Ja, tenk, når snøen forsvinner kommer dette triste synet fram. Har vi her en av forklaringene på at vintergrønt er populært. Men forsøk å holde styr på kjøpelysten din. Begrens deg i hvertfall en smule. For hva kan vel måle seg med det samme staudebedet utpå sommeren!

Les også:

Ikke noe populært spørsmål å stille. Prøv, og du blir møtt av en pinlig stillhet som varer noen sekunder, før en eller annen svarer: «Ja, smaken er som baken….». Det er ikke så rart at svaret blir slik, for vi har dårlig med språk å hjelpe oss med når vi leter etter noe å si. Det alvorlig mente svaret kommer følgelig i form av handling, og en rekke eksempler på det kan du se i billedserien over. Vanlige mennesker har her skapt større og mindre korn av skjønnhet i hagene sine. Ja, går en folk litt på klingen, kommer det fram at det var «noe pent» de var ute etter å bringe inn. Er det så enighet om hva skjønnhet er? Nja, forskjellen i syn er stor mellom det store flertall  av befolkningen og den toneangivende eliten av forståsegpåere. Ønsker du å tilhøre meningseliten, bør du ikke snakke om skjønnhet, for her råder en stygghets-kultus som springer ut av et allment opprør både mot tradisjoner og mot nedarvet estetisk kultur og som dessverre har blitt høyeste mote. Så hvis du vil gå for å ha peiling; Si at noe er interessant, ikke at det er vakkert.

Les også:

Så enkelt kan det altså gjøres. Lag en utsparing i belegningen, fyll på med god jord, plant urter og blomster og legg på elvestein. Vokseforholda er gode her med varmen fra steinene og ugraskampen slipper du unna. Urtehagen ligger også så nær kjøkkenet at urtene blir mer brukt enn om de hadde grodd i et fjernt hjørne av hagen.

Les også:

… og jeg takker for oppmerksomheten i 2011. Det har vært et år som har bydd på mange fine turer og hageopplevelser. Og mye vakker natur rundt om i landet. Jeg lar denne fisketuren sist sommer stå som vignett for dette året og ønsker dere alle velkommen i 2012!

Les også:

Et besøk på et elleve hundre år gammelt tingsted tok jeg meg tid til i sommer. Gulatinget kan forsåvidt være langt eldre enn det, det er de skriftlige kildene som er så gamle. I lange tider var loven nemlig ikke nedskrevet, men fantes i hugen til lovseiemennene. Rekka av steinblad som er reist på tinget skal symbolisere loven. Søylene i samfunnet, med andre ord. Jeg stod på denne historiske plassen noen dager etter 22. juli og snuste nede ved røttene til norsk kultur. Sporene etter Gulatingsloven er tydelige i Grunnloven, sies det. På tinget møtte 375 valgte utsendinger som gav lover og avgjorde tvister mellom folk. Dette er norsk kultur, hvis noen var i tvil om det. For sin tid var dette demokratiske rettssamfunnet enestående. Det var ei øy av rasjonalitet i et hav av despoti og fanatisme. Og slik er det fremdeles. I de fleste av verdens land er det ikke mer enn to aktører i politikken; Despoten og mobben. At jungelens lov i et hjørne av verden kunne bli byttet ut med et samfunn styrt av fornuften er i grunnen et paradoks. Tenk litt på det du – hva kunne ligge bak ei slik usannsynlig utvikling? Like merkelig er det at så mange mennesker går rundt og innbiller seg at utviklingen av «naturlige» grunner er nødt til å føre fra samfunn hvor jungelens lov gjelder og til demokrati, ytringsfrihet og velferd for alle.

Gulatinget ligger avsides i dag. Slik var det ikke dengang da havet bandt sammen mer enn det skilte. Jeg anbefaler en tur dit, gjerne i forbindelse med et opphold på det fine fjordhotellet i Eivindvik. Eivindvik er et vakkert strandsted som er det fullkomne utgangspunktet for havfisketurer.

