Noget bastant, får en si, men umåtelig populært i dag. På plussida setter vi at det er tilnærmet vedlikeholdsfritt og like fint om vinteren som om sommeren. Det holder i massevis for mange. Her er det i tillegg valgt en plante som ikke krever utskifting etter få år, slik som tuja, f.eks. Er det noe minus ved å ordne seg på denne måten? Tja, fordelene med hagen er samtidig ulempene: Årstidene går ubemerket forbi, det er det ene, og hva kan en egentlig gjøre i denne hagen? Eller er det en hage? Forbildene finner vi uten tvil i offentlige grøntanlegg. Det hviler definitivt ikke en kvinnes hånd over det som er laget i stand her. Maskulin estetikk dominerer fullstendig. Hva er feminin estetikk? Har denne hagen havnet i den ene veigrøfta, befinner feminin estetikk seg i den andre veigrøfta med alle sine fargespill, hengeseljer og snurrepiperier. God hagedesign balanserer de to verdenene, maskulint og feminint, mot hverandre. I de mest vellykte hagene ser jeg at maskulint og feminint holder hverandre i sjakk i evig omfavning.
|
|||
|
Les også:
Les også:
Er tomta lita må huset snu seg for å få plass. Da blir det til at fronten på huset glaner rett inn i tujahekken som deler av innfarten til garasjen. Synd. Tradisjonelt har jo fronten på huset vendt mot gata, slik vi ser det på bildet til høyre. Men det er ikke bare størrelsen på tomta som spiller inn, men også evnen til å tenke utradisjonelt og finne løsninger på problemene. Vi ser at garasjen kan trekkes litt foran huset for å få plass. Viljen til å tenke bil, respektive folk avgjør også en hel del. På bildet til venstre er atkomsten til huset en innfart, på det til høyre ser vi at inngangspartiet ønsker velkommen den som kommer gående, og bilen, ja, den kommer i andre rekke. Behøver jeg nevne at interessen for å skape et vakkert og funksjonelt grøntanlegg vis a vis likegyldigheten overfor slikt, også setter sitt tydelige preg på de to inngangspartiene? I alle fall – belegningsstein og kantstein er brukt i begge tilfeller og prisslappen på de to eksemplene blir nok omlag den samme. Les også:Ja, nå har jeg talt dere og kommet til at det er hundre stykker som planlegger hager her i landet. Cirka, får jeg si, for glemsom som jeg er, har jeg sikkert oversett opptil flere. Av de hundre er knapt halvparten større landskapsarkitektfirmaer som driver med dette på si’. Det er omtrent tjue enkeltstående landskapsarkitekter eller små firmaer, mens resten er hagedesignere med utenlandsk eller ingen formell utdannelse eller de er hagebrukskandidater, anleggsgartnere eller har ukjent bakgrunn. Da jeg startet opp i 1999 var det rundt ti stykker som tegnet hageplaner, hvis jeg så stort på det. Landskapsarkitekter tok som regel ikke hageplanlegging. Da Norsk hagetidend hadde en artikkel i 2003 med samme tittel som dette innlegget, fikk vi vite hvorfor. På spørsmål svarte landskapsarkitektfirmaene at det var altfor mye jobb med hageplaner i forhold til hva folk var villige til å betale for tjenesten. “De venter at du skal komme på befaring og prestere et profesjonelt resultat for en kopp kaffe og noen hundrelapper”, var det en som sa. Og andre enn landskapsarkitektfirmaer fantes det knapt å spørre. Hagetidend gjorde det ihvertfall ikke, og det med den største selvfølge. Men på få år har mange ting blitt snudd opp-ned. Nå er det mange som bare jobber med hageplanlegging. Det kan vi takke velstanden, media samt et par skikkelige murbrekkere for. Landskapsarkitektene måtte bare se på at en dame uten annet å hjelpe seg med enn sine ressurser tok seg til rette i media. Deretter spaserte det en viss engelskmann ut av hagebladene på Narvesen og inn i prosaisk norsk virkelighet – som deretter la seg flat for ham. Og så var det “Ground Force”, “Haven i Hune” og alle de andre fjernsynsprogrammene. Og med