|
|
 Lonicera morrowii i april Det er formen på denne busken som gjør den til noe helt for seg sjøl. En supertett, kompakt kule av en busk. Hardfør, tidlig grønn og blomsterrik. Dufter herlig. Men altså ingen suksess. Som fri hekk må Stautleddved (Lonicera morrowii) være noe av det beste du kan bruke. Den blir ikke mer enn to meter høy og tetter fullstendig mot naboen, bilveien, nordavinden etc.
Også etter blomstring forsvarer Stautleddved en framtredende plass i hagen. Bladverket er sirlig og tett og innimellom løvet pynter mengder av røde bær opp – lenge.
Det er rart at ikke hagedesignere og landskapsarkitekter er mer obs på en hageplante med en så klar arkitektonisk form. Med litt skjæring går det også an å forme kuleformen til et mini-tre med en skulpturell form. Og hva med å sette en italiensk klematis i det samme plantehullet og la den klatre opp i busken?
 Den samme busken 1. juni. De første blomstene er ute.
Les også:
Prunus subhirtella ‘Autumnalis’ var i blomst før mars sluttet og treet blomstrer like fint fortsatt i denne kalde april måneden. Også i mai vil vi kunne nyte synet av det vakre treet, men da må P. subhirtella dele scenen med så mange andre skjønnheter.
Higankirsebær, som er det norske navnet på treet, skal egentlig ikke blomstre tidlig på våren. I Japan, som det stammer fra, kommer det i blomst sent på høsten og fortsetter å blomstre utover vinteren. Det vi ser i Norge er ei høstblomstring som er utsatt til våren på grunn av kulda. Og det er bare i de mildeste delene av landet vi kan glede oss over Higankirsebær, sone 2-3, tipper jeg. Det fins kultivarer med intenst rosa blomster og en sort med hengende greiner. Denne siste er har vist seg å være et alle tiders prydtre, også i norsk klima.
Les også:
Det er det mange som syns. Dette er virkelig en plante som får forbipasserende til å stoppe opp og glane. Urtidstre (Metasequoia glyptostroboides) er noe helt for seg sjøl i bartre-avdelingen; Både baret, barken, treformen (Pyramide) og høstfargen utmerker treet.
 Høstfarge! Skulle bare hatt en prat med han som gav treet dets latinske navn! Urtidstre ble dertil oppdaget på en måte som taler til fantasien hos mange mennesker: Da den kinesiske hær trakk seg tilbake innover i landet i 1941, sendte kineserne ut speidere i alle retninger. Det var slik et ukjent tre ble oppdaget i det nordvestre hjørnet av Hupeh i det vestlige-sentrale Kina. I dette området vokste det omlag tusen eksemplarer av et løvfellende bartre som folk kalte «Vann-gran». Frø ble samlet inn i 1948 og sendt til allverdens botaniske hager. Oslo fikk sitt tre på den måten. Det viste seg at Urtidstreet vokste godt også langt mot nord. Treet i Oslo står i dag dessverre altfor inneklemt til at det kan utvikle sin regelmessige pyramideform, slik det gjør andre steder. En så vel ikke for seg at det skulle bli såpass stort som det har blitt. Det kan vokse mer enn en meter i året og tåler tung, våt jord bedre enn de fleste. Som gatetre burde det vært mer brukt, også i Norge. Smalt, nøysomt og ingen problemer med store blad utover gata. I privathagene (til sone 4) ville det tilført noe helt spesielt, det lille ekstra som de fleste hager mangler.
Metasequoia er alene i sin slekt, slik enslige ovelevende gjerne er. Alt i alt er det Mammuttreet (Sequoia) fra Kalifornia som ligner mest på Metasequoia og er dets nærmeste slektning.
 
 Treet i Botanisk hage. Løvsprett i april.
Les også:
Tusener av granhekker ved gårdsbruk og i villahager er i ferd med å gå dukken. Har du en granhekk som har nådd ønsket høyde og omfang, er det ingen vei utenom; Du må klippe den hvert år. Grana har i sitt hjerte et ønske om å bli et stort tre og vokser mye hvert år. Det året du sløyfer klippinga går det galt. Årskudd, i toppen og på sidene, på bortimot meteren kan du ikke fjerne året etter uten å skape store hull i hekken. Gran mangler jo evnen til å skyte nye skudd fra «gammel » ved, det kan bare skje fra grønt bar. Har du hoppet over klippinga, blir resultatet enten digre hull i hekken eller så må du la den bli både høyere og breiere enn du hadde tenkt deg. På bildet ser du hva som skjer når du har slurvet i flere år. Dette er ikke lenger en granhekk, men ei rekke toppede, skamferte trær. Ti ganger bredere enn en granhekk skal være og ofte med sopp på vei inn i stubben etter tretoppen som ble sagd av. Fra nå av blir det bare verre. Like godt å begynne på bar bakke med nye granplanter.
Les også:
Ganske riktig leder denne oppkjørselen fram til et enkelt og modernistisk hus. Etter mitt syn er dette en stilig løsning som lyser av kvalitet. Det er vanligvis ikke helt min stil, men jeg gir den et klapp på skuldra, i alle fall. Prikken over i’en er stripa av grus som skiller belegning og mur. Grusstripa gjør at det bombastiske preget løser seg opp og belegning og mur kan sees hver for seg og beundres hver for seg.
Les også:
Når det gjelder sandkasser og andre innretninger som barn leker med betyr plasseringa alt. Barn er som folk flest – de vil helst være på det mest innbydende og sentrale stedet i hagen. Spesielt har de lyst til å være i nærheten av oss voksne. Det er jo fint det, så ser vi at alt er bra med ungene. Jeg kjenner meg litt dum når jeg påpeker noe så innlysende, men saken er at jeg ser at det blir syndet mot det overalt. Folk har det med å dytte lekeområder inn på hjørner og kroker som ble til overs når alle de attraktive arealene er opptatt til de voksnes behov og påfunn. Det fungerer dårlig på boligfelt sett som en helhet og like mislykket er det på den enkelte tomta. Men det er mye som tyder på at tendensen har snudd og at folk nå har gjort et lite opprør mot arealplanleggerne. Se bare på bildet; Uteplassen, sandkassa og frukttreet i ett – genialt!
Les også:
En av de mest blomsterrike og lettvinte av buskrosene er denne tyske rosen, Rosa macrantha ‘Raubritter’. Formen på blomsten er som en ball som så åpner seg og avslører at dette er en halvfylt rose. Jeg brukte denne’Raubritter’en som en markdekkende rose langs ei terrengtrapp. Det var vellykket ei stund, men så ble rosa for kraftig og begynte å legge seg utover trappetrinna. Løsningen ble å spa opp og flytte ‘Raubritter’ til en skråning der den kunne bre seg så mye som den ville. Men egentlig er den ikke først og fremst brukt som en markdekkende rose. Plantet som solitær blir den en overhengende (nydelig fonteneform) busk på en drøy meters høyde. Jeg kan ikke tenke meg ei rose som er bedre til å skjule en stubbe eller en stein du måtte ha på tomta di. Den er engangsblomstrende (men blomster lenge) og den er hardfør til sone 5. På bildet ser vi at bakken rundt ‘Raubritter’ i juli er dekket av Krypklokke (Campanula portenschlagiana). Det ser vel ikke så dumt ut?
Les også:
Dette er det vanligste måten å legge brostein på – tradisjonelt. Viftemønsteret er vakkert og forteller at her har en proff vært på ferde. Men du kan godt prøve deg – det er jo bare et spørsmål om å være nøye. Og grundig grunnarbeid.
Les også:
|
|