Les også:

Trettifire meter over bakken og ni under og med Harald Hårfagre på toppen, ridende mot Galdhøpiggen. Slik er billedhoggeren Wilhelm Rasmussens mesterverk fra 1920-tallet. Ja, tenk, en av verdens høyeste og mest imponerende søyler står ved Elveseter hotell i Bøverdalen. Hogd inn i søylen er personer og hendelser ut av Norges historie fra de eldste tider. Det er et minne om det harde og håndfaste folket som greide å karre fram brød og sivilisasjon av steinrøysa vår og en svir å se på for alle som kjenner seg det minste i slekt med dem.

Les også:

… av en type som er så utrolig mer vanlig enn den som blir vist i hageblader og på TV. Men dårligere? Nei, det som diskvalifiserer denne typen hagekunst i forståsegpåernes øyne er nok heller det at det er så mye av den. Helt mislykket i et marked der det gjelder å ligge i forkant, være eksklusiv og ta seg godt betalt.

Les også:

Denne helga er det hufse-gufs rundt hushjørnet og det driver gult bjørkeløv bortover asfalten. Rart å tenke på at vi bada i tjernet – bare for to uker sida,  25 grader i lufta var det da. Men det kommer høye og lyse dager inniblant alt regnet og disse høstdagene er de vakreste i året. Da vender liksom naturen blikket innover og hviler. Skjønnhet som er ukjent til andre årstider får vi slike høstdager. Tilogmed en padde-kulp og restene av en gammel eplehage kan få deg til å stanse opp på turen din da.

Les også:

For du har høsta grønnsaker og bringebær og kan nyte solskinnet på benken under epletreet. Det er vel noe du kan drømme om når du går i gang med å anlegge hage. Denne hagen er skjermet av gjerder og busker mot innsyn, men har sol og luft i massevis. Epletrær kommer i mange størrelser og former. Frukta er en ting, hvordan treet fungerer som prydtre er like viktig i vår tids hager.

Les også:

Har du tatt ferja Dragsvik-Vangsnes over Sognefjorden får du snart øye på et imponerende monument oppe i bakken på sørsida av fjorden. Det er Fridtjofstatuen, til minne om en helt i en islandsk saga. Han skal ha vært en småkonge på Vangsnes. Men minnet om han (og statuen) er ikke mer nasjonalt enn at det var finnlandssvensken Esaias Tegner gjorde han kjent med diktningen sin. Den grep Keiser Wilhelm 2 slik at han fikk reist statuen på Vangsnes i 1913. Det er en gave fra Wilhelm til det norske folk, leste jeg på en plakett. Det stod også at statuen er 12m høy og støpt i Berlin. Blir du litt brydd nå? Fritjof var sikkert litt av en tøffing, men sant å si vet vi vel ikke så mye om han. Det er en ironi at vi har et så gedigent minnesmerke over ham og at det er satt opp av en utenlandsk drømmer av Wilhelms kaliber. Ja, en drømmer, som av rein dumhet skaffet landet sitt så mange fiender at han tilslutt fikk bruk for den kolossale hæren han hadde bygd opp. Ironien ligger også i det at vi har imponerende skikkelser fra fortiden som hadde fortjent å minnes, men som er glemt her i landet. Har du f.eks. hørt om kong Roger? Eller «Ruggiero il normanno» som de sier i det gamle riket hans. Jo, en nordmann som het Hialt slo seg ned i ved Caen i Frankrike på 900-tallet og ble fyrste der. Litt etter år 1000 gikk en liten flokk av etterkommerne hans i land i Italia. Sammen erobret de Sør-Italia. Deretter befridde de Sicilia fra de afrikanske okkupantene som hadde gjort folket der til slaver. En av normannerne het Roger. Roger utmerket seg i kampene og ble greve av Sicilia. Sønnen hans, som også het Roger, tok kongsnavn. «Kongeriket Sicilia» bestod av Sør-Italia og av øya Sicilia og eksisterte helt til året 1860. Selv om kong Roger er ukjent i Norge er han alt annet enn ukjent i Italia og i Hellas. Alt i 1973 kunne jeg forbløffet konstatere at figurer som forestilte kong Roger, med rustning og greier, var å se overalt på Sicilia. Normannertida var øyas lykkeligste og mest stabile periode. Styrt av konger som i statsmannskunst langt overgikk keiser Wilhelm. Ved list og klokskap beseiret  og utmanøvrerte kong Roger på samme tid den tysk-romerske Keiseren, den Øst-romerske keiseren, Paven og Kalifatet pluss mye annet smått og stort. Innimellom tok Roger seg en fest. Da landsmannen Sigurd Jorsalfar stakk innom på vei hjem fra korstog, begynte f. eks. en fest som varte et halvt år. Fra Rogers tid stammer også mengder av katedraler, slott og kirker på Sicilia.