ett var alt forandret. Men hvem er de, disse som tegner hageplaner? Noen få er hagebrukskandidater fra UMB (NLH). Hva behager? Jo, noen mennesker har studert hagebruk på toppnivå. Tilogmed gått på linja “Grøntmiljø”. Og ikke alle av dem underviser på gartnerskolene. Ingen hageplanleggere kaller seg likevel hagebrukskandidat. De er vel ikke interessert i å sulte i hjel, tenker jeg. Ingen kunder ringer nok til en kandidat for å få tegnet hagen sin. Istedenfor kaller kandidatene seg sivilagronom eller hortonom. Bedre? Si det, nok et eksempel på utmerkete fagfolk som er rammet av et image-problem, dessverre. Hagedesignere med eksamen fra England, Nederland og andre steder har det blitt noen av. England har for eksempel en enorm tradisjon på alt som har med “hage” å gjøre, men det er en tradisjon som er forskjellig fra vår. Det er vel derfor at hagedesignerne litt for ofte minner meg om interiørarkitekter som har flytta ut i hagen. I Norge har vi derimot tradisjon for å prøve å flytte hagen inn i huset – ingen andre bruker mer potteplanter enn vi gjør. I det hele tatt: Hagestilen var (og er) en annen her i landet, klimaet er annerledes og dermed plantesortiment, materialvalg, behovet for frostsikring og kravet om “norsk standard”. Men likevel: Da hagedesignerne inntok landet, var det nesten som de rota rundt i ei søvnig norsk maurtue. De trauste norske maurene løp forvirra rundt litt før de oppdaget at den solide, urnorske Tveito-hagen nå var ut og at en ny tid hadde begynt. Anleggsgartnere har også hevet seg på planleggingsbølgen. Ikke mange, men noen har det blitt. Fordelen for kunden er at samme firmaet både tegner og gjennomfører prosjektet. Og anleggsgartnere flest legger stein og murer opp murer og gjør alle tingene riktig. Men gjør de de riktige tingene? Jeg ser mye fint arbeid i den “grå” sektoren, selv om det er mye som ligner veldig både på forrige prosjekt og på det neste. Den “grønne” sektoren, plantene, er det verre stelt med. Her blir det brukt et lite standard-sortiment omatt og omatt. En digresjon: I offentlig sektor er det verre. To av tre trær som blir planta tilhører én klon av én art av lind. Du kan også forme en fin hage uten å ha gått på noen skole i faget. Er du besjelet av en dyp interesse for hager og er selvlært, kan det gå bra. Best går det hvis det ikke er nødt til å gå bra, det vil si at du har noe annet å leve av. Et eksempel fra de siste åra viser hvor bra det da kan gå. En dame uten formell bakgrunn, men med teft for markedsføring og de rette kontaktene i medieverdenen gikk rett til himmels. Men det betyr ikke at du som har små økonomiske ressurser ikke kan lykkes: Mennesker som har noe å falle tilbake på gjør jo som regel nettopp det. Spøk til side; er disse selvlærte hagedesignerne noe å satse på for kundene? Ja, de beste av dem er av de dyktigste vi har i landet til å tegne hager. Men de sitter ofte fast i én, lett gjenkjennelig, stil, som de gjentar og gjentar (det er ikke alltid så ille). Altså: Utdanning kan hjelpe deg til å se helheten der amatøren bare ser en mengde detaljer, men den garanterer ingenting. Halvparten av de som designer hager i Norge er landskapsarkitekter, men er det slik at: En landskapsarkitekt er en landskapsarkitekt er en landskapsarkitekt? Betyr det uten videre at man er ekspert på alt som har med forming og anlegg av hager å gjøre? Blant annet gjør spesialiseringen underveis i studiet at det ikke er slik. Studieretningen “design og detaljprosjektering” er “rettet mot prosjektering av parker og andre grøntanlegg”. Det høres jo ikke verst ut. For studieretningen “overordnet landskapsplanlegging” heter det at “legger vekt på planlegging og utvikling av landskapet på et overordnet nivå, kommunalt og regionalt”. Hm, nei. Studieretningen “Grøntanleggs- og landskapsforvaltning” er