|
|
2011 er et godt år for Heptacodium miconioides, Den legendariske busken begynte å blomstre 26. august og er på topp nå en drøy måned seinere. Det er masse knopper som venter – nok til en måned med ytterligere blomstring. Slik blomsterrikdom syns jeg er imponerende av en så liten busk. Duften er også fin – den lokker både folk og bier. Bladverk, høstfarger, kvister er til pryd på Heptacodium. Blomstringstiden er den samme som de har observert i U.S.A og i England. Den vegetative veksten ble derimot avsluttet i august. Det lover godt for overvintringsegenskapene. Jeg har bestemt meg for at fiaskoen i vinter var et engangstilfelle.
Overskriften henspiller på det kinesiske navnet og på det engelske (Seven son’s flower). Skal tro hva det norske navnet på Heptacodium blir? Sønnebusk? Himmelbusk? Sjukvast?
  
Les også:
Og hva kan dette være for en hvitblomstret busk? Et sted på Østfoldkysten (ved Hankøsundet) i begynnelsen av august. Jeg er nok ikke den første som har stanset ved butikken og lurt på hva som blomstrer så vakkert og vokser så frodig i denne hagen. Minner om vanlig rognspirea, men har ikke opprette blomsterstander. Nei, både blomster, bladverk og selve buskformen er langt mer elegant. Vanlig rognspirea (Sorbaria sorbifolia) er mer av et nødvendig onde i hagen og er dessuten avblomstret på dette tidspunktet. Kan det være Asalspirea (Holodiscus discolor)? Blomstringen minner mye om denne, men Asalspirea har ikke finnete blad. Storblomstret rognspirea (Sorbaria grandiflora) er en annen mulighet. Hm.., nei, blir inntil 75 cm høy. Da går jeg for Sorbaria kirilowii, tidligere kalt Sorbaria arborea. Under det siste navnet har jeg sett den i Botanisk hage på Tøyen. Busken der var større (bortimot fem meter høy) og nærmet seg treform (Ref. arborea). Men hvordan i huleste har denne fantastiske busken sloppet gjennom hagesenter-sensuren og havnet her ute? Det får vi nok aldri svar på. Du finner den riktignok i Hageselskapets sortsliste (sone 7), men altså ytterst sjelden i hagene. Nøysom, skyggetålende, frodig – perfekt som skjermplanting på vanskelige steder. Forsøk også å stamme den opp til et lite tre med eksotisk utseende og med blomstringen på en uvanlig tid av året.
Les også:
Så har nok en sommer gått og jeg har blitt littegranne klokere på Heptacodium miconioides nå enn da busken kom i jorda for snart et halvt år siden. Den har vokst bra og virker både sunn og trivelig. Bladene sitter på helt urørt, nå i midten av november. Men blomsterknoppene , som begynte å synes omkring 1. juli, har fortsatt ikke kommet lengre enn det du ser på bildet. En stor skuffelse etter begeistrede hyllester fra varmare land. Sjøl verdens største optimist kan slutte å glede seg til blomstringen nå. For ikke å snakke om til skjønnheten i fruktstadiet, som Heptacodium er så kjent for. Nå håper jeg bare at den innser realitetene sjøl og forbereder seg på vinteren som en hardfør busk skal gjøre. Samme resultat som meg sitter Heptacodium-eiere i Stockholmstraktene igjen med etter den ikke alt for varme sommeren 2010, merker jeg meg. Jeg innbiller meg likevel at skyggen fra epletreet og den kalde jorda på voksestedet har spilt en rolle, samt at det jo er den første sesongen dens. Heptacodium skal få flere sjanser. Til neste år tar jeg stiklinger og planter dem på gunstigere vokseplasser.
Himmelens sju sønner, spør du? En ordrett oversettelse av det kinesiske navnet. Og dessuten: hepta=7. Men det spørs nok om «Himmelens sju sønner» blir kåra til det offisielle norske navnet på den vakre busken.
Les også:

.. er absolutt en av de beste høststaudene. En pålitelig arbeidshest i høsthagen, kan man si hvis man er i det prosaiske hjørnet. Praktsolhatten er selv alt annet enn prosaisk når morgensola endelig når den i slutten av september, der den har fiklet seg inn i skuddene fra Rosa ‘Maria Lisa’. Og slik har Rudbeckia fulgida ‘Goldsturm’ blomstret siden i juli, i sol og regn. Den er nøysom og frodig, men gjør seg nok best hvis du planter flere sammen og får ei skikkelig tue alt i starten.
Les også:
 Bed med Hosta og Cimicifuga
Rart at høydepunktet blir nådd like før alt er over. Men vi må jo bare nyte det mens det varer. Og det varer lenge, for nå har det blitt såpass kjølig at alt i naturen – også blomstring – går så mye saktere enn hva de korte blaffene vårstaudene varter opp med. Det vi ser på bildet er klassiske høststauder. Fra venstre: Gjerdesolhatt (Rudbeckia laciniata), Hjortetrøst (Eupatorium maculatum), Praktsolhatt (Rudbeckia fulgida var. sullivantii) og Høstormedrue (Cimicifuga ramosa). Ser du at bladene på Høstormedruen er like mørke som på Blodbøk? Og hva syns du er finest navn på den vakre stauden; Høstormedrue eller Silverax? Men uten høstbladene til Breihostaen (Hosta fortunei) som er planta som kant rundt dette staudebedet hadde dette vært, om ikke et helt ordinært bed, så ihvertfall uten det store smellet. Kontrasten mellom Hostaen og bladverket til hmm, Høstormedruen, springer oss i øyet og gjør bedet.
Les også:
 Septemberstauden Duehode
Chelone obliqua var navnet og Chelone er skilpadde. Så gjorde man en vri på navnet for å få det til å klinge bedre på norsk. Duehode er en av de virkelig verdifulle staudene i hagen, en som fyller opp i bedet over lang tid. Blomstrer lenge og rikt ettersommer og høst, vakkert, mørkt og fyldig bladverk på stilker som ikke går overende. Fin kontrast mot alle høstens gule blomster. Nøysom og skyggetålende. Jo, dette er en plante det er vanskelig å komme forbi.
Les også:

…som når øyeblikket kom da alle høstkrokusene åpnet seg på likt en ettermiddag fordi sola bakte i denne hellinga under asketrærne.
Les også:
 Rusoløye
 Rød ryllik
 Virginialeddblomst
Måned etter måned blomstrer de, helt til frosten tar dem. Rylliken (Achillea millefolium ‘Cerise Queen’) er en rabattstaude med et edelt preg. Fin til snitt og den tåler både tørke og sandjord. Virginialeddblomst (Physostegium virginiana) vokser også etter prinsippet «Leve og la leve». Den sprer seg moderat og er fin som et tårn (på 70 cm) blant lavere planter. Rusoløye (Heliopsis helianthoides var. scabra) er litt for voldsom til å plantes sammen med andre stauder her hos meg. Men borte ved hagegjerdet lar jeg den få breie seg som den vil. Når sant skal sies ser den atskillig mer temmet og forpint ut i mindre næringsrik jord enn dette.
Les også:
|
|