Roger står for jordnær realpolitikk som trygget riket hans i en livsfarlig middelalderverden. Han burde stå oss mye nærmere enn Wilhelms drømmer om sagahelter. Så gi Roger en statue!

Normannerne var i det hele tatt middelalderens store suksesshistorie. Du kan høre på Lars Brownworth fortelle historien om dem (og Roger) i podcasten hans. Apropos Lars Brownworth, en amerikansk historielærer, så var hans podcast om det Øst-romerske rikets historie mest lastet ned  i hele verden en periode. Genre-defining, ifølge New York Times. Anbefales!

Tilgi meg denne digresjonen. Jeg er snart tilbake på sporet igjen.

Les også:

Bladliljene (Hosta fortunei) er brukt her som eneste grønne innslag og er vel en av få planter som kan klare denne jobben helt på egenhånd. Ingen dum ide å forenkle grøntanlegget ut i det ekstreme. Hosta er en så sterk og samlet form at den kan brukes uten følge. Den illustrerer det første av tre viktige prinsipper for vellykket bruk av hageplanter – minimér, så langt det går. Hva er de to andre prinsippene, tro?

Les også:

Få hager kommer opp mot denne enga. Campanula patula er en østlig planteart som er bundet til slike rester av gammelt jordbruksland. Her forfaller eng, åker og bygninger langsomt og svært vakkert, trøster jeg meg med. Kommer en over grensa til Sverige (hvor bildene er tatt i Nössemark) er det fortsatt plass til hagemark og slåtteenger som er utryddet i vårt land. Jeg slår fast at en kvadratkilometer jordbruksland i Nössemark inneholder mange ganger flere blomsterplanter enn et tilsvarende jordstykke av den norske nabobygda Aremark.

Engklokke er to-årig og jeg kjenner ikke til at den er brukt som hageplante.

Les også:

I moderne – små – hager, er det ikke lett å finne plass til trær. Men trær er jo liksom» taket» i hagen, da. Det blir noe flatt og kjedelig over en hage uten trær. Dumt da å plante trær som er et blikkfang ei uke i året og lite for øyet ellers. De populære prydkirsebærtrærne ‘Kanzan’ og ‘Kiku-Shidare-Kasura’ (jo, du ser dem hver dag) kommer etter min mening i denne kategorien. Trær for småhager bør gjøre flere ting – vakker bark, interessant fruktsetting, høstfarger, vakkert eller spesielt løv…. Aller best blir det om treet av seg selv får en skulpturell og slående form. Kulepil (Salix fragilis ‘Bullata’) er et slikt tre. Det er i tillegg både hardført og nøysomt og vokser dessuten fort. At slikt gjør treet godt egnet for offentlige miljøer, sier seg selv. På bildene ser vi hvor vellykket kulepila er i skolegården. Dette er i tillegg et tre som hadde tålt en hel del hærverk uten å bukke under. På det siste bildet er kulepila brukt til å skjerme en forhage mot veien. Det gjør jo heller ingenting at treet til alt overmål har atskillig å tilføre arkitektonisk med sin klare og distinkte form.

