|
|
Stein av to slag, merker vi oss; Avrunda kampestein til lave, skrånende murer ute i terrenget og tilhogde steinblokker den til høye, bratte muren som er fundament for huset. Jeg trekker også fram trappa som er er lagt på skrå inn i muren, nesten skjult fra veien. Trappa kan dermed gjøres slakere enn om den plasseres vinkelrett på muren. En annen fordel med det er at en sparer plass. Når så i tillegg gangstien fortsetter i flukt med trappa før den svinger mot garasjeinnfarten, blir inntrykket meget positivt. Men alt er gjort mulig av rikelig tilgang på stein.
Les også:
 … får du ikke full beskjed om her, men en liten kommentar varter jeg opp med. Jeg tar utgangspunkt i denne nyanlagte skråningen som får de fleste til å stanse opp et øyeblikk. Fargerikt og frodig, javel, men noe har gått galt, vil mange si. Det ser ikke spesielt naturlig ut. Jeg vil forsøke å oppsummere:
1. Bruk steinblokker av noenlunde samme bergart.
2. Strøkretningen (stripinga) i steinen bør gå i samme retning.
3. Grav steinblokkene godt ned i jorda, mer enn halvveis ned. Spesielt viktig for sprengstein.
4. Stein som er avlang setter du på skrå innover i terrenget.
5. Bytt ut jorda i steinpartiet med ugrasfri, grusholdig jord. Lite gjødsel.
6. Skill steinpartiet fra omgivende plen med en kant som hindrer gresset i å invadere steinpartiet. Legg duk under grusen ut mot kantene, kanskje med brostein som avslutning.
6. Alle planter i steinpartiet behøver ikke å være flate puter. Varier høyde, form, blomstringstid og farge. Fullt lovlig å spe på med busker, f.eks. dvergrhododendron.
Les også:
 Noget bastant, får en si, men umåtelig populært i dag. På plussida setter vi at det er tilnærmet vedlikeholdsfritt og like fint om vinteren som om sommeren. Det holder i massevis for mange. Her er det i tillegg valgt en plante som ikke krever utskifting etter få år, slik som tuja, f.eks. Er det noe minus ved å ordne seg på denne måten? Tja, fordelene med hagen er samtidig ulempene: Årstidene går ubemerket forbi, det er det ene, og hva kan en egentlig gjøre i denne hagen? Eller er det en hage? Forbildene finner vi uten tvil i offentlige grøntanlegg. Det hviler definitivt ikke en kvinnes hånd over det som er laget i stand her. Maskulin estetikk dominerer fullstendig. Hva er feminin estetikk? Har denne hagen havnet i den ene veigrøfta, befinner feminin estetikk seg i den andre veigrøfta med alle sine fargespill, hengeseljer og snurrepiperier. God hagedesign balanserer de to verdenene, maskulint og feminint, mot hverandre. I de mest vellykte hagene ser jeg at maskulint og feminint holder hverandre i sjakk i evig omfavning.
Les også:
 …i denne innkjørselen. Men ei stripe i midten for gangtrafikken. Og grus på sidene for variasjonens skyld. Alt rammet inn av rader med storgatestein for å gi et ordentlig og renslig inntrykk. Variasjon i overflater er det ene store plusset ved denne innkjørselen. Det andre er den myke svingen i gangstien. Det skjermer inngangspartiet en smule, gjør strekningen mer innbydende å gå og gjør det klart at biler helst ikke skal kjøres helt fram til døra. Det er spennende, men de fleste (95%) hadde i denne situasjonen anlagt en snorrett vei fra gata mot inngangsdøra.
Les også:
 Verandaer var en enkel sak for femti år siden her i landet. Ei balje hekta på huset og som mest ble brukt til å sette ut klesvasken på. Men tidene har forandret seg. Verandaene ble større, slik at en kunne oppholde seg der, men riktignok slik at en måtte nikke og smile til naboen når en kom ut og satte seg. Det slipper en på denne verandaen som vel kan sies å være det foreløpige sluttproduktet i verandaens lange historie. Da tomtene krympet og de sosiale konvensjonene var blitt endret, fikk vi slike rekkverk rundt det hele som du ser på bildet. I utviklingens gang ser vi at hagen utenfor verandaen har fått mindre og mindre å si og at den til slutt forsvant helt. Forsåvidt forsvant verandaen også og ble erstattet av terrassen vi ser over. En kan godt si at dette er en form for uteareal som har tatt opp i seg elementer fra atriumhagen. Atriumhagen slo ikke an da den ble forsøkt introdusert for femti-seksti år siden – mye på grunn av solforhold og sosiologi, skulle jeg tro. Men nå har vi altså fått laget vår egen norske vri på atriet. Er det vellykket? Både og, terrassen skriker etter solskjerming, ødsligheten er påfallende og skråningen fra terrassen og ned til terrenget rundt er ikke noe å skrive hjem om. Men det er lagt godt til rette for uteliv og de som står nede på veien kan ikke se stort gjennom sprosserekkverket.
Les også:
 Frodig og innbydende, men samtidig blir skillet mellom halv-privat og helt privat markert med grinda. Dette er mye viktigere enn folk flest er klar over. Hvis alt flyter sammen, vet du aldri når du er for deg selv i hagen din og hvor de som kommer gående finner det naturlig å starte en prat med deg. Del heller utearealet opp i to soner, hvert til sitt bruk. Begge disse sonene trengs, for de oppfyller helt ulike behov hos oss. Med den plassen bilen krever er det naturlig å sette skillet mellom sonene ved overgangen mellom kjørearealet og hagen på innersida. Spesielt når det gjøres med en så vakker port som her.
