|
|
Den er stor som en syrin, blomstrer som en syrin, dufter som en syrin (vel, nesten), men bildene er tatt 26. august. Slektskapet mellom syrin og liguster er nært, forstår vi. I ytre strøk på Vestlandet er det ikke vanlig liguster, men vinterliguster, (Ligustrum ovalifolium), vi oftest møter. Vinterliguster er mindre hardfør (sone 2-3), men en mye vakrere hagebusk enn vanlig liguster. Dessuten er den garantert grønn hele vinteren, mer storvokst og har et meget pent bladverk og langt mer spektakulær blomstring. Vil du lage et lite tre av busken er det forresten bare å sette igang, eller hekk, da, selvfølgelig. Så her på Selje i sone 1 er det ingen tvil: det må bli vinterliguster. Kanskje det nå er på tide å forsøke vinterligusteren over et større område?
Les også:
-
-
En sjelden gjest i norske hager, men hos meg fins den, altså. Riktignok bare småplanter ennå, men allerede som ett-årige stiklinger blomstrer de, som du ser. Nå blomstrer de på nytt, en og en halv måned etter første flor. Fullt utvokst er Syringa yunnanensis en tre meter høy og smal syrin. Den setter ikke rotskudd, dufter deilig og er hardfør. Det er delte meninger om dette er en god hageplante og om hardførheten. John Fiala i “Lilacs. The genus Syringa” er ikke begeistret. Han kaller den ganske enkelt “A poor plant”. Men kanskje blomstrer den dårlig i det amerikanske klimaet, eksemplarene Fiala har sett var ikke av toppklasse etc. Derimot har den fått tre kryss i Zetas katalog , som forøvrig plasserer S. yunnanensis i sone 3-4. Knut Langeland skriver i boka “Hagens vakreste busker og trær. Løvfellende” at den er hardfør i Finnmark. Danske “Havens planteleksikon” er fullstendig nøytral og kortfattet i sin omtale. I Alfred Rehders “Manual of cultivated trees and shrubs” slås det fast at busken er “One of the less showy species”. Jeg oppsummerer: Syringa yunnanensis er en spesiell syrin som vi ikke vet hvordan vil te seg under optimale forhold i Norge. Den er trolig svært hardfør og tar mindre plass enn de fleste andre syriner. Både de små bladene og den delikate, men ikke overveldende, blomstringen gir den et mer forfinet preg enn det som er vanlig blant sene syriner (Seksjonen Villosae). Vi får la tida vise om dette er en plante som har appell til den vanlig hageeieren.
Les også:
 Slik ser den ut nå, sjeldenheten som jeg plantet i hagen i slutten av mai. Dette skal altså bli et formfullendt lite tre eller en stor busk med duftende jasmin-aktige blomster om høsten og vakker fruktsetting derpå. Det ser lovende ut; tilveksten er går fort og planten ser sunn og frisk ut. Ikke hørt om den før? Du finner den neppe i noen plantekatalog eller hagebok. Men det betyr bare at forfatterne må til og skrive nye utgaver om kort tid. Eller skal jeg la vinteren gå før jeg tar munnen så full? Ut fra erfaringene i nabolanda våre er det liten grunn til det. Det skal være enkelt å formere Heptacodium ved hjelp av stiklinger, har jeg funnet ut. En fulltreffer fra en fotball sørger for at jeg nå er i ferd med å teste den opplysningen.
Les også:
Tartarleddved gjør forsommeren rød, klokkebuskene gjør høysommeren rød og deretter har vi rosene og virginiaastersen å hjelpe oss med. Tartarleddveden er forresten en busk som en ser mindre og mindre av i hagene. Stort sett er det gamle eksemplarer som står der, krokete og maleriske, hvis de har fått utvikle seg fritt. Eller klipt og skåret sønder og sammen, da. De fine gamle eksemplarene var (er?) litt av en karakterplante for eldre grøntanlegg på Oslo østkant. La jeg merke til den varme sommeren 1972, da jeg arbeidet i parkvesenet i den byen. Trolig var silurjorda i Oslo spesielt godt egnet for tartarleddved. Jeg kom fra et område med mye tung leirjord og tartarleddvdene der var ikke trivelige. Så busken har blitt mindre populær fordi den ikke har fått jord som passer. Det er flere sorter, med rosa eller mørkerøde blomster. Det ser du på bildene. Den rosa sorten har fått selskap av syrin og av sargentapal. Jeg forbinder tartarleddveden med Oslosommeren. I de varme kveldene er det en egen mystikk over de røde buskene. De er motstykket til Gentspireaene som kastet seg som snøras over hagegjerdene sommeren 1972. Gunnar Larsen skrev førti år før dette om Oslosommeren i boka I sommer. Ingen bok gir deg mer smak og duft av den byen som engang fantes. Så les I sommer i sommer.
