Thuja occidentalis var det første treslaget som kom fra Nord-Amerika til Europa. Det fikk med en gang navnet Arbor vitae - livets tre. De første tujaene i Norge ble plantet i 1770-åra på Rød herregård ved Halden. Treet til venstre over kan være et døme på hva for et staselig tre tuja kan bli om det får lov og tid. Det ble neppe planta i 1770, men kanskje det er en stikling av et av disse? Snur en seg og ser mot fjorden, er det flere gamle tujaer å se, som det kronglete klenodiet i midten over. Dette er trær med stor personlighet - men kan virkelig ‘Brabant’ bli til noe sånt? Jeg tviler. Det var flere gamle tujaer her før, men mange var døde da villvinteren 1996 endelig var til endes.

Som kontrast: Plantinger av bartrær er det mange av i offentlige miljøer. På bildet til høyre over ser en hvordan det går når all skjøtsel opphører plantedagen. Det som var små nusselige vintergrønne har blitt til alles kamp mot alle. Tuja, barlind, hemlokk, buskfuru, viftelønn etc. er i full gang med å klemme livet av hverandre. Hvem vinner? Ingen. Bare å begynne med blanke ark og nyinnkjøpte planter igjen her. Ja, hva er i grunnen forskjellen på møblene du danderer rundt i stua di og levende vesener?

Du har nemlig valget mellom å kjøpe en sort som feller bladene om vinteren og som er forholdsvis hardfør (sone 4) og en sort som er grønn om vinteren, men som er mindre hardfør (sone 3). Den løvfellende sorten heter ‘Listrum’ og den vintergrønne heter ‘Liga’. Det er disse to sortene av Ligustrum vulgare som dominerer i handelen på Østlandet. På Vestlandet kan en også få kjøpt vinterliguster (Ligustrum ovalifolium). Den skal vi holde oss unna i østlandsklimaet.

På Rød herregård har de brukt ‘Liga’ til innfatningshekker. Slik som her ser den også ut i mars, eller nesten, da. Denne solskinnsdagen i november var temperaturen og solskinnet slik at om vi hadde opplevd noe sånt i april, ja da hadde vi nok alle sammen blitt våryre.

Rød herregård er en stiftelse og et museum i Halden. Fra hovedbygningen på herregården kan en se utover hagen og Ringhalsfjorden. Hele herligheten, bygd opp av innvandrete pengefolk, viser syttenhundretallets hagestil i Norge. Både renessanse og barokk kan spores i anlegget (terrasser, akser) og dertil en engelsk landskapshage rundt det hele. Og eremittgrotte (i sin tid m/eremitt). Roseplantingene foran hovedbygningen og på terrassene er nye og består overveiende av franske roser fra attenhundretallet. Langs husmuren er rosene innrammet av buksbom, som seg hør og bør. En interessant rosesamling som jeg tipper står i litt for mager jord. Utover sommeren ser nemlig de fleste rosene pjuskete ut, med et eklatant unntak: ‘Rose de Resht’. Denne eldgamle rosa beseirer alle med sin frodighet og sin duft. Den tåler skygge og vanstell og har en vakker buskform med bladverk helt ned til bakken. Når jeg ser de andre rosene her, kommer jeg derimot i hug det gamle utsagnet: “Rosen er riktignok blomstenes dronning, men dronningen har ikke pene ben”.