|
|
 Slutten av april. Nye masser er tilført for belegningen
 Juni. Ny ligusterhekk er på plass Både husa og hagene i dette strøket trengte sårt en oppgradering. Etter sytti år bør en se på hva som kan gjøres for å bringe utearealene inn i vår tid. Inngangspartiet betyr mye for førsteinntrykket og her har ugraset bredd seg, brolegningen er nedkjørt og hekken forfallen. All grunn til å gå radikalt til verks med denne jobben. All masse under brolegningen ble gravd opp og fjernet. Duk og grus kom i stedet, slik at belegningen tåler kjøretrafikken. Den utlevde hekken ble fjernet og ny matjord tilført. Liguster var et naturlig valg av ny hekkplante i denne landsdelen (Klimasone 2). Liguster (Ligustrum vulgare) er en hekkplante som både er nøysom og som det går an å holde stramt klippet uten for mye bryderi.
Les også:
 …i denne innkjørselen. Men ei stripe i midten for gangtrafikken. Og grus på sidene for variasjonens skyld. Alt rammet inn av rader med storgatestein for å gi et ordentlig og renslig inntrykk. Variasjon i overflater er det ene store plusset ved denne innkjørselen. Det andre er den myke svingen i gangstien. Det skjermer inngangspartiet en smule, gjør strekningen mer innbydende å gå og gjør det klart at biler helst ikke skal kjøres helt fram til døra. Det er spennende, men de fleste (95%) hadde i denne situasjonen anlagt en snorrett vei fra gata mot inngangsdøra.
Les også:
 Dette er idyll, blomsterglede og skjønnhet ved oppkjørselen til et privathus, riktignok i ei fruktbygd på Vestlandet. Hvorfor ser det så mye mer ødslig ut enn dette ved de fleste bolighus her i landet? For ikke å snakke om i offentlige miljøer. «All makt til fantasiløsheten» ser ut til å være slagordet for mange. Men jeg skal ikke være for hard; Elendig jordsmonn, plassmangel, mangel på tid, behovet for å holde naboene på armlengdes avstand, mangel på gode forbilder og på kunnskap – alt sammensverger seg mot idyllen og skaper det avvisende og golde preget som rir de fleste av våre boligfelt.
Les også:
 
Er tomta lita må huset snu seg for å få plass. Da blir det til at fronten på huset glaner rett inn i tujahekken som deler av innfarten til garasjen. Synd. Tradisjonelt har jo fronten på huset vendt mot gata, slik vi ser det på bildet til høyre. Men det er ikke bare størrelsen på tomta som spiller inn, men også evnen til å tenke utradisjonelt og finne løsninger på problemene. Vi ser at garasjen kan trekkes litt foran huset for å få plass. Viljen til å tenke bil, respektive folk avgjør også en hel del. På bildet til venstre er atkomsten til huset en innfart, på det til høyre ser vi at inngangspartiet ønsker velkommen den som kommer gående, og bilen, ja, den kommer i andre rekke. Behøver jeg nevne at interessen for å skape et vakkert og funksjonelt grøntanlegg vis a vis likegyldigheten overfor slikt, også setter sitt tydelige preg på de to inngangspartiene? I alle fall – belegningsstein og kantstein er brukt i begge tilfeller og prisslappen på de to eksemplene blir nok omlag den samme.
Les også:
|
|
