Ikke noe populært spørsmål å stille. Prøv, og du blir møtt av en pinlig stillhet som varer noen sekunder, før en eller annen svarer: «Ja, smaken er som baken….». Det er ikke så rart at svaret blir slik, for vi har dårlig med språk å hjelpe oss med når vi leter etter noe å si. Det alvorlig mente svaret kommer følgelig i form av handling, og en rekke eksempler på det kan du se i billedserien over. Vanlige mennesker har her skapt større og mindre korn av skjønnhet i hagene sine. Ja, går en folk litt på klingen, kommer det fram at det var «noe pent» de var ute etter å bringe inn. Er det så enighet om hva skjønnhet er? Nja, forskjellen i syn er stor mellom det store flertall  av befolkningen og den toneangivende eliten av forståsegpåere. Ønsker du å tilhøre meningseliten, bør du ikke snakke om skjønnhet, for her råder en stygghets-kultus som springer ut av et allment opprør både mot tradisjoner og mot nedarvet estetisk kultur og som dessverre har blitt høyeste mote. Så hvis du vil gå for å ha peiling; Si at noe er interessant, ikke at det er vakkert.

Les også:

Så enkelt kan det altså gjøres. Lag en utsparing i belegningen, fyll på med god jord, plant urter og blomster og legg på elvestein. Vokseforholda er gode her med varmen fra steinene og ugraskampen slipper du unna. Urtehagen ligger også så nær kjøkkenet at urtene blir mer brukt enn om de hadde grodd i et fjernt hjørne av hagen.

Les også:

Noen ganger klaffer alt som skal til for å skape en hage som hever seg over det å bare være «en fin hage». Det kan være både beliggenheten, topografien, kunnskap eller kreativitet som har ligget bak prestasjonen.  Ofte er det likevel begrensningens kunst som er utøvd når en hage river seg løs fra hovedfeltet og tar teten. Denne hagen inneholder bare et mindre antall allminnelige planteslag. Likevel er den rikholdig og frodig. Hemmeligheten ligger i at planteslag med en sterk form er plassert for å framheve viktige punkter i hagekomposisjonen. Det utgjør mye av forskjellen på denne hagen og de vellykte, men litt kjedelige hagene. Dette er altså alt annet enn en samlerhage. Materialene som er brukt er også slike du ser hver dag. Naturstein dominerer. Spesielt legger vi merke til de store kampesteinene som avgrenser bed og stier.[[Show as slideshow]]

Les også:

… av en type som er så utrolig mer vanlig enn den som blir vist i hageblader og på TV. Men dårligere? Nei, det som diskvalifiserer denne typen hagekunst i forståsegpåernes øyne er nok heller det at det er så mye av den. Helt mislykket i et marked der det gjelder å ligge i forkant, være eksklusiv og ta seg godt betalt.

Les også:

Hard skjæring av trær ble vanligere fra sekstenhundretallet. Skikken bredte seg nordover og kom til vårt land etterhvert, også. Men hvilket treslag skulle en gå løs på? Lind var ikke tilgjengelig alle steder og da ble det til at en brukte det treet som det fantes mest av – bjørk. Små bjørker med kuleforma krone var uhyre vanlig å se på Østlandet for femti år siden. Nå er det få som holder på slik med bjørkene sine. Men det fins altså enkelte eksemplarer fortsatt. Enkelte har også såpass vørnad for kulebjørka si at de lager en utsparing i belegningen for å gi plass til klenodiet. Minner ikke formen på denne bjørka litt om et oliventre i  Syden?

Etter min mening er dette et vellykket innslag i hagen. Jeg er ikke enig med han som sa at det bare er én måte å skjære ei bjørk på: Fem centimeter over bakken.

Skjæringa begynner tidlig med både å fjerne lave greiner og å forme krona. Du må regne med at behandlingen reduserer treets levetid vesentlig.

Les også:

…og er mer hardfør enn buksbom og tettere i veksten enn liguster. Men altså hardfør og vintergrønn i tillegg. Et sikkert valg hvis du ønsker formklipte planter i sone 4 og høyere. Du kan fjerne kvistene nederst på stammen slik at du kan gå eller sitte under treet. Slik er det gjort her og slik kan det gjøres hvis du vil ha et «parasolltre» ved sitteplassen. For å sprite opp det hele kan du jo plante den hvite klematis’en ‘Huldine’ eller kanskje en beinved med hvitbrokete blad ved siden av grana? Da får du et interessant fargespill oppi den klipte trekrona.

Les også:

Dette er vel lekkert? Plantet rett i plenen hadde viftelønna strevd lenge med å komme i gang å vokse. Tuslete og anonym i årevis, hadde den vært. Mye smartere da å ramme inn treet i plenen. Steinringen og den hvite singelen konkurrerer ikke med lønna om næring, slik som gressrøttene gjør. Dessuten får vi en kontrast mellom bladverket og hvitfargen som framhever begge deler. Nesten som fargestifter på et hvitt ark.

Les også:

For du har høsta grønnsaker og bringebær og kan nyte solskinnet på benken under epletreet. Det er vel noe du kan drømme om når du går i gang med å anlegge hage. Denne hagen er skjermet av gjerder og busker mot innsyn, men har sol og luft i massevis. Epletrær kommer i mange størrelser og former. Frukta er en ting, hvordan treet fungerer som prydtre er like viktig i vår tids hager.

Les også:

Men med fuchsia i potter, en innbydende stol og en genial utsparing i terrassedekket, fylt med elvestein, blir det jaggumeg et poetisk hagebilde likevel.

Les også:

Viftelønn bak og en lav barlind foran blir en bra samplanting. Fargekontrasten er ikke avhengig av en kortvarig blomstring, men varer i måned etter måned. Forskjellen i høyde er også ideell når den ene planten skal plasseres foran den andre. Denne samplantinga er inga døgnflue, den er stabil på mer enn en måte. Barlinden er av en sort som dekker bakken godt og hindre ugras i å ta over. Viftelønn og barlind har også de samme krava til jordsmonnet, så det blir ingen konflikter med at den ene partneren vokser i vei og den andre sykner. Jeg vet ikke navnet på barlindsorten, kanskje er Taxus x media ‘Farmen’ et godt tips? Eller er det en lavere sort? Viftelønn er grei, det er Acer palmatum ‘Atrupurpureum’.

Les også:

Bladliljene (Hosta fortunei) er brukt her som eneste grønne innslag og er vel en av få planter som kan klare denne jobben helt på egenhånd. Ingen dum ide å forenkle grøntanlegget ut i det ekstreme. Hosta er en så sterk og samlet form at den kan brukes uten følge. Den illustrerer det første av tre viktige prinsipper for vellykket bruk av hageplanter – minimér, så langt det går. Hva er de to andre prinsippene, tro?

Les også:

Jeg har vært på «Havlyst», Petter Olsens hageanlegg i Hvitsten ved Oslofjorden. Hagen er ikke åpent til alle tider, men 4-5 juni var det plantesalg (mange sjeldne planter fra Gullmarsfjordens plantskola i Sverige) og mye mer. Inntil nå har jeg gått ut fra at hagen var et sært påfunn av en verdensfjern rikmann med altfor god tid. Men jeg tok feil. «Havlyst» er et kunstverk av et sted som gir  deg nok å se på og oppleve i mange timer. Det er enestående, unorsk, kreativt, overraskende og en estetisk perle. Det inneholder mange hageplanter, men er ingen plantesamling. Det er en geometrisk hage, men er likevel intim og den inneholder mye skogsnatur. Og alt er plassert og skjøttet med stor omhu og fagkunnskap. Dette tar jeg av meg hatten for, karer!

Hjem kom jeg med én plante, hele fangsten min etter den store kjøpsorgie søndag 5. juni. På vei inn i parken så jeg meg ut planten jeg kunne tenke meg. Det var Syringa oblata var. dilatata ‘Cheyenne’. Ettersom jeg var temmelig sikker på at syrinen ikke ville ha andre liebhabere enn meg, tok jeg sjansen på en flere timer lang tur i parken uten noe å bære på. Ganske riktig; På vei ut kunne jeg bare plukke til meg vårsyrinen og betale Tommy Ahnby 150 kroner for den. Busken det er snakk om er en blå, tidligblomstret syrin av beskjeden størrelse, vakker, kompakt form og vel den eneste syrinsorten med pålitelig, knallrød høstfarge.[[Show as slideshow]]

Les også:

…lyder visst ikke like romantisk som «Under Gullregnen». Men det spørs om Knut Hamsun hadde thujaen som rekvisitt i sitt poetiske univers, så det blir bare et flåsete tankespinn fra min side. Men at du kan trekke deg tilbake i opphøyd ensomhet bak thujaene det er helt sikkert. Så, dette er kanskje den rette uteplassen for en streng stoiker med lite sans for verdens fristelser. Og Klatrehortensiaen kan gå bananas så mye den vil; Den blir strengt holdt i øra av Thujaen.

Les også:

I moderne – små – hager, er det ikke lett å finne plass til trær. Men trær er jo liksom» taket» i hagen, da. Det blir noe flatt og kjedelig over en hage uten trær. Dumt da å plante trær som er et blikkfang ei uke i året og lite for øyet ellers. De populære prydkirsebærtrærne ‘Kanzan’ og ‘Kiku-Shidare-Kasura’ (jo, du ser dem hver dag) kommer etter min mening i denne kategorien. Trær for småhager bør gjøre flere ting – vakker bark, interessant fruktsetting, høstfarger, vakkert eller spesielt løv…. Aller best blir det om treet av seg selv får en skulpturell og slående form. Kulepil (Salix fragilis ‘Bullata’) er et slikt tre. Det er i tillegg både hardført og nøysomt og vokser dessuten fort. At slikt gjør treet godt egnet for offentlige miljøer, sier seg selv. På bildene ser vi hvor vellykket kulepila er i skolegården. Dette er i tillegg et tre som hadde tålt en hel del hærverk uten å bukke under. På det siste bildet er kulepila brukt til å skjerme en forhage mot veien. Det gjør jo heller ingenting at treet til alt overmål har atskillig å tilføre arkitektonisk med sin klare og distinkte form.

Les også:

Når de vintergrønne plantene er omhyggelig valgt ut, har fått bra med sol og næring, tynning og har fått tid på seg til å vokse seg store, blir resultatet så bra som dette:

Les også:

…eller til inngangspartiet er en god ide her hvor det er så mye stein og betong fra før av. Godt prinsipp, dette å skille mellom det halvoffentlige arealet ytterst og et mer privat område inne ved huset. Helt privat er det dog ikke; Det går fint an å få et glimt inn dit fra gata. Ønsker en å skjerme seg mer, kan murene forlenges litt og forskyves i forhold til hverandre slik at de ikke lenger står på linje. Det samme kan en oppnå ved å vinkle dem i forhold til hverandre. I grunnen er det merkelig at slike knep ikke blir brukt oftere. En slik liten ting kan utgjøre prikken over i’en som gjør en hage interessant.

Les også:

Denne uteplassen er halvt åpen mot omverdenen og halvt privat. Selv om den ligger godt inne på tomta er det ingenting i veien for at uteplassens brukere kan fange blikket til forbipasserende og vinke han inn til seg. Slike uteplasser har stor verdi i nabolaget, for de gjør at folk får kontakt med hverandre på en uformell måte. Det rare er at åpne nabolag uten hekker og gjerder er like drepende for det sosiale livet mellom naboer som full skjerming etter tomtegrensene. Er det fritt og åpent fra tomt til tomt forskanser helst folk seg oppe ved husa og kan ikke nåes annet enn når de klipper plenen.

Les også:

Selv om disse klematisblomstene (er det Clematis x Jackmannii, tro) er mørkeblå blir de framhevet også når bakgrunnen ligger i skygge. Så får vi en Yucca filamentosa i forgrunn som står i siluett i sola mot skyggesida av buskene, et buskfelt i sollyset, et skyggefelt, Klematis delvis i sol, skog i mørke og sollys himmel bak alt sammen. Dette er dybde og er en tiltrekkende egenskap ved enhver hage –  i dette tilfellet Trädgårdsföreningen i Gøteborg. Når øyet må hoppe fram og tilbake mellom sol og skyggefelt, øker interessen hos betrakteren. Blir fargene i tillegg svakere og mer blålige når blikket beveger seg bakover i synsfeltet, virker alt så mye større – dypere.

Les også:

Slik som her i et offentlig anlegg – Frognerparken. Det er bare brukt noen få planteslag. Rhododendron dominerer, er det ‘Cunningham’s White’, tro? For å piffe opp en planting som ellers hadde blitt ensformig har en plantet ett eksemplar av Glattsøtmispel (Amelanchier laevis). Denne busken er det ikke første gang jeg omtaler og jeg finner fortsatt bare fordeler med den. Derimot har jeg til gode å finne den i hagesentre på Østlandet.

Rhododendronplantingen framhever Amelanchier-blomstringen den 4.mai i år. Noen dager etter at jeg tok disse bildene er det vel Søtmispelen som gjør Rhododendronen den samme tjenesten.

Les også:

Camp eller kitsch? Herlig, ektefølt kitsch i dette tilfellet. For eselet ble ikke plassert her med noe ironisk glimt i øyet. Nei, dette tror jeg er laget av en person som dekorerer sine omgivelser med akkurat det han/hun føler for å sette her. Ikke funksjonelt? Jo, i høyeste grad, dette oppfyller funksjonen å gjøre hageeieren glad og fornøyd. Hva er poenget med å gjøre hagen så lite arbeidskrevende som mulig når så mange trives med hagearbeid og trenger hagearbeid for sin sunnhets skyld?

Les også:

- knip heller inn på antallet av forskjellige sorter du benytter i hagen. Er du som meg, er fristelsen stor til å plukke en av hver når du handler planter: -Den må jeg ha, og den og har de virkelig den som jeg har lett etter…. Fort gjort da å ende opp med en kakafoni av fargeflekker på tomta. Det er langt sikrere å satse på noen få pålitelige slag som de på bildet. Bjørkebladspirea, Rudbeckia, Geranium og Sibirlønn er det lite å utsette på og virkningen mot gata er rolig og distingvert. Du vet, det er med huset som med folk; Har du dårlige klær, legger folk merke til klærne – har du fine klær, legger de merke til deg. Så tenk litt på hvordan du presenterer huset ditt mot gata. Deretter kan du heller være littegranne gal på den sida som vender innover.

Les også:

Ikke vet jeg hva som er på innsida her, og da er vel hensikten oppnådd. Mot veier og naboer er det best å sette opp et gjerde hvis en skal gå ut i hagen og være for seg sjøl. Har en plass og tar seg tid, er hekk en like god løsning, men under små forhold er dette gjerdet en meget god løsning. Med dragere over har du også lett skygge og frodige klatreplanter å glede deg over. Gjerdet behøver ikke å dekke hundre prosent, forresten. Setter du plankene på skrå som i ei persienne, kan det virke mindre bastant og klaustrofobisk for deg som er inne i hagen. Sett da bordene slik at en fra utsiden bare kan se en lite benyttet del av hagen.

Les også: