|
|
Det er ikke mange Rhododendron-busker som har klart denne vinteren uten mén. Til slutt klarte ikke Rhododendron-bladene å rulle seg ut igjen etter ei kuldenatt. Nå henger de tørre bladene der bare fordi de ikke har falt til bakken ennå. Blomstringen blir nok sparsom i år. Da er det godt å vite at vi har andre hagebusker som tåler absolutt alt vinteren kan finne på. Den har samme tette, kuplete form som mange Rhododendronbusker og bladverket og blomstringer er en pryd. Den heter Rynkerose – Rosa rugosa. ‘Hansa’, ‘Ritausma’, ‘Schneezwerg’ og alle de andre er sorter av rynkerose som er minst like fine som busken som er avbildet. Rosa rugosa trenger ingen årlig skjæring, men tåler det godt. Blir den overlatt til seg sjøl, blir resultatet som på bildet – en kompakt busk med skulpturelle egenskaper. For å oppnå et slikt resultat i en fei, planter du flere busker sammen. Planteavstand omlag en meter.
Blodrips (Ribes sanguineum) er den naturlige følgesvennen til Gullbusk. Fargesammensetningen er uslåelig. De to blomstrer med andre ord samtidig, men de har hatt en helt forskjellig hage-skjebne. Mens gullbusken selger som hakka møkk, har blodripsen falt i glemsel. Blodrips blomstrer i mai med røde blomster, så alt burde ligge til rette for at den skulle bli en suksess. Grunnen til at blodrips ikke blir brukt så ofte er nok at det er sjelden en ser virkelig fint utviklete eksemplarer av dem. Det er en kresen og varmekjær (sone 3) busk som verken blomstrer rikt eller får noen pen form uten masse varme og sol. Feil skjæring kan også være en årsak til at eierne er misfornøyd. Rutinemessig skjæring om våren vil fjerne de fleste av blomsterknoppene. Nei, beskjæringen av blodrips tar vi etter blomstring. Plant blodrips på et sted du vil legge merke til både farger og duft tidlig om våren. Men nøy deg med ett eksemplar, for etter blomstring er det lite som kaller på oppmerksomheten.
 En menuett i juninettene Den blomstrer i juni, denne syrinen, og kanskje til og med i juli – på Vidar Sandbecks hjemtrakter. Jeg snakker om en av de flotteste syriner som fins. Kanskje en av de fineste hagebusker vi har, når jeg tenker over det. Det er Syringa ‘Minuet’, som først de siste åra har dukket opp der planter selges her i landet. Enorme blomsterklaser i en lang periode i juni, ingen rotskudd, mørkegrønne, læraktige blad. Bladverket er som på vintergrønne løvtrær, vil jeg påstå. Uendelig nøysom og hardfør er ‘Minuet’. Mitt eksemplar er plantet for seks år siden i stiv leire på nordsiden av garasjen. Skygge fra store trær er det også der. Hverken det ene eller det andre har betydd noe som helst for blomstring og livskraft. Jeg vil påstå at ‘Minuet’ representerer noe nytt i syrinverdenen: Sentblomstrende syriner som har en lav og kompakt vokseform. 1,5-2m høyde er maksimum. Vi er vant til kjempesyriner som best plasseres som skjermplanting mot vei, vind og nabo. Men med ‘Minuet’ har vi fått en busk for uteplassen eller inngangspartiet. Det vakre bladverket gjør at ‘Minuet’ forsvarer plassen sin også etter avblomstring. ‘Minuet’ er en krysning mellom Syringa x josiflexa ‘Redwine’ og Syringa x prestoniae ‘Donald Wyman’. ‘Minuet har dermed 50% Syringa reflexa, 25% S. josikaea og 25% S. villosa i sin genetiske make-up.
  
Parykkbusk har et utrolig utseende og har blitt en av mine favoritter. Men hvordan skal vi bruke den i hagen? Den rette plassen for Parykkbusk er i staudebedet som mørkerød, kulerund kontrast til alt det grønne og lyse. Slik er det jeg er vant til å se Parykkbusk. Eller, sa jeg vant til? Den er ikke akkurat noe en ser hver dag. Cotinus coggygria ‘Royal Purple’ er tydeligvis ikke lett å få til. Til å være så vanlig i handelen, er det påfallende sjelden en ser den i. Og enda sjeldnere er det å komme over trivelige eksemplarer i full størrelse. Den oppgis å være hardfør i sone 2, men det er ikke det eneste kravet den setter. Den vil ha full sol og veldrenert jord med grus, stein og høy pH. En mannshøy ‘Royal Purple’ med alle sine krav oppfylt gjør rett og skjel for det engelske navnet «Smokebush».
Men det er ikke ‘Royal Purple’ som du kan studere på bildene. Det er arten Cotinus coggygria, som har vanlige grønne blad. Denne planten ser en neppe utenfor botaniske samlinger. Dumt det, for den er et par hakk mer hardfør enn sortene med røde blad. Blomstringen er også mer pålitelig hos villarten. Det er da du forstår navnet «Parykkbusk».
De som vil ha en større plante (et minitre!), som er hardfør og med røde blad og vakker vokseform bør velge Cotinus ‘Grace’. ‘Grace’ er en krysning mellom C. coggygria ’Royal Purple’ og C. obovatus ogden er i hvert fall mer hardfør enn den første av disse . Du kan ikke velge noe bedre som «parasoll» ved sitteplassen eller som kontrast mot en lys husvegg. I en hage var innom i høst plantet jeg ‘Grace’ ved siden av Elaeagnus ‘Quicksilver’. Kontrasten mellom mørke og hvitskimrende blader er jeg meget spent på.