Les også:
Og Rhododendron er egentlig “bare” forvokst lyng. Uten at det sier så mye om disse vidunderlige hageplantene. Azaliablomstene befinner seg i en annen fargeskala enn rhododendroner flest. Skarpere, mer klarrødt, oransje og gult. Mange ser ikke ser helt poenget med Rhododendron som ikke er vintergrønne. Prøv da å se azaliaene som hagebusker og bare det. Du må innrømme at det er få – om noen – andre prydbusker som kan matche dette: Denne samlinga vanlige hageazaliaer er blomsterrike, har en kompakt form og høstfarge. De gule og oransje sortene dufter. Men beveger du deg bort fra sortene og over til artene, blir det virkelig interessant. At ikke gullazaliaen (Rhododendron luteum) blir mer brukt på naturtomter er en skandale. Ingen annen hagebusk passer bedre i et skogsmiljø, dufter sterkere og blomstrer rikere. Noe for hyttetomta? Og det er bare begynnelsen; Rhododendron schlippenbachii er kanskje den vakreste hageplante som fins (skjønt jeg er troende til å si det samme om andre).
Les også:
-
-
Syrinen som ble funnet i en hage i en landsby utenfor Beijing for hundre år siden har siden beseiret hageeiere i alle tempererte strøk. Også hos oss er Syringa meyerii ‘Palibin’ høyt verdsatt. Likevel er den ikke vanligere enn at du skvetter litt hver gang du støter på den i en hage. Hvorfor? Den blomstrer etter at vårrushet er unnagjort i hagesenteret, blomstringen varer tre uker, ikke mer, og inntrykket av planten er forfinet, tandert, skjørt, og uten store, røde blomster – alt sammen hagepolitisk ukorrekt. Men inntrykket lyver. Dvergsyrin står denne våren uten spor av frostskader på de tynne kvistene. Alle blomsterknopper er inntakt og lover at en grandios forestilling venter. Dvergsyrinen er like nøysom når det gjelder jordsmonnet som den er overfor klimaet. Den lille, kompakte busken (1 m høy) og de småfalne bladene gjør busken anvendelig alle steder der form er av betydning. Som grønn kule a la buksbom, oppstammet på et strategisk punkt i hagen eller som en iøynefallende innfatningshekk. Jo, dvergsyrinen har mye å tilby. Og hadde den ikke hatt annet – om en måned sprer den edle duften seg i hagen fra Syringa meyerii ‘Palibin’.
Les også:
-
-
Rhododendron luteum (azalia)
-
-
‘Scintillation’
-
-
Pieris som markdekker under oppstammet Rhododendron
-
-
Mini-viftelønn foran Rhododendron
-
-
Pieris hører hjemme i rhododendronbedet
-
-
-
-
‘Hackmanns Feuerschein’
Du trenger ikke å anlegge noe surjordsbed for å dyrke rhododendron i hagen din. Du må bare velge riktig sort rhododendron. Men hvilke sorter er det som ikke er så nøye på jorda? En pekepinn får du under Rhododendronavsnittet i sortslista fra denne planteskolen. I plantelista du får opp når du klikker, blar du opp og ser på hvilke sorter som har “inkarho” ved navnet. Det er de kalktolerante slaga. En tommelfingerregel tilsier at det er Rhododendron catawbiense-sortene som er minst kresne av seg. Men det er også andre rhododendron-sorter som har små krav. ‘Cunningham’s White’, for eksempel, er vel den mest nøysomme rhododendronen vi har. Her er ei liste over spesielt hardføre og nøysomme rhododendroner. Jeg begrenser meg til de storvokste sortene:
‘Catawbiense Album’ ‘Nova Zembla’ ‘English Roseum’ ‘Haaga’
‘Helsinki University’ ‘PJ Mezitt’ ‘PJ Mezitt Elite’ ‘PMA Tigerstedt’
‘Roseum Elegans’ ‘Borsault’ ‘Jacksonii’ ‘Scintillation’
‘Brigitte’ ‘Catawbiense Grandiflorum’ ‘Cunningham’s White’
Les også:
…det er også en nøysom og anvendelig busk som kan fylle opp et areal der lite annet vil gro. Sjøl om du lar være å klippe den vil den holde seg under to-tre meters høyde. Men om du klipper den, blir den naturligvis tettere og dekker bedre. Dette er en busk du kan plante tett der det er skygge, tørke og mager jord. Og vintergrønn også, hvis ikke kulda blir for sterk og langvarig, da. Blomstringen til ligusteren er undervurdert og den kommer på ei ei tid da det stort sett bare er rosene som gleder oss.
Les også:
Spiraea arguta og S. cinerea kalles til daglig for brudespirea og det navnet solgte som varmt hvetebrød i perioden 1950-70. Dette var busker som var lette å produsere og lette å selge med sin voldsomme blomstring mens søkningen til hagesentrene er størst. Nå blir de mindre brukt, av grunner som er like åpenbare. Etter den korte og intense blomstringen er det jo faktisk ikke så mye ved dem. Aller minst er det ved grefsheimspireaen. De kjedelige, grå-grønne tuene opptar bare plass gjennom fire-fem måneder etter blomstringen – inntil vinteren trekker et barmhjertig slør over dem. Men brudespireaen hører med i hagene vi ser avbildet over og er gjerne noe av det siste som forsvinner. Vi tenker uvilkårlig at dette er eldre folks hager, åpne, fulle av matnyttige vekster på geledd og i firkant og med lite arbeidskrevende busker foran verandaen. Verneverdig? Ja, før vi aner ordet av det er de sjeldenheter.
Les også:
Her er vi i april 2009 i parken på UMB i Ås og Hamamelis virginiana blomstrer sammen med krokusene. Hadde vi tatt en tur hit høsten i forveien hadde vi sett at busken blomstret samtidig med høstkrokusen. En imponerende lang blomstringstid, får en jo si. Ikke spektakulær, men vakker på en beskjeden og tilbakeholden måte. Men det er et syn som ikke sees utenfor botaniske hager. Jeg griper meg i å tenke på hvordan det hadde vært å ha denne gyldne blomstringen utenfor stuevinduet gjennom hele denne endeløse vinteren. Hamamelis-sortene som blir solgt i norske planteskoler har større blomster, men starter vanligvis blomstringen i mars eller senere. Det vil si, jeg har sett både H. intermedia og H. japonica i blomst i januar i et par usedvanlig milde vintere. Men en vinter som denne har vi ingenting som kan erstatte H. virginiana i norske hager. Den er hardfør (minst H4), nøysom, rasktvoksende og blomstrer trofast. Nei, ikke keiserbusk, ikke kinesisk trollhassel, ikke Jasminum.
Virginiatrollhassel egner seg som grunnstamme for poding. Hva om du poder på et par av trollhasselkultivarene som er vanlige i handelen for å få i pose og sekk? Da vil du oppleve spektakulær blomstring i en lang periode om våren i tillegg til vinterblomstringen. I plantehullet kan du jo også sette ned et par sorter av Clematis viticella til avnytelse gjennom sommeren, helt til Hamamelis virginiana slår til med sprakende høstfarger. Derpå følger hovedshowet: Den gylne blomstringen gjennom vinteren på en krokete og ærverdig greinsiluett foran stuevinduet ditt.
Les også:
Syrinsorten ‘Inge’ må være en av de mest forfinete og delikate hageplanter som finnes. Det er litt forvirring i handelen om den tilhører Syringa meyerii eller S. julianae, men det er definitivt ingen vulgariskultivar. Alt på planten er mindre og spedere enn hva du finner på Syringa vulgaris. Jeg har kikket nærmere på ‘Inge’ og holder en knapp på at vi skal kalle den Syringa julianae ‘Inge’. Buskens form, bladstørrelse, blomsterfarge og -duft taler for at det er riktig. Riktignok minner nervaturen i bladene om S. meyerii, så det kan også hende at ‘Inge’ rett og slett er en hybrid. Forresten har det ikke så mye å si, ettersom både S. meyerii og S. julianae nå regnes som ekstremer innen samme art, nemlig Syringa pubescens. Hvis hagesenterne vil satse for fullt på ‘Inge’, så tror jeg at “Julianesyrin” ville være et godt salgsnavn.
‘Inge’ blomstrer i første halvpart av juni i Sarpsborg og er en svaktvoksende og smal syrinbusk som blir opp til 2 m høy. Blomsterduften er like forfinet og edel som alt annet ved den. Planten er for ung til at jeg kan si om “Inge” hører til blant de gjenblomstrende syrinene. I alle fall; Du kan skaffe deg “Inge” i enkelte planteskoler i Rogaland. Men hardførheten gjør at den absolutt burde selges over en mye større del av landet.
Les også:
Småtrær for småhager, ikke sant? Men små, blomstrende trær gjør seg ved uteplassen uansett hagestørrelse. Rosehagtorn, prydapal og prydkirsebær er populære hagetrær. Før var rosehagtorn mye brukt, men for tida er det prydkirsebæret ‘Kiku-Shidare-Sakura’ som er det mest trendy treet. Det finnes i andrehver hage der klimaet tillater det. Derimot har aldri den interessante slekta Amelanchier slått an. Hvorfor? Spør mannen i månen. Det som har talt mot Amelanchier er blant annet navnet. Slekta har ikke fått noe godt norsk navn. Blåhegg eller søtmispel, det har uansett ikke vist seg salgbart. Men mens hageeiernes favoritter er trær som blomstrer overdådig (og kortvarig), for så å synke hen i mutt anonymitet, strekker Amelanchiers forestilling seg over vår, sommer og høst. Vakkert, rødt løv kommer tidlig og blir deretter dekket av kritthvite stjerner. Mot friskt grønt løv kan vi om sommeren beundre røde og sorte bær (spiselige). Det hele avsluttes i oktober med flammende høstfarger. I motsetning til favorittplantene er det heller intet vanskelig eller lunefullt ved Amelanchier; De tåler våt jord, tørr jord og harde vintre. De har vakker vokseform, men kan tuktes ved behov. Så plant Amelanchier: laevis, grandiflora eller lamarckii. Som “parasolltre” ved sitteplassen eller som buskas på et vanskelig voksested, den vil belønne deg for ditt originale valg.
Les også:
|
|
