|
|
…blir det når du går inn i viftelønna og ser verden fra skyggen derinne. Den lille uvissheten som ligger på lur i våre daglige omgivelsen sveller opp til en hel verden som vi stirrer oppslukt på mens vi plutselig kan høre våre egne hjerteslag. Alt som skal til er en stemning og å forandre perspektivet litt, så med ett er ikke tingene trygge og vante lenger. Du vet at du kan følge alle tillærte regler og bøker om hagedesign og likevel stå der tilslutt med et gørrkjedelig jordstykke. Du trenger noe udefinerbart i tillegg, noe unyttig. For å sitere Haruki Murakami: “…det trengs litt unyttige ting i våre ufullstendige liv. Hvis alt det unyttige forsvant, ville de ikke engang være ufullstendige lenger”. Ja, for eksempel det unyttige i å se verden innifra et lønnetre, i det flekkete solskinnet der.
Les også:
 …er det mest hardføre valnøttreet. Hvor hardført er det vanskelig å si, men det var ikke vinterskadd i år og vokser vilt i Quebec-området i Kanada, der vinteren er mye strengere enn hos meg. Det mest fantastiske med treet er likevel at det var ei nøtt for fire år siden. Da spirte nøtta og la i vei å vokse. Men akk! Neste sommer tok ljåen og kappet det av på midten. Ingen fare; i 2008 vokste valnøttreet en hel meter og i fjor var årskuddet på 1,3 meter. Med like lange sidegreiner, som du ser. Sidegreinene fra i fjor har jeg planer om å fjerne i sommeren. Årets sidegreiner (eller neste års) har jeg derimot tenkt å beholde. Slik vil jeg bygge opp et tre som blir en levende parasoll på den nye uteplassen jeg vil anlegge. Høydetilveksten til smørvalnøtta blir jeg nødt til å sette stopp for. Treet kan bli ti meter og vel så det og det kan jeg nok ikke tillate på denne plassen. Når blir det nøtter? Ikke lett å si, to til fire år igjen å vente, kanskje. Så får jeg håpe at jeg ikke trenger slegge eller vinkelsliper for å smake på dem.
Les også:
 Det høres vel ut som en god ide for en liten hage? Formen de fleste bartre har gjør at de passer best i bakgrunnen eller til rent geometrisk bruk. Eller de har ingen form, slik som tuja ‘Brabant’. Vil du ha et krokete og koselig tre til å sitte under, velger du et løvtre eller du planter kanadahemlokk, Tsuga canadensis. Treet er pent også på nært hold med sirlig og vakkert bar. 
Les også:
Tartarleddved gjør forsommeren rød, klokkebuskene gjør høysommeren rød og deretter har vi rosene og virginiaastersen å hjelpe oss med. Tartarleddveden er forresten en busk som en ser mindre og mindre av i hagene. Stort sett er det gamle eksemplarer som står der, krokete og maleriske, hvis de har fått utvikle seg fritt. Eller klipt og skåret sønder og sammen, da. De fine gamle eksemplarene var (er?) litt av en karakterplante for eldre grøntanlegg på Oslo østkant. La jeg merke til den varme sommeren 1972, da jeg arbeidet i parkvesenet i den byen. Trolig var silurjorda i Oslo spesielt godt egnet for tartarleddved. Jeg kom fra et område med mye tung leirjord og tartarleddvdene der var ikke trivelige. Så busken har blitt mindre populær fordi den ikke har fått jord som passer. Det er flere sorter, med rosa eller mørkerøde blomster. Det ser du på bildene. Den rosa sorten har fått selskap av syrin og av sargentapal. Jeg forbinder tartarleddveden med Oslosommeren. I de varme kveldene er det en egen mystikk over de røde buskene. De er motstykket til Gentspireaene som kastet seg som snøras over hagegjerdene sommeren 1972. Gunnar Larsen skrev førti år før dette om Oslosommeren i boka I sommer. Ingen bok gir deg mer smak og duft av den byen som engang fantes. Så les I sommer i sommer.
Les også:
 Det må en ha lov til å si når teknologien breier seg såpass som vi ser her. Alle disse boksene, stolpene og ledningene er plassert midt i glaninga når en har tenkt seg inn til huset. Jeg må bare beundre pågangsmotet som gjør at hageeieren setter opp en portal midt i elendigheten og planter klematis dertil. Håper alt sammen blir skjult i et hav av plantevekst!
Les også:
 Super idé! Det fins faktisk noen sånne rundt omkring i hagene. Plantet i ei tid da ikke alle bare kunne handle inn unyttige planter. Men gratis trær vokste jo i skauen og et par røtter av busker og stauder spanderte alltids naboen på deg. Men tilbake til grana; Den gir karakter til denne hagen, det må du innrømme. Praktfullt! For en trøkk i trynet på alle dukkepene og nusselige forhager med deres hengeseljer og smaragdtujaer. Bare plant ei gran og vent seksti år så har du det like fint!