 En Clematis viticella-sort klatrer i Parykkbusken  …og her et bilde av ‘Royal Purple’ – i bakgrunnen
 Tindved – buskform Tindved (Hippophae rhamnoides) har bare ett absolutt krav: Full sol. Er du ute etter et oliventre-lignende lite tre er tindveden et godt valg. Dette er en viltvoksende norsk plante som er umåtelig herdig. De sølvfargete, smale bladene gir akkurat den middelhavsfølelsen mange er ute etter i hagen. Alternativene er det flere problemer med; Sølvbuskene plager oss med rotskudd og vierpære en plante som det både er vanskelig å få tak og å lykkes med. Tindved er oftest en mangestammet busk på en tre meters høyde, men kan med litt hjelp bli et pent lite tre. Husk at det er både hann- og hunnplanter. Uten hannplanter får hunnplantene ingen bær. Bærene er orange og en fin kontrast til bladverket. De er forresten smekkfulle av C-vitaminer.
 Tindved – treform
 Filtskjærsmin i slutten av juli Ja, denne vakre og hardføre busken selges knapt lenger. En storvokst (minst 4m høy) og vindsterk plante. Den er frisk og sunn og kan vokse på tung leire. Ypperlig som skjerm og avgrensning såvel mot nabo som mot vei. Blomstrer rikt hele juli. Men Filtskjærsmin (Philadelphus pubescens) har falt i unåde og plantes så godt som aldri i dag. I sammenligning med andre hagebusker som kan skjerme av en hage hevder den seg godt. Blomstene er store og kommer på ei tid da det er lite av slikt. Som skjærsmin betraktet faller den gjennom bare på ett punkt; Nesten ingen duft. Det er nok til å sende den ut av reservelaget og opp på tribunen. Størrelsen på busken gjør den vel også bedre egnet i gårdshager enn på dagens knøttsmå tomter. Men en skjærsmin skal ha duft, det er ingen vei utenom.
…trodde jeg. Den nye svenske sorten ‘Orion’ plantet jeg i år. Det er en skjærsmin som svenskene har krysset fram for å oppnå: Enorme kamelia-lignende blomster i mengder, kompakt, avrundet buskform, hardførhet og nøysomhet. Men se her: De lanserer en Philadelphus-sort uten duft! Og den slår an! Jeg har planta ‘Orion’ innkjøp på Onsøy planteskole i år. Den blomstret ikke i år, men jeg kan helt sikkert rapportere om blomstringen neste år. Da kan jeg kanskje også si noe om hvordan det har gått med Philadelphus magdalenae, som ble satt i jorda nå i august.
 Hydrangea ‘Twist-n-Shout’ Hagehortensiaer eller stuehortensiaer, de har ikke noe godt rykte som hageplanter. Disse hortensiaene (Hydrangea macrophylla-sorter) fryser ofte ned til bakken også i såkalte «gode» strøk av landet. Dermed blir det ingen blomster det året, men bare en pen, grønn busk. Sjøl om buskene blomstrer på årsskudda, rekker de ikke alltid å nå fram dit før høstfrosten avslutter forsøket. Det er en surjordsplante som liker fuktighet (men god drenering). Full sol i vårt klima. Stuehortensiaene er på sitt beste perfekte kompanjonger til Rhododendron. ‘Endless Summer’ er en forholdsvis ny sort som er remonterende, dvs. at den blomstrer både på gammel og ny ved. Mer hardfør enn de eldre sortene skal den også være. «Endless Waiting» har er det imidlertid mange hageeiere som har måttet utholde. En videreutvikling av ‘Endless Summer’ er ‘Twist-n-Shout’, som ble lansert i 2010 som den første remonterende hortensiaen av «lace-cap» – typen. ‘Twist-n-Shout’ har altså både fertile og sterile blomster, som du ser på bildene. En spektakulær hagebusk som jeg er svært spent på. Til våren bør en la være å skjære den ned, som mange gjør med stuehortensiaene sine. Da ryker jo i alle fall den første blomstringen ig kanskje nr. 2 i samme slengen.
… og vakker form har de også. De siste årene har brakt mange nye Magnolia-sorter. Det ble litt smått med M. kobus var. borealis og M. soulangiana som var enerådende i Norge før. Magnolia acuminata har alltid vært regnet som den aller mest hardføre i slekta. Vokser jo villt helt opp i Kanada, må vite. Som hageplante var den likevel ikke aktuell. Et tjue meter høyt tre med grønngule blomster som forsvant i bladverket var ingen interessert i utenom botaniske hager. Dette «Cucumber Tree» var det bare amerikansk skogbruk som kunne bruke. Så kom det sorter av M. acuminata med sterkere gulfarge. Slo litt an. Deretter krysset en Magnolia acuminata med småvokste M. liliflora fra Kina. Suksess! En ny type Magnolia var dermed født. Krysningen kalles Magnolia x brooklynensis og har vært med på å revolusjonere bruken av Magnolia i hagene, også i Norden. Tilbakekrysningen av M. brooklynensis og M. acuminata har bare sortsnavn og det er enslik sort, ‘Yellow Bird’ som trolig er avbildet her. Jeg våger ikke annet enn å sette den i sone 2, men kan bli behagelig overrasket når vi får litt erfaring med denne magnoliaen.
 
|
|