Les også:

Denne uteplassen er halvt åpen mot omverdenen og halvt privat. Selv om den ligger godt inne på tomta er det ingenting i veien for at uteplassens brukere kan fange blikket til forbipasserende og vinke han inn til seg. Slike uteplasser har stor verdi i nabolaget, for de gjør at folk får kontakt med hverandre på en uformell måte. Det rare er at åpne nabolag uten hekker og gjerder er like drepende for det sosiale livet mellom naboer som full skjerming etter tomtegrensene. Er det fritt og åpent fra tomt til tomt forskanser helst folk seg oppe ved husa og kan ikke nåes annet enn når de klipper plenen.

Les også:

Ja, denne trappa må en kunne si at er et kunstverk. Her er det mye som er gjort riktig; Dype trinn og bred trapp som er vinklet i 180 grader rundt. Det er sjelden at noen har lagt så mye arbeid og omtanke i ei verandatrapp. Som fører hvor? Har en noen grunn til å gå fra verandaen og ned på gresset, annet enn for å klippe det? Alt henger på hva en nå foretar seg med den store, åpne plenflata som er «hagen» som hører til dette huset. Hva en planter, plasser en anlegger, stier, synslinjer, romdannelse… Alt som skal til for å rive deg løs fra grillinga oppe på verandaen. Foreløpig er den flotte trappa bare et ornament til huset.

Les også:

Camp eller kitsch? Herlig, ektefølt kitsch i dette tilfellet. For eselet ble ikke plassert her med noe ironisk glimt i øyet. Nei, dette tror jeg er laget av en person som dekorerer sine omgivelser med akkurat det han/hun føler for å sette her. Ikke funksjonelt? Jo, i høyeste grad, dette oppfyller funksjonen å gjøre hageeieren glad og fornøyd. Hva er poenget med å gjøre hagen så lite arbeidskrevende som mulig når så mange trives med hagearbeid og trenger hagearbeid for sin sunnhets skyld?

Les også:

- knip heller inn på antallet av forskjellige sorter du benytter i hagen. Er du som meg, er fristelsen stor til å plukke en av hver når du handler planter: -Den må jeg ha, og den og har de virkelig den som jeg har lett etter…. Fort gjort da å ende opp med en kakafoni av fargeflekker på tomta. Det er langt sikrere å satse på noen få pålitelige slag som de på bildet. Bjørkebladspirea, Rudbeckia, Geranium og Sibirlønn er det lite å utsette på og virkningen mot gata er rolig og distingvert. Du vet, det er med huset som med folk; Har du dårlige klær, legger folk merke til klærne – har du fine klær, legger de merke til deg. Så tenk litt på hvordan du presenterer huset ditt mot gata. Deretter kan du heller være littegranne gal på den sida som vender innover.

Les også:

Ja, nå har jeg talt dere og kommet til at det er hundre stykker som planlegger hager her i landet. Cirka, får jeg si, for glemsom som jeg er, har jeg sikkert oversett opptil flere. Av de hundre er knapt halvparten større landskapsarkitektfirmaer som driver med dette på si’. Det er omtrent tjue enkeltstående landskapsarkitekter eller små firmaer, mens resten er hagedesignere med utenlandsk eller ingen formell utdannelse eller de er hagebrukskandidater, anleggsgartnere eller har ukjent bakgrunn. Da jeg startet opp i 1999 var det rundt ti stykker som tegnet hageplaner, hvis jeg så stort på det. Landskapsarkitekter tok som regel ikke hageplanlegging. Da Norsk hagetidend hadde en artikkel i 2003 med samme tittel som dette innlegget, fikk vi vite hvorfor. På spørsmål svarte landskapsarkitektfirmaene at det var altfor mye jobb med hageplaner i forhold til hva folk var villige til å betale for tjenesten. «De venter at du skal komme på befaring og prestere et profesjonelt resultat for en kopp kaffe og noen hundrelapper», var det en som sa. Og andre enn landskapsarkitektfirmaer fantes det knapt å spørre. Hagetidend gjorde det ihvertfall ikke, og det med den største selvfølge. Men på få år har mange ting blitt snudd opp-ned. Nå er det mange som bare jobber med hageplanlegging. Det kan vi takke velstanden, media samt et par skikkelige murbrekkere for. Landskapsarkitektene måtte bare se på at en dame uten annet å hjelpe seg med enn sine ressurser tok seg til rette i media. Deretter spaserte det en viss engelskmann ut av hagebladene på Narvesen og inn i prosaisk norsk virkelighet – som deretter la seg flat for ham. Og så var det «Ground Force», «Haven i Hune» og alle de andre fjernsynsprogrammene. Og med ett var alt forandret. Men hvem er de, disse som tegner hageplaner?