Les også:
Vi ser Japanvieren ofte, helst på den mest prominente og synlige plassen i boligfelthagen. Dette er nemlig en av de få løvfellende plantene som kan matche de vintergrønne i popularitet. Den har en tydelig form (oppstammet), blir passe stor og er et blikkfang med hvitlige blader med røde flekker – nesten som blomster. Meget lett å selge p lanter som gjør noe hele tida. For mange er det bare en fordel at det ikke er noen blomster på det lille treet (to meter høyt). Da slipper de å bruke elleve og en halv måned årlig på å ergre seg over at planten er avblomstret/ikke er i blomst ennå. Tankegangen er langt uti i slekt med den vi ser manifestert når hageeiere sager av den øverste halvparten av frukttreet sitt fordi de ikke får tak i frukta der likevel. “Men får du mer frukt nå da”, kan jeg finne på å spørre. “Nei, men….” er svara jeg får.
Men i alle fall; Salix integra ‘Hakuro Nishiki’ er en plante som kan brukes til langt mer enn å pryde forhagene i boligfelta. Her ser vi den i overgangen mellom plen og naturhage. En fin partner for Rhododendron og lave busker. Japanvieren inntar etasjen over buskene. Det er som regel mer spennende med planter i flere “etasjer” enn at alt er like flatt.
Les også:
…er noe av det fineste vi kan anlegge i hagen. Murer kan være vakre i seg sjøl, skape rom i hagen og gi gode dyrkingsmuligheter for planter. Men det er mange måter å gjøre det på. Da tenker jeg ikke bare på det tekniske: fundamentering, stabling og støping. Jeg tenker også på hvordan muren kan brukes med størst mulig effekt i hagen. Slik at den ikke bare forteller at her skorter det ikke på gryn, men at det ligger en tanke bak utforming og plassering.
Les også:
-
-
2009
-
-
2010
…. tok jeg bilde av bedet i sørveggen av huset. Artig å sammenligne hvor langt våren har kommet denne datoen. Hadde ikke våren 2010 spurtet som en gal de siste dagene, hadde forskjellen vært enda mye tydeligere. Det var jo hvitt på bakken så seint som 4. mai i år. Ellers har vinteren 2010 vært tøff for klatrerosa ‘Maria Lisa’ i forgrunnen. Den må begynne på bar bakke igjen. Epletreet i bakgrunnen kommer til å blomstre om ei ukes tid i år, tenker jeg (nei, det tok to dager).
Les også:
 Et vanlig syn i gatene i gamle steinbyer: Kuppelstein for menneskene, brostein for hestene. Og i bakken er hver brostein satt skjevt ned i grusen – vippet litt bakover i fallretningen. Gampene får bedre feste for hovene da, også når det er isete. På sidene var det meningen at folk skulle gå, så der nøyde en seg med kuppelstein, for det var billigere. Nå går man der man finner det for godt, men jeg merker meg at folk holder seg på midten når de går nedover bakken på holkeføre. Hvorfor skriver jeg dette? Jo, det blir fortsatt steinsatt mange stier og veier i skrått terreng, ikke minst rundt omkring i hagene.
Les også:
Og Rhododendron er egentlig “bare” forvokst lyng. Uten at det sier så mye om disse vidunderlige hageplantene. Azaliablomstene befinner seg i en annen fargeskala enn rhododendroner flest. Skarpere, mer klarrødt, oransje og gult. Mange ser ikke ser helt poenget med Rhododendron som ikke er vintergrønne. Prøv da å se azaliaene som hagebusker og bare det. Du må innrømme at det er få – om noen – andre prydbusker som kan matche dette: Denne samlinga vanlige hageazaliaer er blomsterrike, har en kompakt form og høstfarge. De gule og oransje sortene dufter. Men beveger du deg bort fra sortene og over til artene, blir det virkelig interessant. At ikke gullazaliaen (Rhododendron luteum) blir mer brukt på naturtomter er en skandale. Ingen annen hagebusk passer bedre i et skogsmiljø, dufter sterkere og blomstrer rikere. Noe for hyttetomta? Og det er bare begynnelsen; Rhododendron schlippenbachii er kanskje den vakreste hageplante som fins (skjønt jeg er troende til å si det samme om andre).
Les også:
 Dette er idyll, blomsterglede og skjønnhet ved oppkjørselen til et privathus, riktignok i ei fruktbygd på Vestlandet. Hvorfor ser det så mye mer ødslig ut enn dette ved de fleste bolighus her i landet? For ikke å snakke om i offentlige miljøer. “All makt til fantasiløsheten” ser ut til å være slagordet for mange. Men jeg skal ikke være for hard; Elendig jordsmonn, plassmangel, mangel på tid, behovet for å holde naboene på armlengdes avstand, mangel på gode forbilder og på kunnskap – alt sammensverger seg mot idyllen og skaper det avvisende og golde preget som rir de fleste av våre boligfelt.
Les også:
|
|
