Bloggurat

Tempel i parken

Uvanlig i Norge, der lysthus eller musikkpaviljonger er vanligere. Men her på Hafslund har de i hvert fall unnet seg noe som kan minne om et tempel. Det er plassert på et sted i parken det føles vel så naturlig med et tempel enn beslektede byggverk, så i mitt hode er det et tempel jeg ser, under veldige trekroner. Templer er nok uvanlige i det hele tatt, men tempelruiner sees i atskillige anlegg fra syttenhundretallet og seinere. Det var helt naturlig i tider da dannelse var å kjenne Europas arv fra antikken. Skjønnheten i landskapet lå ikke bare i mangfold og variasjon, men i dybden, mente de. Landskapet hadde dybde hvis det inneholdt elementer fra forskjellige epoker. Manglet ekte ruiner, kunne de erstattes av noe en sjøl hadde bygd.

Slik er det ikke i dag. Da jeg foreslo å beholde restene av fjøset i hageplanen for en norsk bondegård fikk jeg så rare blikk som svar at jeg bare måtte prøve å glatte over. Men fjøsruinen, med solide mursteinsvegger og vinduer, og uten tak over, ville blitt en skjermet oase for uteopphold og dyrking av varmekjære urter og frukter. Bonderoser kunne rammet inn de værbitte murene. Riktig pittoresk, etter min mening. Sa jeg forresten bondegård? En østlandsk korngård inneholder oftest bare en maskinhall for skurtresker etc. i tillegg til våningshuset. Når så «bonden» og familien er borte på jobb og skole hele dagen, er det lite som minner om barnebokversjonen av livet på landet.

Les også:

Skal du til gårds, går du inn porten

Og for en flott port! Mur av naturstein på hver side av en vakker smijernsport, til og med et lite porthus har det blitt plass til. De fleste gårdsanlegg på Østlandet ligger helt åpent til for vær og vind og for besøk. Men her merker en i alle fall at en beveger seg inn på privat grunn når en passerer inn gjennom porten. Skal en påtale noe er det at muren ender vel brått i hver ende. En busk hadde gjort seg her som avslutning av muren. Svarthyll? Provinsrose?

Les også:

Gyllen ettersommer på prærien (ved Glomma)

fram5

Picture 1 of 10

Egnen kalles til overmål «Vesten» og den er ei brei og åpen slette som ruller i vei ned mot elva. Vinden hvisler i kornet og i telefontrådene – alltid. Men på gårdene her har de tradisjon for å gjøre det hyggelig rundt husa. Det blir best når husa og trærne er plassert som vindskjerm. Det er det noen bønder som får til, mens andre ikke skjønner stort. Aller best blir det hvis i tillegg de fineste utsiktene blir «lånt» inn i hagene, gjerne rammet inn av bygninger og vegetasjon.

Et av anlegga mine som jeg vil huske tilbake til med størst glede.

Les også:

Ferdig med å pusse opp huset…

…men utendørs var det fortsatt en jobb gjøre. De gamle hageplantene på gården var enten forsømt eller gått dukken under jobbinga på huset, slik at hagen virket overgrodd og ødslig på samme tid.

En gårdshage bør ikke ligne hager på et boligfelt. Her må en tenke tradisjon og geometri. Skalaen forstørres for å passe i en større sammenheng. Gårdshager skal ta seg ut på avstand og gli inn i landskapet og helst ikke skille seg for mye ut fra det som lokal tradisjon tilsier.

Det er ofte lurt å dele gården i tre: Atkomsten til gården, gårdsplassen, og selve gårdshagen. Overgangen mellom dem må vi markere på en eller annen måte, slik at vi vet når vi beveger oss fra det ene til det andre. Atkomsten bør markeres med portstolper som støttes opp av store busker. I dette tilfellet et det svarthyll som er brukt. Det ser fint ut med mektige løvkroner som «kupler seg» bak gårdshusa. Gårdsplassen lukkes inne av våningshus og driftsbygninger (og bryggerhus på denne gården). Når en går inn i hagen, blir det markert med belegning, et par strategisk plasserte trær og blomsterbed. Støyende landbruksmaskiner holder seg på gårdsplassen. Gårdshagen er bare for rekreasjon.

 

Les også:

Hage på landet

God plass, passe med skygge under store løvkroner, vakker utsikt i alle retninger og en hage tegnet av en hagedesigner som vokste opp på landsbygda. Da er det bare å flate helt ut og nyte sommeren. Snart blir det kaffe og bløtkake!

Les også: