|
|
 Pieris ‘Forest Fire’ (med forbehold). I forgrunnen Phlox subbulata Pieris er busker i lyngfamilien som er gode ledsagere til Rhododendron. Eller kanskje mer enn som så, de har bladverk som er til stor pryd etter at blomstringen er over. Blomstene hos Pieris er små klokker som røper slektskapet med Tyttebær og Blåbær. Men hos Pieris sitter de i store, opprette klaser som gjør mye av seg. Det gjelder spesielt Pyramidepieris, Pieris floribunda. Men det er bladverket som har størst prydverdi hos slekta Pieris. Hos Japanpieris (Pieris japonica) og Himalayapieris (Pieris formosa ssp. forrestii) er bladene på årsskudda røde. Det er flere fine sorter av Japanpieris, men mest plantet er en hybrid mellom Japanpieris og Himalayapieris . Den vanligste hybridsorten heter ‘Forest Flame’. Siden ‘Forest Flame’ er mer hardfør enn Japanpieris er det god grunn til å prøve den opp til sone 4. De siste åra har utvalget av sorter blitt større. ‘Little Heath’ er liten og kompakt, ‘Forest Fire’ er rødbladet i likhet med ‘Flaming Silver’, ‘Bonfire’ og ‘Yakushimanum nanum’. Alle Pieris-sorter som selges i Norge holder seg vanligvis under 1m høye. I navnet er de surjordsplanter, men ifølge buskmannen Michael Dirr trives de like godt med middels pH i jorda.
Jeg håper at billedtekstene ble riktig. Ikke er jeg ekspert på slekta Pieris, men jeg har sett nok til å anbefale disse vakre buskene på det varmeste.
 ‘Forest Flame’  ‘Forest Flame’  ‘Little Heath’ under oppstammet Rhododendron  ‘Forest Fire’
 Magnolia stellata i motsol
 - Magnolia stellata i medsol
Han var i alle fall kjent med duften av Sørstatenes Magnolia, Stevie Wonder (1:04), da han skrev sangen. Men det søteste lille magnoliatreet er ikke amerikansk, men japansk. Det er Magnolia stellata, som jeg her har tatt bilde av både med- og motsols. Har du en hage som ikke er stor og ønsker å ha et lite tre ved sitteplassen er Stjernemagnolia et godt valg. Treet blir ikke mer enn 2-3m høyt og blomstrer vakkert om våren. Den kalde våren 2012 varte blomstringen fra april og helt til varmebølgen i slutten av mai satte strek for vårblomstene og gjorde treet sommergrønt. Men det er et fint tre også uten blomster. Stjernemagnoliaen er så krokete og pittoresk at du trygt kan plante den på en iøynefallende plass i hagen. Kanskje øverst på en haug i surjordsbedet? Magnolia stellata er en god nabo for mindre Rhododendroner.
Det er sjelden jeg ser M. stellata i hagene. Desto vanligere er krysningen mellom M. stellata og M. kobus, som kalles Magnolia x loebnerii. ‘Merrill’ og ‘Leonard Messel’ er de mest kjente sortene. Disse to er små trær med store blomster alt når trærne er nyplanta. Kryssing av M. stellata med M. liliflora har gitt oss andre kjente sorter som ‘Susan’ og ‘Betty’. Det er likevel ingen grunn til å la være å plante arten Stjernemagnolia. Den er småvokst, hardfør (sone 4), blomsterrik og dekorativ. Sorten ‘Royal star’ av Stjernemagnolia har forresten større blomster og sterkere duft.
En godt bevart hemmelighet er at magnoliafrø modnes og spirer utmerket i Norge. For mange år siden fikk jeg høre av en fyr som nå er professor i botanikk at det var umulig. Det var for kaldt her oss oss til at frøet ble modent. Jeg var skeptisk og kunne året etter slå fast at han ikke visste hva han snakket om. Rader av småplanter var bevis godt nok. Høst frøet når det henger i frøstrengen ut av fruktene (Magnolia spres av fugler). Slip vekk den røde frøkappen og la frøet ligge ute over vinteren.
