Ja, det fins. Det er ikke bare gammelt forfall og ny heslighet rundt våre offentlige bygninger. Etter min mening er grøntområdene rundt fylkeshuset i Sarpsborg et av de fineste eksempler på hva en har fått til de seinere åra. Nå ble fylkeshuset lagt i umiddelbar nærhet av Borregård, den staselige herregården. Så det var ikke snakk om å legge noen stygge kasser ute på et forblåst jorde. Nei, her var det store, flotte trær, skog og et terreng som var sånn passe kupert. Resultatet har blitt en omfattende bruk av trær for å gi hold til anlegget, masseplantinger av kraftige busker for å skape rom og le og innafor dette bruk av stauder og blomstrende småtrær samt variasjon i bladfarger. Interessant å se besøkende parkere og begi seg mot inngangen. De jager sjelden avgårde for å gjøre oppholdet i det fri kortest mulig. Nei, de spaserer avslappet og litt åndsfraværende som om de har all tid i verden!
Les også:
-
-
Baksiden – eller er det forsiden?
-
-
Katsuratreet er faktisk min ide
-
-
Ved garasjen – Blærespirea ‘Diabolo’ i fruktstadiet
-
-
Forsiden med oppkjørselen
Flott og representativt, ikke sant? Dette er naturligvis et anlegg av en helt annen type enn den gjennomsnittlige villahagen. Anlegget skal ses utenfra såvel som innenfra – det er noe av poenget. Rart å få boltre seg helt uten baktanke på økonomien, dessuten. Murer, belegning, trapper og kanter – alt er førsteklasses. Det eneste som var skitt var at halve plantelista mi ble byttet ut med anleggsgartnernes knøttlille og gørrkjedelige standardsortiment.
Les også:
Svenske småbyer bruker mer penger på parker og grøntanlegg enn norske. Det er bare å slå fast at det er slik og jeg kan legge til at for det meste er det topp fagfolk som står for jobben i Sverige.
Lysekil er en by på Båhuslen-kysten med en liten perle av en bypark. “Stadsparken” i Lysekil holder seg med intet ringere enn et tempel oppe på en knaus. Veien opp på fjellknausen går i spennende buer og slyng. Steinsettingen er original og veien opp er kantet av fine og sjeldne planter. Du ser deg om etter hva som dufter så godt her oppe og får øye på en konvallbusk. I unnabakken ned fra tempelet passerer du en stilisert foss og så kommer man ned til et osean av hvitfredløs under parkens trær. Blikkfanget i parken er likevel den overdådige sommerblomst-plantingen. Bakgrunnen for blomsterbedet er heller ikke stygg; de fine gamle bygårdene i byen unngikk den verste Epa-og-Konsumifiseringa som raserte svenske bysentrum i seksti- og syttiåra.
-
-
Hagedesigneren i tempelet
-
-
Veien opp
-
-
Konvallbusk
-
-
Foss minus vann
-
-
Hvitfredløs
-
-
Sommerblomstene
-
-
Sommerblomstene – detalj
Les også:
..men dessverre tok utbyggeren seg av grøntanlegget også. Her skulle det gjøres så enkelt som mulig og da er det ikke rom for fantasi, frodighet eller fagfolk. Dette er strengt tatt en skråning der det er for bratt til at en får barken til å bli liggende. Når duken så kommer til syne blir ikke det noe pluss for grøntmiljøet. Kranstoppen og de vintergrønne plantene som er brukt viser alt nå tegn til tørkestress. Senere vil næringsmangelen sette dem ytterligere tilbake. Nederst i bildet ser vi en “rosindeig” av stein i betong som var på moten for over tjue år siden og som jeg hadde håpet at jeg ikke skulle se mer til. Men metoden har altså overvintret i splendid isolation blant byggmestrene i Halden.
Hvorfor ser det så bedrøvelig ut? Jeg tror svaret er enkelt; Menneskene som flytter inn i disse husene venter at grøntmiljøet skal se slik ut. De er ikke bedre vant og ville trolig reagert hvis noen hadde prøvd noe radikalt nytt. Forbildene (plantevalg, utforming) har utbyggeren og beboerne fra offentlige miljøer som blir anlagt i mye større skala (som oftest). Men uten fagkunnskapen om hvordan en får noe til å gro blir det ikke bare ensformig, det virker forfallent alt før folk flytter inn.
Les også:
