomme, rasktvoksende busker, dette. Fortjener en større plass i hagene enn de har fått til nå.

Les også:

Det er det mange som mener, at Populus simonii er det flotteste treet i parken til Universitetet i Ås. 23m høyt målte jeg det til, da jeg holdt på med kurs i denslags på plenen. Treet er fortsatt vitalt og frodig nå, i en alder av 124 år (2011). Kinapoppelen har ikke blitt nevneverdig høyere på flere tiår, såvidt jeg kan bedømme det. Men den edle kroneformen har det hatt lenge og det er den gjør at akkurat dette treet er med på de fleste reklamefotos for Universitetet for miljø- og biovitenskap.

Les også:

En helt vanlig kornellbusk antar et helt spesielt fargespill tildlig på høsten. Seinere er løvet rent rødt, men på dette tidspunktet er fortsatt det grønne med som kontrast.

Les også:

Vårsyrinen, Syringa oblata, erstatter den europeiske syrinen i Nordkina, Mandsjuria og Korea. Blomstringen og duften er minst like fin og som bladplante skal den være overlegen Syringa vulgaris. Etter at jeg i vår var så heldig å få kjøpt en Syringa oblata var. dilatata ‘Cheyenne’ kan jeg se dette med egne øyne. Bildet er tatt 15. oktober og ‘Cheyenne’ er i ferd med å skifte fra gult til rødt. Bladene er tjukke og læraktige og formen, ja, hvis S. vulgaris er spar, er S. oblata som hjerter.

Les også:

Hard skjæring av trær ble vanligere fra sekstenhundretallet. Skikken bredte seg nordover og kom til vårt land etterhvert, også. Men hvilket treslag skulle en gå løs på? Lind var ikke tilgjengelig alle steder og da ble det til at en brukte det treet som det fantes mest av – bjørk. Små bjørker med kuleforma krone var uhyre vanlig å se på Østlandet for femti år siden. Nå er det få som holder på slik med bjørkene sine. Men det fins altså enkelte eksemplarer fortsatt. Enkelte har også såpass vørnad for kulebjørka si at de lager en utsparing i belegningen for å gi plass til klenodiet. Minner ikke formen på denne bjørka litt om et oliventre i  Syden?

Etter min mening er dette et vellykket innslag i hagen. Jeg er ikke enig med han som sa at det bare er én måte å skjære ei bjørk på: Fem centimeter over bakken.

Skjæringa begynner tidlig med både å fjerne lave greiner og å forme krona. Du må regne med at behandlingen reduserer treets levetid vesentlig.

Les også:

…og er mer hardfør enn buksbom og tettere i veksten enn liguster. Men altså hardfør og vintergrønn i tillegg. Et sikkert valg hvis du ønsker formklipte planter i sone 4 og høyere. Du kan fjerne kvistene nederst på stammen slik at du kan gå eller sitte under treet. Slik er det gjort her og slik kan det gjøres hvis du vil ha et «parasolltre» ved sitteplassen. For å sprite opp det hele kan du jo plante den hvite klematis’en ‘Huldine’ eller kanskje en beinved med hvitbrokete blad ved siden av grana? Da får du et interessant fargespill oppi den klipte trekrona.

Les også:

Det norske navnet på denne seinsommerstauden forbinder jeg mest med Helenium‘er med gule blomster. Men denne sorten med rødbrune blomster (‘Moerheim Beauty’?) er også meget iøynefallende. Ingen tvil om hva som drar blikket til seg på dette bildet, ihvertfall. Blomstringen strekker seg over et par måneder på høysommer-ettersommer og forsyner deg med vakre snittblomster. Tar du inn snittblomster, forlenger det dessuten blomstringen. Dette er ingen liten og forsagt blomst. Nei, denne stauden hører hjemme i den store stauderabatten, gjerne sammen med Aster, Coreopsis eller Rudbeckia, for å nevne noen. Eller Eryngium som er den piggete stauden i bakgrunnen på bildet. De totale motsetningene; myke og søte Helenium og «stålplanten» Eryngium planum trekkes mot hverandre, som du ser. Men i alle fall: Helenium er problemfri og kan stå i mange år på samme sted. Du kan enkelt dele den for å få flere planter og den vokser godt i all vanlig hagejord. Har du fuktig og tung jord? Sats på Helenium.

