|
|
 Frodig og innbydende, men samtidig blir skillet mellom halv-privat og helt privat markert med grinda. Dette er mye viktigere enn folk flest er klar over. Hvis alt flyter sammen, vet du aldri når du er for deg selv i hagen din og hvor de som kommer gående finner det naturlig å starte en prat med deg. Del heller utearealet opp i to soner, hvert til sitt bruk. Begge disse sonene trengs, for de oppfyller helt ulike behov hos oss. Med den plassen bilen krever er det naturlig å sette skillet mellom sonene ved overgangen mellom kjørearealet og hagen på innersida. Spesielt når det gjøres med en så vakker port som her.
Les også:
 Det må en ha lov til å si når teknologien breier seg såpass som vi ser her. Alle disse boksene, stolpene og ledningene er plassert midt i glaninga når en har tenkt seg inn til huset. Jeg må bare beundre pågangsmotet som gjør at hageeieren setter opp en portal midt i elendigheten og planter klematis dertil. Håper alt sammen blir skjult i et hav av plantevekst!
Les også:
 Dette er idyll, blomsterglede og skjønnhet ved oppkjørselen til et privathus, riktignok i ei fruktbygd på Vestlandet. Hvorfor ser det så mye mer ødslig ut enn dette ved de fleste bolighus her i landet? For ikke å snakke om i offentlige miljøer. «All makt til fantasiløsheten» ser ut til å være slagordet for mange. Men jeg skal ikke være for hard; Elendig jordsmonn, plassmangel, mangel på tid, behovet for å holde naboene på armlengdes avstand, mangel på gode forbilder og på kunnskap – alt sammensverger seg mot idyllen og skaper det avvisende og golde preget som rir de fleste av våre boligfelt.
Les også:
 
Er tomta lita må huset snu seg for å få plass. Da blir det til at fronten på huset glaner rett inn i tujahekken som deler av innfarten til garasjen. Synd. Tradisjonelt har jo fronten på huset vendt mot gata, slik vi ser det på bildet til høyre. Men det er ikke bare størrelsen på tomta som spiller inn, men også evnen til å tenke utradisjonelt og finne løsninger på problemene. Vi ser at garasjen kan trekkes litt foran huset for å få plass. Viljen til å tenke bil, respektive folk avgjør også en hel del. På bildet til venstre er atkomsten til huset en innfart, på det til høyre ser vi at inngangspartiet ønsker velkommen den som kommer gående, og bilen, ja, den kommer i andre rekke. Behøver jeg nevne at interessen for å skape et vakkert og funksjonelt grøntanlegg vis a vis likegyldigheten overfor slikt, også setter sitt tydelige preg på de to inngangspartiene? I alle fall – belegningsstein og kantstein er brukt i begge tilfeller og prisslappen på de to eksemplene blir nok omlag den samme.
Les også:
 Ja takk – begge deler, sier vel de fleste. Men denne hageeieren valgte litt utradisjonelt, som du ser. En generasjon tilbake ville vi ha sett en plen og brudespireaer langs innkjørselen. Som ville ha vært gruslagt. Belegning ville ha kommet seinere når en så seg råd til det. Alle visste at å holde jorda åpen og utilplantet inviterer ugresset inn i hagen – og det betyr trøbbel. Så valget var greit. Men prioriteringen har skiftet. Belegning har høy status og mange er innstilt på å gå radikalt til verks når de endelig skal til med hagen. Det betyr blant annet å flå av det øverste jordlaget, kjøre på jord og rulle ut plen.
Les også:
 …for den er minst femti år gammel. Buskkaprifolene som ble plantet dengang er like fine og rammer inn trappa på en god måte. Lonicera-busker vokser ofte på en uryddig måte. Det kommer både av at de vokser i for tung jord og av at eieren har forsømt å skjære buskene. Så etterhvert har buskkaprifolene blitt erstattet av andre busker som spirea og potentilla. For å se hvor fin buskkaprifolene kan bli, ta en runde i noe av Oslos eldre grøntanlegg. Lonicera dominerer i mange av dem og det er vakre, velformete busker. På den lette silurjorda i Oslo trives de og her ble de stelt av kommunens høgkompetente folk.
Buskene på bildet er trolig L. korolkowii, som ikke selges lenger i dag. I den utstrekning noen bruker Lonicera i dag, er det L. tatarica som stiller i klassen for røde blomster.
Les også:
 Det tipper jeg ihvertfall. Viftelønna og fugleredegrana (Picea abies ‘Nidiformis’) var mye brukt foran standsmessige hus på den tida. Etterpå har de blitt omtykt av alle samfunnslag og selger nok like bra i dag – totalt sett. Og bra er det. Spesielt fin er kontrasten på forsommeren mellom det mørke løvet og de gulgrønne nye skudda på grana. I september er inntrykket blassere, men snart slår lønna til med høstfarge. Lite ante nok hageeieren at fugleredegrana skulle begynne å spise seg innpå de tidstypiske hellene etter førti år. Lite å gjøre med det, men hva med å lage en slyng på stien – rundt grana – og heve krona på lønna slik at en kan spasere under den inn til døra?
Les også:
 Inngangsparti med vintermispel, bjørkebladspirea, Rosa 'Defender' og kinasyrin … og flere fikse detaljer. Frodighet og enkelhet var siktemålet mitt her. Satse steinhardt på fagmessig tilplanting og rask etablering for ikke å gi ugraset en sjanse. Etter noen år er anlegget like fint med et minimum av vedlikehold. Det skiller seg ut i nabolaget. Både hage-maniac’enes hager og hagene med det umiskjennelige anleggsgartnerpreget er kjedeligere og/eller mer arbeidskrevende enn denne.
 Rudbeckia 'Goldsturm'  Søppelkasser blir aldri pent, men... Les også:
|
|
