..men dessverre tok utbyggeren seg av grøntanlegget også. Her skulle det gjøres så enkelt som mulig og da er det ikke rom for fantasi, frodighet eller fagfolk. Dette er strengt tatt en skråning der det er for bratt til at en får barken til å bli liggende. Når duken så kommer til syne blir ikke det noe pluss for grøntmiljøet. Kranstoppen og de vintergrønne plantene som er brukt viser alt nå tegn til tørkestress. Senere vil næringsmangelen sette dem ytterligere tilbake. Nederst i bildet ser vi en “rosindeig” av stein i betong som var på moten for over tjue år siden og som jeg hadde håpet at jeg ikke skulle se mer til. Men metoden har altså overvintret i splendid isolation blant byggmestrene i Halden.
Hvorfor ser det så bedrøvelig ut? Jeg tror svaret er enkelt; Menneskene som flytter inn i disse husene venter at grøntmiljøet skal se slik ut. De er ikke bedre vant og ville trolig reagert hvis noen hadde prøvd noe radikalt nytt. Forbildene (plantevalg, utforming) har utbyggeren og beboerne fra offentlige miljøer som blir anlagt i mye større skala (som oftest). Men uten fagkunnskapen om hvordan en får noe til å gro blir det ikke bare ensformig, det virker forfallent alt før folk flytter inn.