ifølge studieplanen ”rettet mot forvaltning og utvikling av en felles grønstruktur på regionalt- og kommunalt nivå og for store grunneiere”. Det høres interessant ut, men hageplanlegging, nei. Men rett skal være rett: Landskapsarkitekter er trolig mer fortrolig med dataverktøy enn noen av sine konkurrenter. De er bedre kjent med Plan- og bygningsloven enn de fleste og de kan snakke den samme dialekten som arkitektene benytter seg av. Blant de mindre firmaene som har spesialisert seg på hageplanlegging er det enkelte som har lang erfaring og her finner vi noen av de dyktigste fagfolkene vi har på området. Men mange har kommet til de siste åra og her er jeg mer i tvil. Det er nå mange år siden det var krav om praksisarbeid med jord under neglene for å bli landskapsarkitekt, så det er nok fare for at opplæringa må fortsette en tid også etter avlagt eksamen i somme tilfeller. Det har også blitt færre stillinger for landskapsarkitekter i det offentlige de siste åra, spesielt i kommunene. Har hageplanlegging blitt en nødløsning for enkelte? Mange store firmaer, gjerne med både landskapsarkitekter, arkitekter og andre i arbeidsstokken, oppgir nå hageplanlegging som et av sine gjøremål, men da langt nede på menyen. For bare noen få år siden var de som regel ikke interessert, så noe har tydeligvis skjedd. Det har blitt penger å tjene, tror jeg vi slår fast. Det har oppstått et marked, og det koker og syder, både på tilbudssida og blant kundene. Hvem skal en velge til å tegne hagen slik at familien trives enda bedre på den grønne flekken sin? Jeg har ikke noe standardsvar på det, for det er mest av alt et spørsmål om god kommunikasjon mellom hageplanlegger og hageeier. Stilen til landskapsarkitekter er ofte påvirket av den minimalistiske arkitekturstilen som er på moten, mens andre faggrupper kan gå for en mer ornamentert stil. Men de beste hageplanleggerne er de som makter å gi hagene sitt personlige preg og likevel velge den stilen som passer til stedet. Ja, blir du ikke lei av folk som bare virrer rundt etter det siste som gjorde inntrykk på dem? Tilslutt en ting som forundrer meg. Da jeg gikk gjennom alle (?) som tegner hager la jeg merke til at nesten ingen oppgir hva dette koster. Ikke spesielt kundevennlig., spør du meg. Dette i motsetning til alle andre land jeg har sett nærmere på. Til og med svenskene er nøye med å oppgi priser. Men vi nordmenn har visst en skyhet på det økonomiske området som andre folkeslag forbeholder helt andre sider av sin eksistens. Les også:
 Strand hagedesign 2009
Hva du får når du betaler for en hageplan er høyst forskjellig. Så derfor skal jeg prøve meg på litt forbrukerveiledning. Jeg støtter meg på hva som tilbys i markedet i dag og på hva jeg sjøl syns. Først: Det er ingen lover eller regler som sier hvordan en hageplan skal se ut og hva den skal omfatte. Men hva kan en minst vente å få? Jo, hageplanen omfatter alltid en plantegning over hagen, typisk i målestokk 1:100. Da får en vanlig hage på ett mål plass på et A3-ark (297×420 mm). Plantegningen kan være tegnet for hånd eller med et digitalt tegneprogram. Den kan f.eks se slik ut. Foreløpig er det vanligste å tegne med tusj og vannfarger, men det endrer seg fort nå. Tegningen viser bygninger, plen, belegning, kanstein, murer, trapper, planter etc. Alle materialer bør være spesifisert, enten på tegninga eller på et vedlegg. Beregninger av mengder og pris ligger derimot utenfor hageplanens ramme. Å lage tegninga tiltalende, renslig og detaljert er det mest tidkrevende av alt en kan holde på med som hagedesigner. Skal du få tid til befaring, presentasjon og til sjølve den kreative prosessen kan du neppe bruke mer enn én arbeidsdag på plantegningen. Da sier det seg sjøl at ikke hver belegningsstein kan tegnes. Dette er et realt dilemma; skal en legge vekt på å arbeide fram et originalt og spennende forslag eller skal heller satse på å lage en vakker, detaljert og forseggjort tegning? Planteliste må etter min mening være en del av hageplanen. I det siste har det blitt vanlig å ha én tegning med planter og én uten. Eller en basistegning med plantene tegnet inn uten å være spesifisert på art og sort, i tillegg til en egen planteplan. Men som regel er hver enkelt plante eller -gruppe er som regel med på tegninga. Hvordan en navngir dem er litt forskjellig. En kan enten skrive navnet på tegningen eller bruke tall. Plantelisten kan enten skrives direkte på plantegninga eller på et eget vedlegg. Du kan få planer som er mindre omfattende enn en hageplan og du kan få mer vidløftige planer. Men etterhvert har det blitt slik at det da ikke heter hageplan, men noe annet. En grov skisse tegnet etter en befaring, svarthvitt eller fargelagt vil jeg ganske enkelt kalle en hageskisse. En fargelagt plantegning uten spesifisering av planter eller materialer når heller ikke helt opp, syns jeg. På den annen side: Legger en inn i hageplanen en nøye beregning av mengder og priser og beskriver de enkelte arbeidene som skal utføres etter Norsk standard er en derimot på god vei over i en byggeplan. Som jeg sa virker det på meg som innholdet i en hageplan nå er i ferd med å bli standardisert, av seg sjøl. Enkelte planleggere deler opp produktet sitt i moduler for å gjøre det lettere for folk å plukke ut det de vil ha. Andre satser på å forhandle innholdet i planen med hver enkelt kunde. I tillegg til innholdet i sluttproduktet er det av største betydning om kunden får anledning til å vurdere (og forkaste) utkast underveis i prosessen. Hva som skjer når planen er overlevert og betalinga i boks skal du som kunde også tenke litt over. Når en setter spaden i jorda dukker det nemlig alltid opp hundre spørsmål som ingen skrivebordsplanlegger forutså. Les også:Spiraea arguta og S. cinerea kalles til daglig for brudespirea og det navnet solgte som varmt hvetebrød i perioden 1950-70. Dette var busker som var lette å produsere og lette å selge med sin voldsomme blomstring mens søkningen til hagesentrene er størst. Nå blir de mindre brukt, av grunner som er like åpenbare. Etter den korte og intense blomstringen er det jo faktisk ikke så mye ved dem. Aller minst er det ved grefsheimspireaen. De kjedelige, grå-grønne tuene opptar bare plass gjennom fire-fem måneder etter blomstringen – inntil vinteren trekker et barmhjertig slør over dem. Men brudespireaen hører med i hagene vi ser avbildet over og er gjerne noe av det siste som forsvinner. Vi tenker uvilkårlig at dette er eldre folks hager, åpne, fulle av matnyttige vekster på geledd og i firkant og med lite arbeidskrevende busker foran verandaen. Verneverdig? Ja, før vi aner ordet av det er de sjeldenheter. Les også:
Denne beplantningen så fin ut da den ble anlagt for mange år siden. Dyre vintergrønne planter ble innkjøpt og satt i jorda. Et fiks ferdig inngangsparti som fungerte både sommer og vinter. Kanskje beplantningen likevel burde ha blitt levert med bruksanvisning. For nå gjør tuja, sølvgran. barlind, rododendron og mispel sitt beste for å ta livet av hverandre eller kanskje bare overleve. Taperne i denne kampen forlater scenen og vinnerne (blir det tujaen, tro) går skamfert videre. Men da har en istedenfor en velkomponert samling av vintergrønne fått et rasktvoksende og skyggegivende tre på et sted det aldri skulle stått. Og alt dette skjer fordi bruksanvisningen manglet. Les også:
Rødeik (Quercus rubra) er et vakkert tre som burde plantes mer – der en har plass. Men så seint som det vokser er det jo ikke sikkert at det er du som planter rødeik som får se trærne i full utvikling. Rødeik vokser riktignok raskere enn sommereik, men er likevel et ganske puslete tre i mange år. Nå er det sånn at noen treslag vokser sakte og blir riktig gamle. Andre arter vokser fort, men har kortere levetid. Blant disse finner vi “ammetrærne”. De kan du plante sammen med eikene og oppnå følgende: Du får vakre trær til å gro opp i en fei mens eikene på sin side etablerer seg bedre og vokser raskere enn de ellers ville gjort. Eiketrærne liker å stå under en beskyttende skjerm i oppveksten. “Ammetrærne” velger du blant trær som vokser fort, men har kort levetid i forhold til eik. I dette tilfellet valgte jeg å plante Koreahegg (Prunus maackii ‘Amber Queen’). Koreahegg når et modent stadium i løpet av ti år og har en levetid på omlag seksti. Allerede etter ett til to år er Koreaheggene flotte prydtrær som fyller sin plass i hagen. Under denne skjermen gror så eiketrærne godt – i all stillhet. Det rette vil trolig være å felle heggene etter omlag tretti år. Da har eikene nådd en høyde på seks-sju meter og skyter fart, mens koreaheggen er cirka ti meter høy. Hageeiere og hagedesignere bør vurdere denne formen for planting, som jeg vil kalle dynamisk planting. Den vanlige måten å plante på vil jeg kalle statisk. Dette tar seg fint ut på hageplanen, for der er alle planter tegnet inn som utvokste. Men alle som som har litt jord under neglene vet at å lage en god hageplan er noe annet enn å møblere ei stue med ferdig utvokste sofaer og stoler. Les også:Det har tatt litt tid å komme så langt, men jeg er godt fornøyd med resultatet. Våren 2009 var det meste av muring, snekring og steinsetting unnagjort og alt var klart for den sinnrike planteplanen jeg har satt opp. Dette er ei tomt på et stort boligfelt som er lagt i ei nordøstvendt åsside. Mye fjell å sprenge, mye skog å rydde. En digresjon: At kommunen velger å legge boligfeltet slik er mest en følge av at “jordvernet” har hatt slik gjennomslag i lovverket og i de kommunale hoder. Som du ser er det store, solrike jordbruksområder i bakgrunnen der ikke kommer til å bli bygd noe som helst. Hvis derimot bonden skulle velge å plante til jordene med gran (som ingen trenger) vil det bli gjort med statsstøtte. Men storverk blir utført av de som etablerer seg med hus og hage i åsen. Utfordringene ser du tydelig i hagen på bildet. Ettermiddagssola skinner på ryggen på fotografen. Men i den retningen finner en også veien og naboene (høyere i terrenget, dessuten). Så hvordan skjerme seg en smule uten å skygge vekk sola? Svaret er at en trekker seg bakover, kanskje nedover og bygger opp skjerm et stykke unna uteplassen. Arealet mellom huset og garasjen blir særdeles viktig. I tillegg må en ha alternative oppholdssteder til bruk om morgenen og midt på dagen. Jeg kommer tilbake til denne hagen når plantene er på plass og begynner å gro til. Les også:
Les også:Ja, det fins. Det er ikke bare gammelt forfall og ny heslighet rundt våre offentlige bygninger. Etter min mening er grøntområdene rundt fylkeshuset i Sarpsborg et av de fineste eksempler på hva en har fått til de seinere åra. Nå ble fylkeshuset lagt i umiddelbar nærhet av Borregård, den staselige herregården. Så det var ikke snakk om å legge noen stygge kasser ute på et forblåst jorde. Nei, her var det store, flotte trær, skog og et terreng som var sånn passe kupert. Resultatet har blitt en omfattende bruk av trær for å gi hold til anlegget, masseplantinger av kraftige busker for å skape rom og le og innafor dette bruk av stauder og blomstrende småtrær samt variasjon i bladfarger. Interessant å se besøkende parkere og begi seg mot inngangen. De jager sjelden avgårde for å gjøre oppholdet i det fri kortest mulig. Nei, de spaserer avslappet og litt åndsfraværende som om de har all tid i verden! Les også: |
 |
||
|
Copyright © 2010 Hagedesignerens hjørne - All Rights Reserved |
|||