Les også:

Denne vakre busken ser en bare unntaksvis plantet i villahagene. Helt feil. Sargentapal (Malus toringo var. Sargentii) er altfor flott til å brukes bare av veimyndighetene. Meget blomsterrik, dufter herlig, tett og kompakt, høstfarger….hva mer kan folk egentlig forlange? Jeg tar med at de røde minieplene sitter på busken lenge utover vinteren. Meget pent. Spesielt kresen på jordsmonnet er den heller ikke og hardfør så det holder. Sargentapal blir 2-2,5 m høy og tilsvarende bred og kan brukes til avskjerming av en hage eller til å dekke en skråning. Du kan skjære den så den blir et mini-epletre hvis du ikke ønsker at den skal ta opp for mye plass.

Les også:

Denne stauden hører til i forgrunnen av tørre staudebed, naturhager, steinpartier og fjellhager. Også på solsida av rhododendron- og azaliabeplantninger har den sin plass. Dvergslirekne (Persicaria affinis, tidligere Polygonum affine) er en av staudene som har så mange gode egenskaper, men som vi så altfor sjelden ser. Aller flottest er kanskje kontrasten mellom bladverket (vintergrønt) og blomsterakset. Den sterke fargen på dette eksemplaret kommer trolig av at det er sorten ‘Superba’ vi har å gjøre med. Blomstrer fra juli og til utpå høsten. Bladene blir forresten rødlige sent på høsten.

Navnet er en sak for seg. Mange ganger har jeg hørt det uttalt som sli-rekne. «Ormerot» er et alternativt norsk navn på slekta og «Berg-ormrot» svensk navn på arten som er avbildet. Noe å tenke på?

Les også:

Hageutgaven av ryllik (Achillea millefolium) har forskjellige nyanser av rødt i blomsten. De beste sortene har en glødende farge som en ikke ser så ofte i staudeverdenen. Sorten som er avbildet innbiller jeg meg at er ‘Cerise Queen’. Den blir opp mot halvmeteren høy. Som sitt ville opphav setter den pris på sol og lett jord. Sprer seg gjør den også, men de nye plantene som kommer opp har ofte blassere farge enn kjøpeplanten, slik at jeg må luke dem bort. Blomstringstiden til ryllik er lang, hele sommeren liver den opp i forgrunnen av staudebedet. Det lønner seg å fjerne avblomstra stilker for å få ny blomstring mot slutten av sommeren. Egnete nabostauder til rød ryllik kan være f.eks. Campanula-arter med hvite blomster.

Les også:

2011 er et godt år for Heptacodium miconioides, Den legendariske busken begynte å blomstre 26. august og er på topp nå en drøy måned seinere. Det er masse knopper som venter – nok til en måned med ytterligere blomstring. Slik blomsterrikdom syns jeg er imponerende av en så liten busk. Duften er også fin – den lokker både folk og bier. Bladverk, høstfarger, kvister er til pryd på Heptacodium. Blomstringstiden er den samme som de har observert i U.S.A og i England. Den vegetative veksten ble derimot avsluttet i august. Det lover godt for overvintringsegenskapene. Jeg har bestemt meg for at fiaskoen i vinter var et engangstilfelle.

Overskriften henspiller på det kinesiske navnet og på det engelske (Seven son’s flower). Skal tro hva det norske navnet på Heptacodium blir? Sønnebusk? Himmelbusk? Sjukvast?

Les også:

Exochorda racemosa, perlebusken fra Kina, er i dag ofte erstattet av sin hybrid-datter, ‘The Bride’. Bruden er nok en bedre og mer anvendelig hagebusk, men har du plass nok, er E. racemosa verdt en plass i hagen. Mens ‘The Bride’ blir rundt en meter høy, blir E. racemosa tre-fire. Når du skal velge et sted å plante dem er det fint om du husker på at perlebusker skal ha litt sur jord som helst skal være tørr.

På bildet ser vi perlebusken foran en av bygningene på det som før hette Norges Landbrukshøgskole. Den kritthvite blomstringen i juni gjør seg i siluett mot mørkt bladverk, i dette tilfellet ei gigantisk blodbøk.

Les også:

Utskjelt, foraktet, tilsidesatt er blodberberisen (Berberis thunbergii ‘Atropurpurea’). Men ikke i samme grad som vanlig berberis (Berberis vulgaris), som forøvrig også er en alle tiders hagebusk. Blodberberis har en avrundet og tett form som sammen med den intense fargen gjør den til et blikkfang i enhver hage. Ingen annen plante kan måle seg med blodberberisen i så måte. Fargekontrasten blir ikke mindre slående om du setter berberisen sammen med en smal og høy vekst. Søylebarlind, søylekirsebær eller junisøtmispel kan brukes til å oppnå noe slikt.

Les også:

Skogholmmispel, Sverigemispel, hva skal en kalle den? Den er i alle fall en hybrid, Cotoneaster x suecicus, sorten kan være ‘Coral Beauty’, tipper jeg. Dette er en meget anvendelig og vakker plante som er vintergrønn og som bør brukes mye. Men samtidig med at bruken av bark til bunndekke har økt, har det blitt mindre mispel å se. Men mispel er en varig løsning på ugrasproblemet. Det er ikke bark. Den må fornyes.

I bakgrunnen ser vi en planting med vintergrønne og bark. Ingen kan si noe annet enn at dette ser bra ut. Prydsvinerot (Stachys grandiflora) har trass i navnet fått jobben som solitærstaude blant bartrærne.

Les også:

Jeg snakker om den allesteds nærværende syrinhortensiaen, Hydrangea paniculata ‘Grandiflora’. Tre? Tja. tre meter høyt blir det da, vanligvis. Med litt hjelp i form av skjæring (oppstamming). Syrinhortensiaens tid er nå, og den rår grunnen temmelig aleine. Nesten alle prydtrær og -busker blomstrer om våren, som kjent. Som en «parasoll» ved seinsommer-uteplassen er syrinhortensiaen førstevalget. På bildet ser vi at blomstene har gått fra å være reint hvite til å rødme mer og mer etter som ukene har gått.

Les også:

Eller for enhver hagejord som ikke er sterkt basisk. I tillegg må jorda være rik på humus, luftig og drenert. Gillenia bør stå urørt på vokseplassen i mange år for å utvikle seg optimalt. Det er mange som tror at denne meterhøye stauden er en busk når den står på sitt fineste i slutten av juni. Gillenia trifoliata har et sånt lett og grasiøst preg som gjør planten til en perfekt kontrast til de bastante Rhodo’ene. Jeg har sett den som ei hvit sky i barskogen, mellom stein og lyng. Den er også pen uten blomster og får rød høstfarge.

Les også:

Viftelønn bak og en lav barlind foran blir en bra samplanting. Fargekontrasten er ikke avhengig av en kortvarig blomstring, men varer i måned etter måned. Forskjellen i høyde er også ideell når den ene planten skal plasseres foran den andre. Denne samplantinga er inga døgnflue, den er stabil på mer enn en måte. Barlinden er av en sort som dekker bakken godt og hindre ugras i å ta over. Viftelønn og barlind har også de samme krava til jordsmonnet, så det blir ingen konflikter med at den ene partneren vokser i vei og den andre sykner. Jeg vet ikke navnet på barlindsorten, kanskje er Taxus x media ‘Farmen’ et godt tips? Eller er det en lavere sort? Viftelønn er grei, det er Acer palmatum ‘Atrupurpureum’.

Les også: