…er det mest hardføre valnøttreet. Hvor hardført er det vanskelig å si, men det var ikke vinterskadd i år og vokser vilt i Quebec-området i Kanada, der vinteren er mye strengere enn hos meg. Det mest fantastiske med treet er likevel at det var ei nøtt for fire år siden. Da spirte nøtta og la i vei å vokse. Men akk! Neste sommer tok ljåen og kappet det av på midten. Ingen fare; i 2008 vokste valnøttreet en hel meter og i fjor var årskuddet på 1,3 meter. Med like lange sidegreiner, som du ser. Sidegreinene fra i fjor har jeg planer om å fjerne i sommeren. Årets sidegreiner (eller neste års) har jeg derimot tenkt å beholde. Slik vil jeg bygge opp et tre som blir en levende parasoll på den nye uteplassen jeg vil anlegge. Høydetilveksten til smørvalnøtta blir jeg nødt til å sette stopp for. Treet kan bli ti meter og vel så det og det kan jeg nok ikke tillate på denne plassen. Når blir det nøtter? Ikke lett å si, to til fire år igjen å vente, kanskje. Så får jeg håpe at jeg ikke trenger slegge eller vinkelsliper for å smake på dem.
Les også:
-
-
Koreahegg som ammeplante for rødeik
-
-
Skisse over del av hagen
Rødeik (Quercus rubra) er et vakkert tre som burde plantes mer – der en har plass. Men så seint som det vokser er det jo ikke sikkert at det er du som planter rødeik som får se trærne i full utvikling. Rødeik vokser riktignok raskere enn sommereik, men er likevel et ganske puslete tre i mange år. Nå er det sånn at noen treslag vokser sakte og blir riktig gamle. Andre arter vokser fort, men har kortere levetid. Blant disse finner vi “ammetrærne”. De kan du plante sammen med eikene og oppnå følgende: Du får vakre trær til å gro opp i en fei mens eikene på sin side etablerer seg bedre og vokser raskere enn de ellers ville gjort. Eiketrærne liker å stå under en beskyttende skjerm i oppveksten. “Ammetrærne” velger du blant trær som vokser fort, men har kort levetid i forhold til eik. I dette tilfellet valgte jeg å plante Koreahegg (Prunus maackii ‘Amber Queen’). Koreahegg når et modent stadium i løpet av ti år og har en levetid på omlag seksti. Allerede etter ett til to år er Koreaheggene flotte prydtrær som fyller sin plass i hagen. Under denne skjermen gror så eiketrærne godt – i all stillhet. Det rette vil trolig være å felle heggene etter omlag tretti år. Da har eikene nådd en høyde på seks-sju meter og skyter fart, mens koreaheggen er cirka ti meter høy.
Hageeiere og hagedesignere bør vurdere denne formen for planting, som jeg vil kalle dynamisk planting. Den vanlige måten å plante på vil jeg kalle statisk. Dette tar seg fint ut på hageplanen, for der er alle planter tegnet inn som utvokste. Men alle som som har litt jord under neglene vet at å lage en god hageplan er noe annet enn å møblere ei stue med ferdig utvokste sofaer og stoler.
Les også:
Hvor gammel er Risumeika? To hundre år? Rundt tretti meter høy strekker den ut greinene sine over den gamle husmorskolen der generasjoner av elever har stått og rørt i grytene. Nesten ingen eiker blir plantet i dag, folk syns vel det tar for lang tid før de blir store trær, da. Men vi skal være glade for at ikke forfedrene våre tenkte sånn. Da ville det ikke vært noen eiker hverken ved offentlige bygninger eller i jordbrukslandskapet. På samme måte som det vil være tomt for “sparebankeiker” i framtida.
Ingen norske trær er hjem for så mange forskjellige organismer som eika. Hundrevis av insektarter er bundet til slike gamle eiketrær som Risumeika. I den grad det blir plantet trær i dag, er det innførte sorter med svært begrenset virkning på det biologiske mangfoldet.
