Hotel Alexandra i Loen er forlengst det mest kjente hotellet i indre Nordfjord, mitt i indrefileten av turist-Norge. Fra begynnelsen av var det langtfra gitt at det skulle gå den veien, men saken er at hotellene i nabobygdene er kjørt av lasset, av grunner som må virke uforståelige for de impliserte. Jeg vil våge påstanden at kvaliteten på uteanlegget må ha hatt betydning for at det har blitt slik. Hotel Alexandra er ikke blant de sjarmerende gamle hotellene i sveitserstil. Neida, Alexandra er bygd i ganske alminnelig, pregløs funkisstil, men det er velholdt, det er ryddig rundt bygningene og det ligger på det logiske punktet i landskapet og ikke utpå et tilfeldig jorde. Hotellet er plassert i et superbt uteanlegg som stempler «kvalitet» over hele hotellopplevelsen. Det er hyret inn fagfolk som har formgitt utemiljøet. Variert bruk av planter med fargekontraster er et varemerke, men plassering av stier og fine avgrensninger av stiene legger vi også merke til. Stiene er ikke snorrette, de slynger seg organisk gjennom anlegget. Hagen har heller ikke fått lov til å forfalle. En mann gikk og luket systematisk i plantingene den dagen jeg var innom. Meget bra!
|
|||
|
|
Ja, det fins. Det er ikke bare gammelt forfall og ny heslighet rundt våre offentlige bygninger. Etter min mening er grøntområdene rundt fylkeshuset i Sarpsborg et av de fineste eksempler på hva en har fått til de seinere åra. Nå ble fylkeshuset lagt i umiddelbar nærhet av Borregård, den staselige herregården. Så det var ikke snakk om å legge noen stygge kasser ute på et forblåst jorde. Nei, her var det store, flotte trær, skog og et terreng som var sånn passe kupert. Resultatet har blitt en omfattende bruk av trær for å gi hold til anlegget, masseplantinger av kraftige busker for å skape rom og le og innafor dette bruk av stauder og blomstrende småtrær samt variasjon i bladfarger. Interessant å se besøkende parkere og begi seg mot inngangen. De jager sjelden avgårde for å gjøre oppholdet i det fri kortest mulig. Nei, de spaserer avslappet og litt åndsfraværende som om de har all tid i verden! Les også: Baksiden - eller er det forsiden?  Katsuratreet er faktisk min ide  Ved garasjen - Blærespirea 'Diabolo' i fruktstadiet  Forsiden med oppkjørselen Flott og representativt, ikke sant? Dette er naturligvis et anlegg av en helt annen type enn den gjennomsnittlige villahagen. Anlegget skal ses utenfra såvel som innenfra – det er noe av poenget. Rart å få boltre seg helt uten baktanke på økonomien, dessuten. Murer, belegning, trapper og kanter – alt er førsteklasses. Det eneste som var skitt var at halve plantelista mi ble byttet ut med anleggsgartnernes knøttlille og gørrkjedelige standardsortiment. Les også:Svenske småbyer bruker mer penger på parker og grøntanlegg enn norske. Det er bare å slå fast at det er slik og jeg kan legge til at for det meste er det topp fagfolk som står for jobben i Sverige. Lysekil er en by på Båhuslen-kysten med en liten perle av en bypark. «Stadsparken» i Lysekil holder seg med intet ringere enn et tempel oppe på en knaus. Veien opp på fjellknausen går i spennende buer og slyng. Steinsettingen er original og veien opp er kantet av fine og sjeldne planter. Du ser deg om etter hva som dufter så godt her oppe og får øye på en konvallbusk. I unnabakken ned fra tempelet passerer du en stilisert foss og så kommer man ned til et osean av hvitfredløs under parkens trær. Blikkfanget i parken er likevel den overdådige sommerblomst-plantingen. Bakgrunnen for blomsterbedet er heller ikke stygg; de fine gamle bygårdene i byen unngikk den verste Epa-og-Konsumifiseringa som raserte svenske bysentrum i seksti- og syttiåra.  Sommerblomstene - detalj  Sommerblomstene  Hvitfredløs  Foss minus vann  Konvallbusk  Veien opp  Hagedesigneren i tempelet
Les også: |
||
|
Copyright © 2012 Hagedesignerens hjørne - All Rights Reserved |
|||
