Hagedesignerens hjørne - om hager, hageplanlegging og anlegg av hager - Part 2

Syrin fra øverste hylle

Bilde 1 av 8

Ungarnsyrin (Syringa josikaea), vanlig syrin (S. vulgaris) pluss de gamle sortene av S. vulgaris er i de fleste tilfeller det du har å velge mellom på hagesenteret. Det vil si, sorten vulgarissorten ‘Sensation’ og dvergsyrinen, S. meyerii ‘Palibin’ er velkomne tillegg i sortimentet ikke så få steder. Men er det nok? Nei, hundre års arbeid med å frambringe finere sorter kan vel ikke være bortkasta. Ta f.eks. en kikk på sorten ‘Josee’ som her er fotografert i en hage i Østfold. ‘Josee’ er en krysning der Syringa patula, S. microphylla og S. meyerii inngår. Syringa patula og S. meyerii er av de beste og mest blomsterrike små hagebusker vi har. Det gjelder også S. microphylla, som i tillegg har en interessant egenskap: Blomstringen fortsetter utover sommeren og høsten. Dette er brakt videre i ‘Josee’. som etter hovedblomstringen i juni har flere utbrudd utover sommeren. ‘Josee’ er i det hele tatt en kompakt, riktblomstrende duftende og elegant busk. Den er en pryd for enhver hage, liten som stor.

Les også:

Alt er der

…de mishandla frukttrærne, tujahekken, verandaen uten forbindelse med hagen, mangelen på skygge, blomsterbedet meningsløst plassert utpå plenen, søyletujaen klint opp mot veggen, plantevalget som begrenser seg til sorter som blomstrer om våren, den smale remsa av uttørka jord og sand langs veggen som det er meningen at tulipanene skal fylle opp…

Les også:

Vakkert grøntanlegg - som er offentlig?

Bilde 1 av 4

Ja, det fins. Det er ikke bare gammelt forfall og ny heslighet rundt våre offentlige bygninger. Etter min mening er grøntområdene rundt fylkeshuset i Sarpsborg et av de fineste eksempler på hva en har fått til de seinere åra. Nå ble fylkeshuset lagt i umiddelbar nærhet av Borregård, den staselige herregården. Så det var ikke snakk om å legge noen stygge kasser ute på et forblåst jorde. Nei, her var det store, flotte trær, skog og et terreng som var sånn passe kupert. Resultatet har blitt en omfattende bruk av trær for å gi hold til anlegget, masseplantinger av kraftige busker for å skape rom og le og innafor dette bruk av stauder og blomstrende småtrær samt variasjon i bladfarger. Interessant å se besøkende parkere og begi seg mot inngangen. De jager sjelden avgårde for å gjøre oppholdet i det fri kortest mulig. Nei, de spaserer avslappet og litt åndsfraværende som om de har all tid i verden!

Les også:

Natursteinsmur… og betongmur?

Greit nok det, hvis det er snakk om å forblende betongmuren med natursteinsplater. Men da skjuler du jo betongmuren helt. Det er liksom poenget. Men her har en brukt steinblokker som like gjerne kunne stått på egne bein, for å si det sånn. Betongen kunne vi i høyden ha brukt til å lage et fundament under jorda. Jeg kommer ikke på noen annen forklaring enn at natursteinsmuren må ha vært noe en kom på seinere, i ettertankens klare lys.

Les også:

Vandring blant farger og dufter i rosehagen

Bilde 1 av 15

Rosehagen på Tomb jordbruksskole er såvidt jeg vet den mest omfattende offentlige samlingen av roser i Norge. Her er det mange flotte roser som en kan beundre og så kan en jo få inspirasjon til sin egen hage, dessuten. Passer det ikke å drømme seg hen til roseverdenen nå midtvinters? Det er bare et problem; Jeg kan bare ikke for mitt bare liv komme på hva rosene som er avbildet heter. Kanskje noen kan hjelpe meg?

Litt malurt i begeret: Mange av rosene har jeg sett frodigere og flottere andre steder. Har det sammenheng med at rosehagen ligger utsatt for vind, tro?

Les også:

Stable feil på feil

Da kan det bli det rent galt tilslutt. I denne skråningen er det brukt flere elementer som er bra nok hver for seg. Men om du starter opp med en ting og plutselig gir deg, for så å fortsette med noe annet, ender du i kaos. Jeg ville forlenga betongmuren og rundet den kraftig av rundt hushjørnet. Utafor muren ville jeg stabla de største kampesteinene i skråningen ut mot veien.