Noen få er hagebrukskandidater fra UMB (NLH). Hva behager? Jo, noen mennesker har studert hagebruk på toppnivå. Tilogmed gått på linja «Grøntmiljø». Og ikke alle av dem underviser på gartnerskolene. Ingen hageplanleggere kaller seg likevel hagebrukskandidat. De er vel ikke interessert i å sulte i hjel, tenker jeg. Ingen kunder ringer nok til en kandidat for å få tegnet hagen sin. Istedenfor kaller kandidatene seg sivilagronom eller hortonom. Bedre? Si det, nok et eksempel på utmerkete fagfolk  som er rammet av et image-problem, dessverre.

Hagedesignere med eksamen fra England, Nederland og andre steder har det blitt noen av. England har for eksempel en enorm tradisjon på alt som har med «hage» å gjøre, men det er en tradisjon som er forskjellig fra vår. Det er vel derfor at hagedesignerne litt for ofte minner meg om interiørarkitekter som har flytta ut i hagen. I Norge har vi derimot tradisjon for å prøve å flytte hagen inn i huset – ingen andre bruker mer potteplanter enn vi gjør. I det hele tatt: Hagestilen var (og er) en annen her i landet, klimaet er annerledes og dermed plantesortiment, materialvalg, behovet for frostsikring og kravet om «norsk standard». Men likevel: Da hagedesignerne inntok landet, var det nesten som de rota rundt i ei søvnig norsk maurtue. De trauste norske maurene løp forvirra rundt litt før de oppdaget at den solide, urnorske Tveito-hagen nå var ut og at en ny tid hadde begynt.

Anleggsgartnere har også hevet seg på planleggingsbølgen. Ikke mange, men noen har det blitt. Fordelen for kunden er at samme firmaet både tegner og gjennomfører prosjektet. Og anleggsgartnere flest legger stein og murer opp murer og gjør alle tingene riktig. Men gjør de de riktige tingene? Jeg ser mye fint arbeid i den «grå» sektoren, selv om det er mye som ligner veldig både på forrige prosjekt og på det neste. Den «grønne» sektoren, plantene, er det verre stelt med. Her blir det brukt et lite standard-sortiment omatt og omatt. En digresjon: I offentlig sektor er det verre. To av tre trær som blir planta tilhører én klon av én art av lind.

Du kan også forme en fin hage uten å ha gått på noen skole i faget. Er du besjelet av en dyp interesse for hager og er selvlært, kan det gå bra. Best går det hvis det ikke er nødt til å gå bra, det vil si at du har noe annet å leve av. Et eksempel fra de siste åra viser hvor bra det da kan gå. En dame uten formell bakgrunn, men med teft for markedsføring og de rette kontaktene i medieverdenen gikk rett til himmels. Men det betyr ikke at du som har små økonomiske ressurser ikke  kan lykkes: Mennesker som har noe å falle tilbake på gjør jo som regel nettopp det. Spøk til side; er disse selvlærte hagedesignerne noe å satse på for kundene? Ja, de beste av dem er av de dyktigste vi har i landet til å tegne hager. Men de sitter ofte fast i én, lett gjenkjennelig, stil, som de gjentar og gjentar (det er ikke alltid så ille). Altså: Utdanning kan hjelpe deg til å se helheten der amatøren bare ser en mengde detaljer, men den garanterer ingenting.

