|
|
Det er faktisk lov å gjøre det slik som på bildet. I denne innkjørselen er det rette vinkler som gjelder. Derfor er det logisk at en putter inn firkanter av brostein for å bryte opp den store asfaltflata. Ellers er det flere fine detaljer her; Utsparinga rundt trestammen, Rullestein langs veggen, urnene i passende stil. Og framfor alt «tilfeldig» plassering av firkantene med brostein.
Les også:
 
Mange gjør en solid jobb med leggingen av belegningsstein. Kantene på stier og plasser blir satt i betong og fundamenteringen er grundig med både pukk, grus og fiberduk under belegningen. Men på ett punkt svikter det litt for ofte; Linjeføringen er ikke god – stiene går for mye rett fra A til B. Det kan være greit hvis det ikke befinner seg noe av interesse mellom A og B og det virkelig er til B du har tenkt deg. Men det er faktisk ikke alltid tilfelle. Det er noe som heter naturlige bevegelseslinjer, som sjelden er rette, og den rette linjen kan kanskje bidra en hel del at det er så kjedelig mellom A og B. Tips: I all hemmelighet kan du jo la noen prøvegå området ei stund og se hvor stiene kommer. Ofte ser du da at «rett på» blir for bratt for de fleste, som velger en slakere trase. En sti som svinger på en spennende måte kan være det som gir prikken over i’en. De to eksemplene på bildene viser etter min mening god linjeføring. Brosteinsstien opp skråningen er både vakker og innbydende. Den er økonomisk på den måten at den ikke er en centimeter for lang og at den faktisk kommer til å bli brukt. Stien på flatmark slynger seg mellom staudebed som har fått en organisk form. Hadde stien og bedene vært rettlinjet, hadde folk fort fått museumsfølelsen mens de passerte etikett etter etikett. Men den svingete linjen gjør at de hele tida lokkes videre fra severdighet til severdighet.
Les også:
 Absolutt et alternativ til brostein. Mindre formelt, passer bedre på naturtomter, billigere. Om de anla slike stier i bronsealderen, vet jeg ikke, men sikkert er det at denne typen sti faller fint inn i stilen på bronsealdergården ved Vitlycke världsarv-museum. Denne grasmarka hadde blitt til ei leirvelling etter at alle turistene hadde gått hen for å se hvordan bronsealdermenneskene bodde. En gruslagt sti hadde trolig endt opp på samme måte den fuktige sommeren 2010. Men kuppelsteinen løser problemet for alltid.
Les også:
Det er helt alminnelig betongstein, men jamen er det fint gjort. I stedet for å anlegge ei stor og ensartet flate av betongstein har man blandet stein av forskjellig farge og laget dette kunstverket av en runding. Ingen gjennomgående fuger fra sirkel til sirkel, legger vi merke til.
Les også:
 
Er tomta lita må huset snu seg for å få plass. Da blir det til at fronten på huset glaner rett inn i tujahekken som deler av innfarten til garasjen. Synd. Tradisjonelt har jo fronten på huset vendt mot gata, slik vi ser det på bildet til høyre. Men det er ikke bare størrelsen på tomta som spiller inn, men også evnen til å tenke utradisjonelt og finne løsninger på problemene. Vi ser at garasjen kan trekkes litt foran huset for å få plass. Viljen til å tenke bil, respektive folk avgjør også en hel del. På bildet til venstre er atkomsten til huset en innfart, på det til høyre ser vi at inngangspartiet ønsker velkommen den som kommer gående, og bilen, ja, den kommer i andre rekke. Behøver jeg nevne at interessen for å skape et vakkert og funksjonelt grøntanlegg vis a vis likegyldigheten overfor slikt, også setter sitt tydelige preg på de to inngangspartiene? I alle fall – belegningsstein og kantstein er brukt i begge tilfeller og prisslappen på de to eksemplene blir nok omlag den samme.
Les også:
Ja takk – begge deler, sier vel de fleste. Men denne hageeieren valgte litt utradisjonelt, som du ser. En generasjon tilbake ville vi ha sett en plen og brudespireaer langs innkjørselen. Som ville ha vært gruslagt. Belegning ville ha kommet seinere når en så seg råd til det. Alle visste at å holde jorda åpen og utilplantet inviterer ugresset inn i hagen – og det betyr trøbbel. Så valget var greit. Men prioriteringen har skiftet. Belegning har høy status og mange er innstilt på å gå radikalt til verks når de endelig skal til med hagen. Det betyr blant annet å flå av det øverste jordlaget, kjøre på jord og rulle ut plen.
Les også:
Hagene i dette gamle villastrøket er anlagt i trettiåra og ser litt slitne ut nå. Foran huset har vi en veranda utformet som en binge og på baksida frukttrær og bærbusker – som en kaster et hastig blikk på vei inn eller ut av huset. Slik var det dengang. Nå vil mange ikke ikke ha det sånn lenger. Vi vil bo i hagen om sommeren. Så hagen må kobles sammen med huset (ny trapp, ny utforming av av verandaen), hagen må skjermes av (ny hekk, nye busker) og velstandsøkningen tas ut i belegning og diverse stash (hagemøbler, parasoll, krukker, grill). Fruktrærne fjernes så nær som et morelltre, fordi det fungerer som en levende parasoll for beboerne. Bærbusker plantes, men denne gangen i utkanten, slik at sjølve plenflata holdes udelt og åpen. Jo, det begynner å flaske seg!
Les også:

…fra Byggforsk Sintef omhandler altså den «grå» delen av det du kan foreta deg i en hage. Tidligere har bøkene i emnet vært enten kjedelige skolebøker eller kreative, men rotete kaffebordsbøker. Men denne boka virker annerledes etter reklamen å dømme. Og autorativ, siden den utgis av en halvstatlig institusjon. Boka fortjener kanskje en plass blant alle blomsterbøkene i bokhylla di og kan bestilles her.
Les også:
|
|