I mange år hadde hjortesumak eller hjortetakktre status som treet med det mest eksotiske utseende her til lands. Ta en kikk på atriumhagene som landskapsarkitektene boltret seg i omkring 1960. Det er alltid en Rhus typhina der. Samme populariteten nyter ikke treet i dag. Det er synd, men jeg forstår grunnene til at det har blitt sånn. Etter at det ble introdusert, tiljublet og plantet i fleng avslørte problemene seg; Rotskudd! Plagsomme avleggere tittet opp både her og der rundt hjortesumaken. Plagsomt både for hageeieren og hageplantene. Og litt for ofte ble R. typhina bare en rotete busk og ikke noe skulpturelt lite tre. Jeg påstår at det er en sammenheng mellom disse to svakhetene. Hard og brutal skjæring ødelegger formen på treet og stimulerer rotskuddannelsen. Lar en hjortetakktreet i fred eller fordeler en forsiktig skjæring over mange år, blir det lite rotskudd. Det er min erfaring og den støttes av de vellykte eksemplarene en kan se rundt omkring i hagene. Eieren har alltid det samme å fortelle; all skjæring er holdt på et minimum.
