|
|
 Den røde buskrosen ‘Robusta’ eller ‘Kordesia Robusta’ har en helt spesiell lysende farge. At denne rosa ikke har slått an mer enn den har gjort kommer av at den krever mye av jorda og vokseforholda på stedet. Dessuten trengs både fagmessig skjæring og gjødsling for at den skal bli riktig fin. Men det er en hardfør rose som ikke fryser ned selv i de hardeste vintrene. Blomstrer kontinuerlig langt utover høsten. Bak ‘Robusta’ står en av de mest nøysomme hagebusker vi har; Rosa alba ‘Suaveolens’ – Kystkvitrose på norsk. En frodig og duftende rose med eldgamle tradisjoner i Norge. Den er engangsblomstrende, men blomstringstida er lang og vel verdt å vente på.  
Muren er satt opp av en kar fra Hellas som har tatt med seg sine kunnskaper om tørrmurer fra hjemlandet. Det mest utrolige med denne muren er at etter ti år har ikke en eneste stein rast ut.
Les også:
 
 Pensjonat Britannia 
Utvik i Nordfjord er en alle tiders idyll med velstelte hager og en flom av roser og blomster. I dag er det en plass de fleste bare oser forbi på vei til Byrkjelo eller Stryn. Ja, for Utvik har tapt kampen om turistene med Olden og Loen, slik at det gamle «Pensjonat Britannia» dessverre er lagt ned nå. Dampskipskaia er også blitt et forhenværende sted og utkikkspunktet og restauranten «Karistova» oppe på Utviksfjellet er nedbrent og deretter bygd opp på en måte som grenser til vandalisme. Men stedet Utvik synker hen i glemselen i et hav av roser og blomster, så du kan godt se det som et eksempel på hva hageinteressen kan gjøre for det gamle og vakre strandstedet.
Les også:
 Dette er idyll, blomsterglede og skjønnhet ved oppkjørselen til et privathus, riktignok i ei fruktbygd på Vestlandet. Hvorfor ser det så mye mer ødslig ut enn dette ved de fleste bolighus her i landet? For ikke å snakke om i offentlige miljøer. «All makt til fantasiløsheten» ser ut til å være slagordet for mange. Men jeg skal ikke være for hard; Elendig jordsmonn, plassmangel, mangel på tid, behovet for å holde naboene på armlengdes avstand, mangel på gode forbilder og på kunnskap – alt sammensverger seg mot idyllen og skaper det avvisende og golde preget som rir de fleste av våre boligfelt.
Les også:
Rosehagen på Tomb jordbruksskole er såvidt jeg vet den mest omfattende offentlige samlingen av roser i Norge. Her er det mange flotte roser som en kan beundre og så kan en jo få inspirasjon til sin egen hage, dessuten. Passer det ikke å drømme seg hen til roseverdenen nå midtvinters?
Litt malurt i begeret: Mange av rosene har jeg sett frodigere og flottere andre steder. Har det sammenheng med at rosehagen ligger utsatt for vind, tro?
Les også:
 
Få roser får så mye oppmerksomhet i en rosesamling som ‘Aicha’. Folk dras her som alltid mot det som utstråler sunnhet og glede. Den er storvokst, vakker og blomsterrik. Begynner å blomste tidlig i juni med store, lysegule roser som blekner. Den tar fatt igjen på en ny runde på ettersommeren, en tendens som blir sterkere ettersom den blir større og kraftigere. ‘Aicha’ er en rose du setter på et iøynefallende sted i hagen din og har stående der de neste femti åra. Parkroser, kaller vi slike. Lite vits i å gjødsle den sterkt. Det vil bare gi soppangrep på bladene. Den blomstrer best om den står i en tørr bakke i full sol.
Les også:
 
Dette er etter min mening ei rose som er som skapt for et gårdsmiljø. Storvokst, nøysom, frisk og vakker. Ei solitærrose som dette må ha en pen form slik at den er til pryd også etter blomstringa. Mandarinrosa (Rosa moyesii) har denne flotte fonteneformen som mange setter pris på. Dessuten gjør det at du kommer til med grasklipperen. Bladverket er sirlig og pent og nypene vel de flotteste på noen rose. Og ingen annen rose har denne mettede rødfargen i blomsten. Mandarinrosa blomstrer tidlig, så hvite pimpinellifoliaroser av litt størrelse er kanskje dens naturlige ledsagere.
Les også:
 Ei av rosene som Ernest Wilson fant i Kina var denne, Rosa moyesii. Den store botanikeren Li Hui-lin gir i boka «The Garden Flowers of China» uttrykk for sin begeistring for mandarinrosa. Ingen har som Li Hui-lin klart å fange poesien og duftene i kinesisk hagekulur og blomsterglede. Denne store rosebusken (fire meter) blomstrer tidlig på sommeren med ordentlige BLOMSTER som er intenst blodrøde. Ingen kålhuer i miniatyr, om du forstår meg rett. Sjøl om mandarinrosen er storvokst, har den en fonteneform som gjør at den ikke tar så mye plass som en kunne frykte. Nypene er de vakreste i roseslekta. Som små røde amfora-flasker. Ser det ikke fristende ut å legge seg i gresset og se opp i himmelen og rosene?
Les også:
 Utsikt mot fjorden  Roser til venstre, lavendel til høyre  'Rose de Resht' Rød herregård er en stiftelse og et museum i Halden. Fra hovedbygningen på herregården kan en se utover hagen og Ringhalsfjorden. Hele herligheten, bygd opp av innvandrete pengefolk, viser syttenhundretallets hagestil i Norge. Både renessanse og barokk kan spores i anlegget (terrasser, akser) og dertil en engelsk landskapshage rundt det hele. Og eremittgrotte (i sin tid m/eremitt). Roseplantingene foran hovedbygningen og på terrassene er nye og består overveiende av franske roser fra attenhundretallet. Langs husmuren er rosene innrammet av buksbom, som seg hør og bør. En interessant rosesamling som jeg tipper står i litt for mager jord. Utover sommeren ser nemlig de fleste rosene pjuskete ut, med et eklatant unntak: ‘Rose de Resht’. Denne eldgamle rosa beseirer alle med sin frodighet og sin duft. Den tåler skygge og vanstell og har en vakker buskform med bladverk helt ned til bakken. Når jeg ser de andre rosene her, kommer jeg derimot i hug det gamle utsagnet: «Rosen er riktignok blomstenes dronning, men dronningen har ikke pene ben».
Les også:
|
|