Halvparten av de som designer hager i Norge er landskapsarkitekter, men er det slik at: En landskapsarkitekt er en landskapsarkitekt er en landskapsarkitekt? Betyr det uten videre at man er ekspert på alt som har med forming og anlegg av hager å gjøre? Blant annet gjør spesialiseringen underveis i studiet at det ikke er slik. Studieretningen «design og detaljprosjektering» er «rettet mot prosjektering av parker og andre grøntanlegg». Det høres jo ikke verst ut. For studieretningen «overordnet landskapsplanlegging» heter det at «legger vekt på planlegging og utvikling av landskapet på et overordnet nivå, kommunalt og regionalt». Hm, nei. Studieretningen «Grøntanleggs- og landskapsforvaltning» er ifølge studieplanen  »rettet mot forvaltning og utvikling av en felles grønstruktur på regionalt- og kommunalt nivå og for store grunneiere». Det høres interessant ut, men hageplanlegging, nei. Men rett skal være rett: Landskapsarkitekter er trolig mer fortrolig med dataverktøy enn noen av sine konkurrenter. De er bedre kjent med Plan- og bygningsloven enn de fleste og de kan snakke den samme dialekten som arkitektene benytter seg av. Blant de mindre firmaene som har spesialisert seg på hageplanlegging er det enkelte som har lang erfaring og her finner vi noen av de dyktigste fagfolkene vi har på området. Men mange har kommet til de siste åra og her er jeg mer i tvil. Det er nå mange år siden det var krav om praksisarbeid med jord under neglene for å bli landskapsarkitekt, så det er nok fare for at opplæringa må fortsette en tid også etter avlagt eksamen i somme tilfeller. Det har også blitt færre stillinger for landskapsarkitekter i det offentlige de siste åra, spesielt i kommunene. Har hageplanlegging blitt en nødløsning for enkelte?

Mange store firmaer, gjerne med både landskapsarkitekter, arkitekter og andre i arbeidsstokken, oppgir nå hageplanlegging som et av sine gjøremål, men da langt nede på menyen. For bare noen få år siden var de som regel ikke interessert, så noe har tydeligvis skjedd. Det har blitt penger å tjene, tror jeg vi slår fast. Det har oppstått et marked, og det koker og syder, både på tilbudssida og blant kundene. Hvem skal en velge til å tegne hagen slik at familien trives enda bedre på den grønne flekken sin? Jeg har ikke noe standardsvar på det, for det er mest av alt et spørsmål om god kommunikasjon mellom hageplanlegger og hageeier. Stilen til landskapsarkitekter er ofte påvirket av den minimalistiske arkitekturstilen som er på moten, mens andre faggrupper kan gå for en mer ornamentert stil. Men de beste hageplanleggerne er de som makter å gi hagene sitt personlige preg og likevel velge den stilen som passer til stedet. Ja, blir du ikke lei av folk som bare virrer rundt etter det siste som gjorde inntrykk på dem?

Tilslutt en ting som forundrer meg. Da jeg gikk gjennom alle (?) som tegner hager la jeg merke til at nesten ingen oppgir hva dette koster. Ikke spesielt kundevennlig., spør du meg. Dette i motsetning til alle andre land jeg har sett nærmere på. Til og med svenskene er nøye med å oppgi priser. Men vi nordmenn har visst en skyhet på det økonomiske området som andre folkeslag forbeholder helt andre sider av sin eksistens.

Les også:

[[Show as slideshow]]Du får: Bronsefarget bladverk i tidlig løvsprett, fenomenal blomstring, vakre og spiselige bær og høstfarger som få andre trær kan matche. Dessuten et passe lite tre som får en skulpturell form uten at du behøver å beskjære det – hvilket det forresten tåler utmerket. Dertil hardførhet og toleranse overfor vanskelige jordforhold. Men det er en ting du ikke får; Du får ikke kjøpt det. Utenom hagesentrene på Sør-vestlandet -  vet dere om hagesentre som selger Amelanchier laevis eller Amelanchier lamarckii?

Les også: