Rød herregård er en stiftelse og et museum i Halden. Fra hovedbygningen på herregården kan en se utover hagen og Ringhalsfjorden. Hele herligheten, bygd opp av innvandrete pengefolk, viser syttenhundretallets hagestil i Norge. Både renessanse og barokk kan spores i anlegget (terrasser, akser) og dertil en engelsk landskapshage rundt det hele. Og eremittgrotte (i sin tid m/eremitt). Roseplantingene foran hovedbygningen og på terrassene er nye og består overveiende av franske roser fra attenhundretallet. Langs husmuren er rosene innrammet av buksbom, som seg hør og bør. En interessant rosesamling som jeg tipper står i litt for mager jord. Utover sommeren ser nemlig de fleste rosene pjuskete ut, med et eklatant unntak: ‘Rose de Resht’. Denne eldgamle rosa beseirer alle med sin frodighet og sin duft. Den tåler skygge og vanstell og har en vakker buskform med bladverk helt ned til bakken. Når jeg ser de andre rosene her, kommer jeg derimot i hug det gamle utsagnet: “Rosen er riktignok blomstenes dronning, men dronningen har ikke pene ben”.

Siste bind i nyutgivelsen av Lars-Åke Gustavssons verk om roser kom ut 14. juli. Grunnen til at jeg skriver dette er at samlet sett er dette et dyrt bokverk, Men den “normalt” roseinteresserte kan nøye seg med å kjøpe bind 3 som er en gjennomgang av bruken av rosene i hager og grøntanlegg. Alle roser som omtales i bind 1 og 2 skriver Gustavsson også om i det siste bindet. Bind 3 koster omlag 400 svenske kroner.

Mange hageeiere i Østfold har sett roseblomstringen på Solli bruk i juni og ønsket seg noe sånt hos seg sjøl. I et par uker overgår Rosa pimpinellifolia ‘Plena’ det meste en kan plante i en hage. På Solli bruk ved Sarpsborg er det plantet mange roser i et eldgammelt industrimiljø og resultatet et meget bra. Denne hardføre rosen kalles også ‘Finlands vita ros’ og er gammel her i landet. ‘Totenvikrose’ er trolig den samme rosa. Vær gjerrig med gjødslinga, så belønner den deg med overdådig blomstring.

Rosa x Frankofurtiana, alternativt ‘Splendens’, kalles Provinsrose på norsk og er en buskrose med lang tradisjon her i landet. Da jeg for mange år siden lærte om roser av Arne Lundstad i rosariet på Ås, merket jeg meg at han la inn et godt ord for de gamle, engangsblomstrende buskrosene. Provinsrosen var en rose han anbefalte sterkt. Tretti år etter dette gikk jeg en tur i rosariet igjen. Forfall, forfall! Mange av plantene var på vei til å gå ut. Men en rose markerte seg som en suveren “Survivor”. Provinsrosen stod nå som et landemerke midt oppe i elendigheten. Et funn for naturhagen.

Etter dette skal det sies at NLH (UMB) har tatt skjeen i en annen hånd og at rosariet på Ås nå er på vei tilbake til gammel storhet.

Dette er et verk av Lars-Åke Gustavsson som går utapå det meste av hagelitteratur på de nordiske språkene. Men boka (i to bind) har lenge vært utsolgt. På fredag kom de to første bindene av den nye og omarbeidete utgaven. Det tredje bindet - om bruk av roser - må vi fortsatt vente litt på. Jeg må bare si at både bildematerialet, omfanget og fagkunnskapen i disse bøkene er på topp. Spesielt er jeg glad for at Gustavsson har gått i bresjen for å introdusere naturrosene og parkrosene i hager og grøntanlegg på ny. I den nye utgaven av bøkene er også kanadiske roser omtalt.