Les også:
I mange år hadde hjortesumak eller hjortetakktre status som treet med det mest eksotiske utseende her til lands. Ta en kikk på atriumhagene som landskapsarkitektene boltret seg i omkring 1960. Det er alltid en Rhus typhina der. Samme populariteten nyter ikke treet i dag. Det er synd, men jeg forstår grunnene til at det har blitt sånn. Etter at det ble introdusert, tiljublet og plantet i fleng avslørte problemene seg; Rotskudd! Plagsomme avleggere tittet opp både her og der rundt hjortesumaken. Plagsomt både for hageeieren og hageplantene. Og litt for ofte ble R. typhina bare en rotete busk og ikke noe skulpturelt lite tre. Jeg påstår at det er en sammenheng mellom disse to svakhetene. Hard og brutal skjæring ødelegger formen på treet og stimulerer rotskuddannelsen. Lar en hjortetakktreet i fred eller fordeler en forsiktig skjæring over mange år, blir det lite rotskudd. Det er min erfaring og den støttes av de vellykte eksemplarene en kan se rundt omkring i hagene. Eieren har alltid det samme å fortelle; all skjæring er holdt på et minimum.
Les også:
Tok først noen bilder av den rike bærhøsten på svenskeasalen og de begynnende høstfargene. Så gikk jeg inn under treet og snudde meg og så dette.
Les også:
Cladrastis lutea kalles yellow-wood i sine hjemtrakter i Amerikas sør-østlige stater. Ta kniven og skjær i ei grein, så skjønner du hvorfor. Her er treet plantet i sone 4 i Norge og blomstrer den 15. juli. Ganske bra blomstring på en så skyggefull og inneklemt plass. Cladrastis er et av de mange blomstrende trærne i erteblomstfamilien, hvorav Robinia og Laburnum er de mest kjente. Men skulle jeg gjort en bedre hageplante av Robinia, hadde jeg vel endt opp med en et Cladrastis-tre – du vet; krympet størrelsen, stramma opp formen, senere blomstring, ingen rotskudd.
Les også:
Juglans cinerea
Smørvalnøttreet mitt (Juglans cinerea) var ei nøtt høsten 2005. Det avsluttet 2006 som en frodig plante som var i ferd med å bli for stor for potta og i fjor nådde det 1,5 m. Denne våren bare tar det fart og marsjerer i vei mot nye mål. Ikke noe mildt og vart løvsprett som hos bjørka (men samtidig med den), mer som en rambukk mot himmelen. Alt i fjor var det lille treet en perfekt liten palme med trekvart meter lange finnete blad og ingen forgreining. Hvor stort blir det? Alle smørvalnøttrær i Norge har stått inniblant andre trær og har gått rett til værs og har endt som ei “knappenål” på 10 meter. Men jeg vil gi det sol og luft og venter at treet flater ut og danner ei bred krone i en høyde på 5-7 m. Nøttene? Tja, du kan jo lese litt om den saken her.
Les også:
Ja, dette er er et tre som virkelig har alt. Det blomstrer vakkert og er sunt, nøysomt og hardført. Om vinteren legger en merke til barken; som på bjørk, men kobberfarget. Dette er et tre som står i en hage i Eidsberg i Østfold:
Du vil aldri finne dette treet i noen “trebok”, norsk eller utenlands. Men hva er det?
Les også:
…er det mest hardføre valnøttreet. Hvor hardført er det vanskelig å si, men det var ikke vinterskadd i år og vokser vilt i Quebec-området i Kanada, der vinteren er mye strengere enn hos meg. Det mest fantastiske med treet er likevel at det var ei nøtt for fire år siden. Da spirte nøtta og la i vei å vokse. Men akk! Neste sommer tok ljåen og kappet det av på midten. Ingen fare; i 2008 vokste valnøttreet en hel meter og i fjor var årskuddet på 1,3 meter. Med like lange sidegreiner, som du ser. Sidegreinene fra i fjor har jeg planer om å fjerne i sommeren. Årets sidegreiner (eller neste års) har jeg derimot tenkt å beholde. Slik vil jeg bygge opp et tre som blir en levende parasoll på den nye uteplassen jeg vil anlegge. Høydetilveksten til smørvalnøtta blir jeg nødt til å sette stopp for. Treet kan bli ti meter og vel så det og det kan jeg nok ikke tillate på denne plassen. Når blir det nøtter? Ikke lett å si, to til fire år igjen å vente, kanskje. Så får jeg håpe at jeg ikke trenger slegge eller vinkelsliper for å smake på dem.