Les også:

Lønn og gullris

Kanadagullris er et ugras og sent på høsten rår den nesten grunnen alene i de sterkt påvirka plantesamfunnene i utkanten av jordbruksarealene og boligfeltene. Den vilkårlige nedkappinga av naturlig vegetasjon og tilførselen av nitrogen tar kål på mange av de ville plantene som vokste her for bare 30-40 år siden og arter som er spesialister slik “forstyrret” mark brer seg i steden. Men kanadagullris er jo opprinnelig en prydplante – og på denne årstiden, i utkanten av hagen, foran ei fin lønn, jo…

Les også:

Den vakre syrinen ‘Congo’

Norge er et “en-av-hvert-slag”-land. Det ser du når media henter fram såkalte eksperter innen et eller annet fagområde eller finner noen som skal representere en eller annen gruppering – det er de samme fjesene – alltid. Det samme fenomenet slår i gjennom i hagebruket også. For eksempel i klassen for mørke syriner. Der er det ‘Andenken an Ludwig Späth’ som gjelder, eller “Ludvig Spat” som hagesentersjargongen lyder. I over hundre år har det vært slik, fordi ‘Andenken an Ludwig Späth’ tilfeldigvis var den første mørke syrinen som kom til landet, og da var løpet kjørt. Men hvorfor er ikke det ok? ‘Andenken an Ludwig Späth’ er jo vakker og høyt elsket. Greier det seg ikke med den? Det trodde jeg også det gjorde inntil jeg kom meg utafor landets grenser og brakte ‘Congo’ hjem i triumf. Makan! Større blomster, større blomsterklaser og flere klaser. Men likevel: ‘Congo’ stammer også fra attenhundretallet. Over et århundre med vulgaris-sorter ligger med andre ord uoppdaget foran oss.

Les også:

Godt nytt år 2010!

Jeg takker alle som har vært så vennlige å lese denne siden i 2009 og ønsker dere et godt nytt år. Jeg kommer til å skrive jevn og trutt her i 2010 og skal prøve å være så nyttig og interessant jeg bare kan. Og så skal jeg bli kjappere til å svare på kommentarene som dere har, slik at det kanskje kan bli noen diskusjoner og meningsutvekslinger.

Men i dag vil jeg bare vise et naturbilde fra trakter der jeg har funnet mange sjeldne planter (og vakre hager) opp gjennom åra. Jeg står her på et utsiktspunkt som heter Nos og ser utover Utfjorden, som er midt-delen av Nordfjord. Bygda vi ser er Randabygda, en liten perle med fryktdyrking i terrasser ned mot fjorden. Her stansa veien før og da var det svært avsides. Men nå er veien bygd slik at en kan være i Nordfjordeid eller på flyplassen på kort tid. Men ennå kjenner jeg det som tida har stått stille i bygda og at noe av det gamle Norge fortsatt sitter i.

Les også:

Staudebedet på Tomb

Parken på Tomb jordbrukskole i Råde er mest kjent for rosesamlingen sin. Den er det Norsk Roseforening som står for. Men skolen har også en park som er fin i seg selv, med vakre trær og denne staudeplantingen. Ingen stor eller systematisk samling, men noen av de beste rabattstaudene samlet i store grupper. I begynnelsen av juli var det mange fine stauder som var kommet i blomst. Vi ser floks, ridderspore, nattlys, valmuer, storkenebb og parasollblad. I kulissene venter Astilbe og Coreopsis. Og blomstene dirrer i julivarmen. Et bed som dette er ingen umulighet for den som har plass. Med litt planlegging skal du ikke være redd for å ta deg vann over hodetmed vedlikehold, heller.

Les også:

Bergsoleie

Kjenner du denne? En gul tue om om våren og blomstringen fortsetter utover sommeren. Anemone montanus er en fjellplante fra Mellomeuropa, en smørblomst, med andre ord, men helt uten det agressive ugresspreget. Lett å dyrke.

Les også:

Fjell mot vei – hvordan få til overgangen?

Alle mulige varianter kan en se; Fjellet kan gå rett over i veien eller du kan sprenge litt og sette opp en høy betongmur langs veien. Mellom disse ytterpunktene er varianten på bildet en mulighet. En god mulighet, etter min mening. Legg merke til at natursteinsmuren er lav nok til at det blir en skråning på innsida, perfekt for solelskende beplantning. Her har det likevel sviktet på ett punkt; jorda er ikke av den kvalitet som skal til for at plantene skal trives. Høyden på muren langs veien er det som avgjør prisen på hele anlegget. Billigst blir det jo å sløyfe muren og la fjellet møte veikanten. Nest billigst blir det å gjøre som på bildet. Dyreste løsning er å sprenge bort fjellet, sette opp en to meter høy betongmur og anlegge flat plen på oppsida. Det er likevel løsningen som flest velger.

Les også: