Pent og innbydende bilde, ikke sant? Slå deg ned i sola sammen med påskeliljene under blomsterhavet på busken i bakgrunnen. De kritthvite blomstene på busken står godt mot det kobberfargete vårløvet. Løvet vil snart bli mørkegrønt, slik at det harmonerer med klaser av røde bær, før det hele avsluttes med knitrende høstfarger. Busken klarer seg helt opp i sone 7, den er nøysom og fri for sykdom og hvis du vil lage et lite tre av den, er det den letteste sak i verden. Perfekt lite tre for den moderne lille hagen. Men gå og spør etter søtmispel i hagesenteret og du kommer hjem med hekkplanten som naboen din planta i fjor. Den som allerede nå sprer seg med utløpere innunder gjerdet ditt. Den som blomstrer av nesten før den har begynt og aldri kan bli noe annet enn et usjarmerende kratt. Men i løpet av noen år har planteskolebransjen kuttet ut alle andre søtmispler enn denne tateren. Det vil si, noen holder seg med et kjerr de kaller «matsøtmispel», som om matauken fra femtiåra var det som sto i hodet på hagesenterkundene.
Planten på hagetidend-omslaget heter Amelanchier laevis. Om halvannen måned kan en se mange utrolig vakre hekker og småtrær av den i de etablerte villastrøka. Inniblant ser en Amelanchier x grandiflora og Amelanchier lamarckii, som er like flotte som A. laevis. Men overalt i byggefelta skyter det nå opp hekker av junisøtmispel, Amelanchier spicata. Det ble vel for vanskelig med alle disse søtmisplene, da. Ja, én søtmispel får jaggumeg greie seg!