Bloggurat

Rosebær – duftbjørnebær

Rosebær ved sjøkanten med takrør i bakgrunnen

Ikke mye verdt som bær, men du verden for en staude, unnskyld busk! Denne slektningen av bringebær og bjørnebær er en gammel bondehageplante som før var verdsatt på grunn av sin langvarige blomstring, sin duft og sin nøysomhet. Akkurat den rette planten for travle og arbeidssomme folk. Men siden det er en plante som ikke brenner alt kruttet sitt i et blaff har den i dag blitt en hageplante for spesielt interesserte. På boligfelta ser jeg den aldri. Under de vanskelige jordforholda som rår på mange nybygde områder i dag hadde Rosebær vært rett plante, særskilt om jorda er tung og våt. En busk som raskt etablerer seg og fyller opp sin del av hagen. Rosebær (Rubus odoratus) er en opp til to meter høy, løvfellende busk. Den har ingen torner og setter litt utløpere, slik at vi ender opp med en bred, men kompakt busk. Den begynner å blomstre i juni og ja, bildene er tatt i september. Tåler en hel del skygge. Busken som er avbildet stod på nærmest oversvømt mark på nordsida av et skogholt.

Les også:

Terrassegolv og trapp med en fin vri

Terrasser kan fort bli så store og firkanta at du ikke har lyst til å slå deg ned der. For mye danseplatting, for lite intimitet og spenning. Hm.., dette ble kanskje litt feil, men du skjønner hva jeg mener. Mange terrasser lages større enn hva som trengs – og ut i hjørnesnippen på plattingen beveger vi oss sjelden. Så hvorfor ikke krympe terrassen litt og kappe over hjørnet? Men vi har flere virkemidler å hjelpe oss med, som du ser på bildet. De forskjellige trappetrinna er ikke konstruert i 90 grader i forhold til hverandre. Nei, her er det 120 grader og dette går igjen i tredekket i sjølve terrassen. Elegant og originalt.

Går en ned trappa, kommer en ned på et annet plan som leder ned ei trapp og ut fra terrassen.

 

Les også:

Georginer i september

Den siste halvparten av sommeren gjør georginene ofte hele forskjellen mellom en utbrukt og ucharmerende hage og en hage som fortsatt har mye å by på. Men georginene er i våre dager blitt de gamle damers hageblomst. På byggefelta glimrer georginene (=Dahlia) med sitt fravær. De har ikke slått an i ei tid da alt skal være «instant». At våryre folk i hagesenteret skulle kjøpe noen anonyme knoller som visstnok skal bli til noe måneder inn i framtida? Nei, det er ingen salgssuksess. Likevel, vil du ha fine farger inn i hagen din uten å måtte vente på at buskene gror til? Da bør du kjøpe deg georgineknoller i vår. Mye billigere enn sommerblomster og mye mindre jobb.

Les også:

Läckö slott

 

 

Läckö slott ligger ved Vänern i Sverige og er bygd på 1600-tallet. Jeg besøkte slottet første gang i 1973 og det var imponerende å se den kolossale siluetten av barokkslottet vokse og vokse på veien utover fra Lidköping. Siden den gang er alt «tilrettelagt» for turistene, som det heter så vakkert. Men på plussida setter vi opp den fine slottshagen som designeren Simon Irvine fikk anlagt for noen få år siden. Hans liv med denne hagen og hans engasjerende planer for Varhems kloster kan en lese om i en reportasje i tidskriftet «Trädgårdsliv«.

Slottshagen er en kompakt hage som bare er tilgjengelig innefra borggården. Plassen er utnyttet hundre prosent til pryd- og nytteplanter. I bergskråningene vokser kongslys og sporeblomst (Centranthus) og annet som elsker sol og varme. En lang pergola dominerer midten av hagen. Her vokser bønner, blomstererter og mye annet. Noe annet du legger merke til er de pyramideformete, frittstående spalierene i rødlakkert tre.

Noe å tenke på til villahagen din?

Inne på slottet er alt bevart slik det var i gamle dager – pluss litt utstillinger, guiding og servering.

Les også:

Akasie-trær på byggefeltet

Jada, du leste riktig, for  Robinia-trær blir kalt akasie her i Østfold. Egentlig er akasie-trærne tropiske og hører til i slekta Acacia. Men begge slektene hører til i erteblomstfamilien, har lange, finnete blad og tendenser til torner. I grunnen er det Robinia-blomstene som ser mest tropiske ut. Det er så en skvetter når en ser dette vidunderlige treet i god vekst på et ganske allminnelig norsk byggefelt. Hardførheten er det ingenting å si på, jeg vil si at denne sorten, Robinia x ambigua ‘Decaisnea’ klarer minst sone 4. Så hvorfor føres det ikke i hagesentrene? Jo, dessverre blir det i største laget. Jeg har sett eksemplarer på 8-9 meter. En annen ting er rotskuddene (Som forøvrig er grunnen til at det blitt spredt). Men i det sandige, næringsfattige og forblåste mijøet som preger mange byggefelt er nøysomme Robinia uslåelig.

Les også:

Snart seljetid

Det meste av våren er gått før trærne grønnes for alvor. Da er den «korte» våren der og alt i naturen eksploderer. Deretter innfinner sommeren seg på et blunk. Den «lange» våren som har gått forut er den mest pinefullt vidunderlige tiden i året. Små undere lyser opp i søla og det visne fjorårsgraset som kjennetegner den «lange» våren; Krokus, hasselrakler, blåveis, gåsunger, hestehov og tysbast. Men slike vårtegn kommer ganske spredt til å begynne med. I den første fasen gleder vi oss mest over at bakken er bar for snø og over vår egen forventning og vi ser forundret på at vårsola lager en siluett-skulptur av den gamle selja.

Les også:

Hageplan på byggefelt

Utgangssituasjonen, sett fra sør-vest

Hageplanen

Litt større tomt enn vanlig, litt mer urørt natur rundt, litt bedre solforhold. Men det som gav utslaget var engasjementet fra huseierne. Det var sterkt og da blir det til at jeg legger mer kreativitet i prosjektet enn ellers. Menneskelig? Ja, det er naturlig å prøve å holde tritt med oppdragsgiveren i å skape noe helt for seg sjøl. Resultatet ble en hage som skiller seg ut på byggefeltet.

Les også:

Vinter-poesi

En morgen er vårløkene og spirene dekket av nysnø. Tidlig på våren er det noe en må regne med og i timene snøen blir liggende hengir jeg meg til den spesielle kombinasjonen av vår-lys og snølandskap. Denne morgenen er huset under åsen blitt et mystisk sted som jeg aldri skal nå fram til. Stilt overfor dette synet forsvinner jeg et øyeblikk inn i Symbolismens merkeligste prosaverk – ei bok som har beseiret stadig nye generasjoner med sin sensibilitet, lengsel og fantasi. Jeg snakker om «Den store Meaulnes» av Henri Alain-Fournier. Meaulnes er en vandrer i et vinterlandskap og han finner fram til et slott etter å ha gått gjennom skogen. Et spesielt slott, forstår du nok….

Les også: