Kanadagullris er et ugras og sent på høsten rår den nesten grunnen alene i de sterkt påvirka plantesamfunnene i utkanten av jordbruksarealene og boligfeltene. Den vilkårlige nedkappinga av naturlig vegetasjon og tilførselen av nitrogen tar kål på mange av de ville plantene som vokste her for bare 30-40 år siden og arter som er spesialister slik “forstyrret” mark brer seg i steden. Men kanadagullris er jo opprinnelig en prydplante – og på denne årstiden, i utkanten av hagen, foran ei fin lønn, jo…
Les også:
…. kommer i oktober. Dette vakre treet med mørkerøde blad er stjerna i mange hager fra våren av. Ja, kanskje om vinteren også, for den saks skyld. En vakker siluett med rimblomster på stanser jeg gjerne opp ved i månedene som kommer. Men høstfargene er nå klimakset, da. Rart at når den mørke sommerfargen forsvinner blir bladene sviende røde i høstkvelden.
Les også:
Noe av det beste med høsten er at det går så langsomt. Du får tid til å områ deg fra sommer til vinter og se på det som skjer i langsom kino. Men ikke sånn i år. Jeg bada for tre uker siden i vann som holdt sytten grader og kunne i går morges se snøføyka hvirvle rundt gatelyktene. Etterpå er det bare å registrere ødeleggelsene. Mye merkelig å se. Løvet på viftelønna har f.eks. frosset til knusk før det rakk å komme ordentlig i gang med høstfargene.
Les også:
Høsten er her, også på denne gården der jeg har funnet så mange hortikulturelle skatter. Å planlegge denne hagen ble til en arkeologisk utgraving i et eldgammelt hageanlegg med de mest overraskende funn. Ikke bare gamle staudeslag, men plutselig, mellom høgt gras, Indigofera sherardiana, for å ta en plante i bunken. Håper jeg får vist disse plantene på bloggen. Men det må nok vente til jeg har lært meg å sette inn lysbildeshow i innleggene. En masse miniatyrbilder som en må klikke på for å få dem opp i full størrelse er helt klart ikke metoden, mener jeg.
Les også:
..men ødeleggelsen skaper øyeblikk av stor skjønnhet. Nå som også denne sommeren brenner seg ut, lyser fargene fra vidunderlige levende vesener i skumringen, vesener som ikke sees verken før eller etter denne tida. De mumler sin hektiske, dødsmerkede poesi til oss i halvmørket, og så, plutselig, er det over.
Historikeren Peter Englund skriver om høstens estetikk og gulfargen i et interessant essay. Visste du at gult er den fargen som menneskene har brukt lengst? Jeg kommer i hug fargebruken i istidsmaleriene i grottene i Lascaux og Altamira. Gult og rødt går igjen, rett og slett fordi de likte disse fargene, skriver Englund.
Les også:
Kanadagullris er et ugras og sent på høsten rår den nesten grunnen alene i de sterkt påvirka plantesamfunnene i utkanten av jordbruksarealene og boligfeltene. Den vilkårlige nedkappinga av naturlig vegetasjon og tilførselen av nitrogen tar kål på mange av de ville plantene som vokste her for bare 30-40 år siden og arter som er spesialister slik “forstyrret” mark brer seg i steden. Men kanadagullris er jo opprinnelig en prydplante – og på denne årstiden, i utkanten av hagen, foran ei fin lønn, jo…