 …for de bedre klimasoner i landet vårt. Bildene er tatt i Farsund i slutten av juli. Da gjør Hypericum calycinum ganske mye av seg. Den har få andre busker å konkurrere med og lyser opp med sine store, gule blomster. Dette er en busk på omlag en meters høyde og den dekker godt. Det var lite ugras som overlevde under perikumbusken.
 … og den ser altså sånn ut. Og vokser her på Østlandet (Eller Båhuslen, men jeg opererer med et utvidet Østlandsbegrep) i sone 3 ved Iddefjorden. Den røde bladkanten har ingenting med mangelsykdom å gjøre, den skal være slik). Busken er ikke så stor ennå, men den vokser og er uskadd etter to ulvevintre. Latinsk navn er Rhododendron quinquefolium og opprinnelseslandet er Japan. Det er en azalia-type med store, hvite, hengende klokkeblomster. Fra litteraturen finner jeg ut at busken er lettere å få til i Sørøst-England enn i Skottland, med andre ord er den kanskje lykkeligere på Østlandet enn på Vestlandet. Her har den nå i hvertfall klart 27-28 kuldegrader. Denne båhuslenske skogshagen -»Klöva» – inneholder 750 forskjellige Rhododendron i et «woodland» som er bygd opp i løpet av mange år og som er av betydelig interesse for hageeiere på våre kanter. Endelig kan vi se hva Rhododendron kan bli til i Østlandshagene!
 Så har nok en sommer gått og jeg har blitt littegranne klokere på Heptacodium miconioides nå enn da busken kom i jorda for snart et halvt år siden. Den har vokst bra og virker både sunn og trivelig. Bladene sitter på helt urørt, nå i midten av november. Men blomsterknoppene , som begynte å synes omkring 1. juli, har fortsatt ikke kommet lengre enn det du ser på bildet. En stor skuffelse etter begeistrede hyllester fra varmare land. Sjøl verdens største optimist kan slutte å glede seg til blomstringen nå. For ikke å snakke om til skjønnheten i fruktstadiet, som Heptacodium er så kjent for. Nå håper jeg bare at den innser realitetene sjøl og forbereder seg på vinteren som en hardfør busk skal gjøre. Samme resultat som meg sitter Heptacodium-eiere i Stockholmstraktene igjen med etter den ikke alt for varme sommeren 2010, merker jeg meg. Jeg innbiller meg likevel at skyggen fra epletreet og den kalde jorda på voksestedet har spilt en rolle, samt at det jo er den første sesongen dens. Heptacodium skal få flere sjanser. Til neste år tar jeg stiklinger og planter dem på gunstigere vokseplasser.
Himmelens sju sønner, spør du? En ordrett oversettelse av det kinesiske navnet. Og dessuten: hepta=7. Men det spørs nok om «Himmelens sju sønner» blir kåra til det offisielle norske navnet på den vakre busken.
 Slik ser den ut nå, sjeldenheten som jeg plantet i hagen i slutten av mai. Dette skal altså bli et formfullendt lite tre eller en stor busk med duftende jasmin-aktige blomster om høsten og vakker fruktsetting derpå. Det ser lovende ut; tilveksten er går fort og planten ser sunn og frisk ut. Ikke hørt om den før? Du finner den neppe i noen plantekatalog eller hagebok. Men det betyr bare at forfatterne må til og skrive nye utgaver om kort tid. Eller skal jeg la vinteren gå før jeg tar munnen så full? Ut fra erfaringene i nabolanda våre er det liten grunn til det. Det skal være enkelt å formere Heptacodium ved hjelp av stiklinger, har jeg funnet ut. En fulltreffer fra en fotball sørger for at jeg nå er i ferd med å teste den opplysningen.
Tenk at gullregnen kan bli så stor! Som et tre! Trass i masse dårlig PR er det vel knapt et hagesenter som ikke fører gullregn. Det sier litt om hva for et fint prydtre vi har å gjøre med. Gullregnen er minst like fin som andre blomstrende busker og trær i erteblomstfamilien, og Robinia, Cladrastis, Maackia og andre betyr ingenting i norske hager sammenliknet med Laburnum. Og gullregnen fortjener å bli plantet. Den er hardfør (H6), nøysom og vokser fort. Dens trofaste drabanter heter selvfølgelig rosehagtorn og syrin. Forsommerens tradisjonelle norske treklang.
|
|
