Bloggurat

Innbydende, men ikke inviterende

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En alle tiders måte å lage vegger og rekkverk rundt verandaen på. Poenget er jo at du skal kjenne deg litt atskilt og beskyttet når du går ut for å sette deg. Samtidig er det få som liker seg om det blir for innestengt og binge-aktig. Dette sprinkelverket syns jeg er et godt kompromiss. Det er akkurat nok til at de som går forbi på veien ikke finner det naturlig å løfte armen og si hei. Da gjør det ikke så mye at hagen ikke er avgrenset av hekk eller gjerde.

Les også:

Hva er skjønnhet?

Ikke noe populært spørsmål å stille. Prøv, og du blir møtt av en pinlig stillhet som varer noen sekunder, før en eller annen svarer: «Ja, smaken er som baken….». Det er ikke så rart at svaret blir slik, for vi har dårlig med språk å hjelpe oss med når vi leter etter noe å si. Det alvorlig mente svaret kommer følgelig i form av handling, og en rekke eksempler på det kan du se i billedserien over. Vanlige mennesker har her skapt større og mindre korn av skjønnhet i hagene sine. Ja, går en folk litt på klingen, kommer det fram at det var «noe pent» de var ute etter å bringe inn. Er det så enighet om hva skjønnhet er? Nja, forskjellen i syn er stor mellom det store flertall  av befolkningen og den toneangivende eliten av forståsegpåere. Ønsker du å tilhøre meningseliten, bør du ikke snakke om skjønnhet, for her råder en stygghets-kultus som springer ut av et allment opprør både mot tradisjoner og mot nedarvet estetisk kultur og som dessverre har blitt høyeste mote. Så hvis du vil gå for å ha peiling; Si at noe er interessant, ikke at det er vakkert.

Les også:

Den hageløses urtehage

Så enkelt kan det altså gjøres. Lag en utsparing i belegningen, fyll på med god jord, plant urter og blomster og legg på elvestein. Vokseforholda er gode her med varmen fra steinene og ugraskampen slipper du unna. Urtehagen ligger også så nær kjøkkenet at urtene blir mer brukt enn om de hadde grodd i et fjernt hjørne av hagen.

Les også:

Året er snart slutt

… og jeg takker for oppmerksomheten i 2011. Det har vært et år som har bydd på mange fine turer og hageopplevelser. Og mye vakker natur rundt om i landet. Jeg lar denne fisketuren sist sommer stå som vignett for dette året og ønsker dere alle velkommen i 2012!

Les også:

Nasjonale monumenter – Gulatinget

Et besøk på et elleve hundre år gammelt tingsted tok jeg meg tid til i sommer. Gulatinget kan forsåvidt være langt eldre enn det, det er de skriftlige kildene som er så gamle. I lange tider var loven nemlig ikke nedskrevet, men fantes i hugen til lovseiemennene. Rekka av steinblad som er reist på tinget skal symbolisere loven. Søylene i samfunnet, med andre ord. Jeg stod på denne historiske plassen noen dager etter 22. juli og snuste nede ved røttene til norsk kultur. Sporene etter Gulatingsloven er tydelige i Grunnloven, sies det. På tinget møtte 375 valgte utsendinger som gav lover og avgjorde tvister mellom folk. Dette er norsk kultur, hvis noen var i tvil om det. For sin tid var dette demokratiske rettssamfunnet enestående. Det var ei øy av rasjonalitet i et hav av despoti og fanatisme. Og slik er det fremdeles. I de fleste av verdens land er det ikke mer enn to aktører i politikken; Despoten og mobben. At jungelens lov i et hjørne av verden kunne bli byttet ut med et samfunn styrt av fornuften er i grunnen et paradoks. Tenk litt på det du – hva kunne ligge bak ei slik usannsynlig utvikling? Like merkelig er det at så mange mennesker går rundt og innbiller seg at utviklingen av «naturlige» grunner er nødt til å føre fra samfunn hvor jungelens lov gjelder og til demokrati, ytringsfrihet og velferd for alle.

Gulatinget ligger avsides i dag. Slik var det ikke dengang da havet bandt sammen mer enn det skilte. Jeg anbefaler en tur dit, gjerne i forbindelse med et opphold på det fine fjordhotellet i Eivindvik. Eivindvik er et vakkert strandsted som er det fullkomne utgangspunktet for havfisketurer.

Les også:

Nasjonale monumenter – Sagasøylen

Trettifire meter over bakken og ni under og med Harald Hårfagre på toppen, ridende mot Galdhøpiggen. Slik er billedhoggeren Wilhelm Rasmussens mesterverk fra 1920-tallet. Ja, tenk, en av verdens høyeste og mest imponerende søyler står ved Elveseter hotell i Bøverdalen. Hogd inn i søylen er personer og hendelser ut av Norges historie fra de eldste tider. Det er et minne om det harde og håndfaste folket som greide å karre fram brød og sivilisasjon av steinrøysa vår og en svir å se på for alle som kjenner seg det minste i slekt med dem.

Les også:

Festlig hagekunst

… av en type som er så utrolig mer vanlig enn den som blir vist i hageblader og på TV. Men dårligere? Nei, det som diskvalifiserer denne typen hagekunst i forståsegpåernes øyne er nok heller det at det er så mye av den. Helt mislykket i et marked der det gjelder å ligge i forkant, være eksklusiv og ta seg godt betalt.

Les også:

Nasjonale monumenter – Moster

Gamle Moster kirke

Jeg starter nå presentasjonen av en rekke monumenter, minner, bygninger, statuer og steder som spiller en rolle i norsk historie. Inniblant hagestoffet vil det med andre ord komme tekster av et helt annet slag. Fordi dette er noe som tiltrekker meg – og andre, håper jeg. I tidene vi nå går inn i vil mange søke bakover og innover i vår historie og vår kultur. Her er mat for dem.

Gamle Moster kirke er fra 1100-tallet og ligger i Mosterhamn på øya Moster i Bømlo kommune. Men på dette stedet ble det første gang bygd en kirke i året 995. Dette var den første kirken i landet. Som du ser er Moster kirke liten og enkel. Det var nok også kirken fra 995, som Olav Tryggvason lot bygge på stedet han gikk i land da han kom for å kristne Norge.

Statuen ved siden av kirken er av Tora, en kvinne fra Moster. Det fortelles at Tora var svært vakker. Hun fikk en sønn med Harald Hårfagre. Sønnen var Håkon den gode, konge over Norge til ca. 960.

Statuen av Tora Mosterstong

Les også: