Før var det en helt allminnelig terrasse her. Ikke spesielt innbydende altså - og er det egentlig så stas å måtte hilse på naboen når du går ut i din egen hage? Jeg foreslo å bygge tak over en del av terrassen slik at en kan sitte der når det regner og ellers er litt hustrig. Detaljene i konstruksjonen av taket kan du se på bildet. En vegg i bakkant luner og skjermer. Nå etterpå angrer jeg på at jeg ikke tegnet terrassen bredere i denne enden slik  at det hadde blitt plass til bord med stoler på alle fire sider. Jeg angrer derimot ikke at jeg ville dele opp tredekket i felter som står skrått i forhold til hverandre. Oppdelingen gav som en bonus en fiffig utsparing for stein og planter. En annen kjepphest jeg liker å ri er planken som er satt på høykant og som avslutter plattingen - mot plenen. Med en gang ser det hele litt mer gedigent ut, syns du ikke?

Ja, dette ble jo en veldig privat uteplass, og det var jo det jeg vifta med pekefingeren mot i et tidligere innlegg. Så slår jeg meg sjøl på kjeften nå? Nei, vi behøver både helt private og helt offentlige arealer. Det som det er mangel på og som er under press er arealer og punkter som befinner seg i mellomregisteret mellom privat og offentlig. For det er på slike steder våre bekjentskaper oppstår og vedlikeholdes.

- er en kunstner som kan mer enn å erte på seg muhammedanerne. Et sprelsk påfunn er dette planketårnet som han fått satt opp på Dalslands museum i Sverige. Kråkeslottet ser gebrekkelig ut, men tåler at du klatrer til topps på innvendige trapper og hønsestiger. Farlige saker? Jeg vet ihvertfall at jeg hadde blitt veldig glad om faren min hadde hjulpet meg med et sånt byggverk i hagen da jeg var gutt. Som kunstverk syns jeg det går utapå mye av den andre  kunsten jeg ser i det offentlige rom. Planketårnet har en frodighet som mangler i mye av den mer politisk korrekte -  tenkte  - kunsten.

Er du anleggsgartner, murer eller ganske enkelt en nevenyttig fyr - ta en titt her. På denne tomta i Halden skal det anlegges et uteområde som beskrives på illustrasjonene over. Men det som haster å få gjort nå er å støpe og steinsette trappeveien. Resten kan vente til våren.

Så hvis du har lyst til å være blant dem som overlever finanskrisa kan det være lurt å ta kontakt med meg. Flere jobber venter.

Steinhaug fra eldre jernalder

Hva tenkte middelalderbøndene om disse enorme steinhaugene de fant oppå åstoppene? Steinen var mosegrodd, så haugene var nok eldgamle, det var klart. At folk hadde brukt tida si til slike unyttige gjøremål var det neppe noen som fant merkelig. Det var ingenting å vinne ved å karre ihop mer enn akkurat det de trengte for å leve. En illustrasjon: Av åpenbare grunner steg arbeidslønningene til det mangedobbelte etter Svartedauen. Reaksjonen på det var ikke å forsøke å tjene mer, men å arbeide mindre. Når de syntes at de hadde til det nødvendigste, tok de ganske enkelt fri og tok seg en fest. Eller telgjet ut et helgenbilde. Mangfoldet av kirkelige festdager stammer visstnok fra denne epoken, av grunner som også er åpenbare. Vi må innse at vi her ser inn i en ukjent verden bebodd av mennesker som tenkte ulikt oss. Steinrøysa i skogen var forståelig for dem; noen hadde bygd noe fantastisk engang fordi de likte å gjøre det, ferdig med det. Verden var et magisk sted. Jeg kaster et blikk over gjerdet bort på naboen med gressklipperen. Også etter at han kommer hjem fra en slitsom jobb gjør han altså det som minner mest om lønnsarbeid og plikt. Men etterpå vet jeg at han har en nydelig gammel Cadillac han driver og pusser på i garasjen sin. Det er hans steinhaug. Min steinhaug er hagen min.

Steinhaugen ligger i Skjeberg og stammer fra eldre jernalder. Vi vet ikke helt hva formålet var. I området er det også andre merker; bautaer satt i ring stammer fra jernalderen, helleristninger fra bronsealderen.

“Folket vårt gjennom tidene” het historieboka mi på folkeskolen. Tittelen hadde neppe vært tenkelig idag. Både “Folket” og “vårt” er blitt til mistenkelige størrelser. Og satt sammen blir visst “Folket vårt” reine, ramme dynamitten. Men steinrøysa ligger nå der like fullt - bygd av folket vårt.

Bøker om skjæring av epletrær befinner seg mentalt på femtitallet. Da var yrkesdyrkere og hageeiere helt på linje: Mest mulig frukt. I hagene fra den tida står epletrærne på linje som om vi befant oss på en plantasje i Hardanger. Men skjæringa har de fleste gitt opp, med unntak av et og annet morderisk skippertak. Så trærne har enten fått breie seg fritt eller må stå der som amputerte stakkarer.

Hvis en snur på flisa og ser på epletreet som prydtre blir det en helt annen sak. Epletrær er formbare planter. På bildet ser du hvordan treet  er tilpasset en forhage i et bystrøk. Blomstring og epler får du på kjøpet. Bare rist ned så mye kart du kan. Da blir resten av superkvalitet til høsten.

Et tips: Skjær epletreet om sommeren. Det hjelper på blomstringen og hemmer veksten av de lange bladskuddene som spruter fram etter hard beskjæring om våren.

Barkskråning

..men dessverre tok utbyggeren seg av grøntanlegget også. Her skulle det gjøres så enkelt som mulig og da er det ikke rom for fantasi, frodighet eller fagfolk. Dette er strengt tatt en skråning der det er for bratt til at en får barken til å bli liggende. Når duken så kommer til syne blir ikke det noe pluss for grøntmiljøet. Kranstoppen og de vintergrønne plantene som er brukt viser alt nå tegn til tørkestress. Senere vil næringsmangelen  sette dem ytterligere tilbake. Nederst i bildet ser vi en “rosindeig” av stein i betong som var på moten for over tjue år siden og som jeg hadde håpet at jeg ikke skulle se mer til. Men metoden har altså overvintret i splendid isolation blant byggmestrene i Halden.

Hvorfor ser det så bedrøvelig ut? Jeg tror svaret er enkelt; Menneskene som flytter inn i disse husene venter at grøntmiljøet skal se slik ut. De er ikke bedre vant og ville trolig reagert hvis noen hadde prøvd noe radikalt nytt. Forbildene (plantevalg, utforming) har utbyggeren og beboerne fra offentlige miljøer som blir anlagt i mye større skala (som oftest). Men uten fagkunnskapen om hvordan en får noe til å gro blir det ikke bare ensformig, det virker forfallent alt før folk flytter inn.