|
|
 Dette er idyll, blomsterglede og skjønnhet ved oppkjørselen til et privathus, riktignok i ei fruktbygd på Vestlandet. Hvorfor ser det så mye mer ødslig ut enn dette ved de fleste bolighus her i landet? For ikke å snakke om i offentlige miljøer. “All makt til fantasiløsheten” ser ut til å være slagordet for mange. Men jeg skal ikke være for hard; Elendig jordsmonn, plassmangel, mangel på tid, behovet for å holde naboene på armlengdes avstand, mangel på gode forbilder og på kunnskap – alt sammensverger seg mot idyllen og skaper det avvisende og golde preget som rir de fleste av våre boligfelt.
Les også:
Rosehagen på Tomb jordbruksskole er såvidt jeg vet den mest omfattende offentlige samlingen av roser i Norge. Her er det mange flotte roser som en kan beundre og så kan en jo få inspirasjon til sin egen hage, dessuten. Passer det ikke å drømme seg hen til roseverdenen nå midtvinters? Det er bare et problem; Jeg kan bare ikke for mitt bare liv komme på hva rosene som er avbildet heter. Kanskje noen kan hjelpe meg?
Litt malurt i begeret: Mange av rosene har jeg sett frodigere og flottere andre steder. Har det sammenheng med at rosehagen ligger utsatt for vind, tro?
Les også:
Få roser får så mye oppmerksomhet i en rosesamling som ‘Aicha’. Folk dras her som alltid mot det som utstråler sunnhet og glede. Den er storvokst, vakker og blomsterrik. Begynner å blomste tidlig i juni med store, lysegule roser som blekner. Den tar fatt igjen på en ny runde på ettersommeren, en tendens som blir sterkere ettersom den blir større og kraftigere. ‘Aicha’ er en rose du setter på et iøynefallende sted i hagen din og har stående der de neste femti åra. Parkroser, kaller vi slike. Lite vits i å gjødsle den sterkt. Det vil bare gi soppangrep på bladene. Den blomstrer best om den står i en tørr bakke i full sol.
Les også:
Dette er etter min mening ei rose som er som skapt for et gårdsmiljø. Storvokst, nøysom, frisk og vakker. Ei solitærrose som dette må ha en pen form slik at den er til pryd også etter blomstringa. Mandarinrosa (Rosa moyesii) har denne flotte fonteneformen som mange setter pris på. Dessuten gjør det at du kommer til med grasklipperen. Bladverket er sirlig og pent og nypene vel de flotteste på noen rose. Og ingen annen rose har denne mettede rødfargen i blomsten. Mandarinrosa blomstrer tidlig, så hvite pimpinellifoliaroser av litt størrelse er kanskje dens naturlige ledsagere.
Les også:
 Ei av rosene som Ernest Wilson fant i Kina var denne, Rosa moyesii. Den store botanikeren Li Hui-lin gir i boka “The Garden Flowers of China” uttrykk for sin begeistring for mandarinrosa. Ingen har som Li Hui-lin klart å fange poesien og duftene i kinesisk hagekulur og blomsterglede. Denne store rosebusken (fire meter) blomstrer tidlig på sommeren med ordentlige BLOMSTER som er intenst blodrøde. Ingen kålhuer i miniatyr, om du forstår meg rett. Sjøl om mandarinrosen er storvokst, har den en fonteneform som gjør at den ikke tar så mye plass som en kunne frykte. Nypene er de vakreste i roseslekta. Som små røde amfora-flasker. Ser det ikke fristende ut å legge seg i gresset og se opp i himmelen og rosene?
Les også:
-
-
Utsikt mot fjorden
-
-
‘Rose de Resht’
-
-
Roser til venstre, lavendel til høyre
Rød herregård er en stiftelse og et museum i Halden. Fra hovedbygningen på herregården kan en se utover hagen og Ringhalsfjorden. Hele herligheten, bygd opp av innvandrete pengefolk, viser syttenhundretallets hagestil i Norge. Både renessanse og barokk kan spores i anlegget (terrasser, akser) og dertil en engelsk landskapshage rundt det hele. Og eremittgrotte (i sin tid m/eremitt). Roseplantingene foran hovedbygningen og på terrassene er nye og består overveiende av franske roser fra attenhundretallet. Langs husmuren er rosene innrammet av buksbom, som seg hør og bør. En interessant rosesamling som jeg tipper står i litt for mager jord. Utover sommeren ser nemlig de fleste rosene pjuskete ut, med et eklatant unntak: ‘Rose de Resht’. Denne eldgamle rosa beseirer alle med sin frodighet og sin duft. Den tåler skygge og vanstell og har en vakker buskform med bladverk helt ned til bakken. Når jeg ser de andre rosene her, kommer jeg derimot i hug det gamle utsagnet: “Rosen er riktignok blomstenes dronning, men dronningen har ikke pene ben”.
Les også:
Siste bind i nyutgivelsen av Lars-Åke Gustavssons verk om roser kom ut 14. juli. Grunnen til at jeg skriver dette er at samlet sett er dette et dyrt bokverk, Men den “normalt” roseinteresserte kan nøye seg med å kjøpe bind 3 som er en gjennomgang av bruken av rosene i hager og grøntanlegg. Alle roser som omtales i bind 1 og 2 skriver Gustavsson også om i det siste bindet. Bind 3 koster omlag 400 svenske kroner.
Les også:
Mange hageeiere i Østfold har sett roseblomstringen på Solli bruk i juni og ønsket seg noe sånt hos seg sjøl. I et par uker overgår Rosa pimpinellifolia ‘Plena’ det meste en kan plante i en hage. På Solli bruk ved Sarpsborg er det plantet mange roser i et eldgammelt industrimiljø og resultatet et meget bra. Denne hardføre rosen kalles også ‘Finlands vita ros’ og er gammel her i landet. ‘Totenvikrose’ er trolig den samme rosa. Vær gjerrig med gjødslinga, så belønner den deg med overdådig blomstring.
Les også:
Rosa x Frankofurtiana, alternativt ‘Splendens’, kalles Provinsrose på norsk og er en buskrose med lang tradisjon her i landet. Da jeg for mange år siden lærte om roser av Arne Lundstad i rosariet på Ås, merket jeg meg at han la inn et godt ord for de gamle, engangsblomstrende buskrosene. Provinsrosen var en rose han anbefalte sterkt. Tretti år etter dette gikk jeg en tur i rosariet igjen. Forfall, forfall! Mange av plantene var på vei til å gå ut. Men en rose markerte seg som en suveren “Survivor”. Provinsrosen stod nå som et landemerke midt oppe i elendigheten. Et funn for naturhagen.
Etter dette skal det sies at NLH (UMB) har tatt skjeen i en annen hånd og at rosariet på Ås nå er på vei tilbake til gammel storhet.
Les også:
Dette er et verk av Lars-Åke Gustavsson som går utapå det meste av hagelitteratur på de nordiske språkene. Men boka (i to bind) har lenge vært utsolgt. På fredag kom de to første bindene av den nye og omarbeidete utgaven. Det tredje bindet – om bruk av roser – må vi fortsatt vente litt på. Jeg må bare si at både bildematerialet, omfanget og fagkunnskapen i disse bøkene er på topp. Spesielt er jeg glad for at Gustavsson har gått i bresjen for å introdusere naturrosene og parkrosene i hager og grøntanlegg på ny. I den nye utgaven av bøkene er også kanadiske roser omtalt.
Les også:
|
|