Les også:
…blir det når du går inn i viftelønna og ser verden fra skyggen derinne. Den lille uvissheten som ligger på lur i våre daglige omgivelsen sveller opp til en hel verden som vi stirrer oppslukt på mens vi plutselig kan høre våre egne hjerteslag. Alt som skal til er en stemning og å forandre perspektivet litt, så med ett er ikke tingene trygge og vante lenger. Du vet at du kan følge alle tillærte regler og bøker om hagedesign og likevel stå der tilslutt med et gørrkjedelig jordstykke. Du trenger noe udefinerbart i tillegg, noe unyttig. For å sitere Haruki Murakami: “…det trengs litt unyttige ting i våre ufullstendige liv. Hvis alt det unyttige forsvant, ville de ikke engang være ufullstendige lenger”. Ja, for eksempel det unyttige i å se verden innifra et lønnetre, i det flekkete solskinnet der.
Les også:
 Super idé! Det fins faktisk noen sånne rundt omkring i hagene. Plantet i ei tid da ikke alle bare kunne handle inn unyttige planter. Men gratis trær vokste jo i skauen og et par røtter av busker og stauder spanderte alltids naboen på deg. Men tilbake til grana; Den gir karakter til denne hagen, det må du innrømme. Praktfullt! For en trøkk i trynet på alle dukkepene og nusselige forhager med deres hengeseljer og smaragdtujaer. Bare plant ei gran og vent seksti år så har du det like fint!
Les også:
Vi ser Japanvieren ofte, helst på den mest prominente og synlige plassen i boligfelthagen. Dette er nemlig en av de få løvfellende plantene som kan matche de vintergrønne i popularitet. Den har en tydelig form (oppstammet), blir passe stor og er et blikkfang med hvitlige blader med røde flekker – nesten som blomster. Meget lett å selge p lanter som gjør noe hele tida. For mange er det bare en fordel at det ikke er noen blomster på det lille treet (to meter høyt). Da slipper de å bruke elleve og en halv måned årlig på å ergre seg over at planten er avblomstret/ikke er i blomst ennå. Tankegangen er langt uti i slekt med den vi ser manifestert når hageeiere sager av den øverste halvparten av frukttreet sitt fordi de ikke får tak i frukta der likevel. “Men får du mer frukt nå da”, kan jeg finne på å spørre. “Nei, men….” er svara jeg får.
Men i alle fall; Salix integra ‘Hakuro Nishiki’ er en plante som kan brukes til langt mer enn å pryde forhagene i boligfelta. Her ser vi den i overgangen mellom plen og naturhage. En fin partner for Rhododendron og lave busker. Japanvieren inntar etasjen over buskene. Det er som regel mer spennende med planter i flere “etasjer” enn at alt er like flatt.
Les også:
 Dette er idyll, blomsterglede og skjønnhet ved oppkjørselen til et privathus, riktignok i ei fruktbygd på Vestlandet. Hvorfor ser det så mye mer ødslig ut enn dette ved de fleste bolighus her i landet? For ikke å snakke om i offentlige miljøer. “All makt til fantasiløsheten” ser ut til å være slagordet for mange. Men jeg skal ikke være for hard; Elendig jordsmonn, plassmangel, mangel på tid, behovet for å holde naboene på armlengdes avstand, mangel på gode forbilder og på kunnskap – alt sammensverger seg mot idyllen og skaper det avvisende og golde preget som rir de fleste av våre boligfelt.
Les også:
-
-
Syrinen som ble funnet i en hage i en landsby utenfor Beijing for hundre år siden har siden beseiret hageeiere i alle tempererte strøk. Også hos oss er Syringa meyerii ‘Palibin’ høyt verdsatt. Likevel er den ikke vanligere enn at du skvetter litt hver gang du støter på den i en hage. Hvorfor? Den blomstrer etter at vårrushet er unnagjort i hagesenteret, blomstringen varer tre uker, ikke mer, og inntrykket av planten er forfinet, tandert, skjørt, og uten store, røde blomster – alt sammen hagepolitisk ukorrekt. Men inntrykket lyver. Dvergsyrin står denne våren uten spor av frostskader på de tynne kvistene. Alle blomsterknopper er inntakt og lover at en grandios forestilling venter. Dvergsyrinen er like nøysom når det gjelder jordsmonnet som den er overfor klimaet. Den lille, kompakte busken (1 m høy) og de småfalne bladene gjør busken anvendelig alle steder der form er av betydning. Som grønn kule a la buksbom, oppstammet på et strategisk punkt i hagen eller som en iøynefallende innfatningshekk. Jo, dvergsyrinen har mye å tilby. Og hadde den ikke hatt annet – om en måned sprer den edle duften seg i hagen fra Syringa meyerii ‘Palibin’.
Les også:
Er tomta lita må huset snu seg for å få plass. Da blir det til at fronten på huset glaner rett inn i tujahekken som deler av innfarten til garasjen. Synd. Tradisjonelt har jo fronten på huset vendt mot gata, slik vi ser det på bildet til høyre. Men det er ikke bare størrelsen på tomta som spiller inn, men også evnen til å tenke utradisjonelt og finne løsninger på problemene. Vi ser at garasjen kan trekkes litt foran huset for å få plass. Viljen til å tenke bil, respektive folk avgjør også en hel del. På bildet til venstre er atkomsten til huset en innfart, på det til høyre ser vi at inngangspartiet ønsker velkommen den som kommer gående, og bilen, ja, den kommer i andre rekke. Behøver jeg nevne at interessen for å skape et vakkert og funksjonelt grøntanlegg vis a vis likegyldigheten overfor slikt, også setter sitt tydelige preg på de to inngangspartiene? I alle fall – belegningsstein og kantstein er brukt i begge tilfeller og prisslappen på de to eksemplene blir nok omlag den samme.
Les også:
|
|
