|
|
 Slik ser den ut nå, sjeldenheten som jeg plantet i hagen i slutten av mai. Dette skal altså bli et formfullendt lite tre eller en stor busk med duftende jasmin-aktige blomster om høsten og vakker fruktsetting derpå. Det ser lovende ut; tilveksten er går fort og planten ser sunn og frisk ut. Ikke hørt om den før? Du finner den neppe i noen plantekatalog eller hagebok. Men det betyr bare at forfatterne må til og skrive nye utgaver om kort tid. Eller skal jeg la vinteren gå før jeg tar munnen så full? Ut fra erfaringene i nabolanda våre er det liten grunn til det. Det skal være enkelt å formere Heptacodium ved hjelp av stiklinger, har jeg funnet ut. En fulltreffer fra en fotball sørger for at jeg nå er i ferd med å teste den opplysningen.
Les også:
Vi ser Japanvieren ofte, helst på den mest prominente og synlige plassen i boligfelthagen. Dette er nemlig en av de få løvfellende plantene som kan matche de vintergrønne i popularitet. Den har en tydelig form (oppstammet), blir passe stor og er et blikkfang med hvitlige blader med røde flekker – nesten som blomster. Meget lett å selge p lanter som gjør noe hele tida. For mange er det bare en fordel at det ikke er noen blomster på det lille treet (to meter høyt). Da slipper de å bruke elleve og en halv måned årlig på å ergre seg over at planten er avblomstret/ikke er i blomst ennå. Tankegangen er langt uti i slekt med den vi ser manifestert når hageeiere sager av den øverste halvparten av frukttreet sitt fordi de ikke får tak i frukta der likevel. “Men får du mer frukt nå da”, kan jeg finne på å spørre. “Nei, men….” er svara jeg får.
Men i alle fall; Salix integra ‘Hakuro Nishiki’ er en plante som kan brukes til langt mer enn å pryde forhagene i boligfelta. Her ser vi den i overgangen mellom plen og naturhage. En fin partner for Rhododendron og lave busker. Japanvieren inntar etasjen over buskene. Det er som regel mer spennende med planter i flere “etasjer” enn at alt er like flatt.
Les også:
Småtrær for småhager, ikke sant? Men små, blomstrende trær gjør seg ved uteplassen uansett hagestørrelse. Rosehagtorn, prydapal og prydkirsebær er populære hagetrær. Før var rosehagtorn mye brukt, men for tida er det prydkirsebæret ‘Kiku-Shidare-Sakura’ som er det mest trendy treet. Det finnes i andrehver hage der klimaet tillater det. Derimot har aldri den interessante slekta Amelanchier slått an. Hvorfor? Spør mannen i månen. Det som har talt mot Amelanchier er blant annet navnet. Slekta har ikke fått noe godt norsk navn. Blåhegg eller søtmispel, det har uansett ikke vist seg salgbart. Men mens hageeiernes favoritter er trær som blomstrer overdådig (og kortvarig), for så å synke hen i mutt anonymitet, strekker Amelanchiers forestilling seg over vår, sommer og høst. Vakkert, rødt løv kommer tidlig og blir deretter dekket av kritthvite stjerner. Mot friskt grønt løv kan vi om sommeren beundre røde og sorte bær (spiselige). Det hele avsluttes i oktober med flammende høstfarger. I motsetning til favorittplantene er det heller intet vanskelig eller lunefullt ved Amelanchier; De tåler våt jord, tørr jord og harde vintre. De har vakker vokseform, men kan tuktes ved behov. Så plant Amelanchier: laevis, grandiflora eller lamarckii. Som “parasolltre” ved sitteplassen eller som buskas på et vanskelig voksested, den vil belønne deg for ditt originale valg.
Les også:
I mange år hadde hjortesumak eller hjortetakktre status som treet med det mest eksotiske utseende her til lands. Ta en kikk på atriumhagene som landskapsarkitektene boltret seg i omkring 1960. Det er alltid en Rhus typhina der. Samme populariteten nyter ikke treet i dag. Det er synd, men jeg forstår grunnene til at det har blitt sånn. Etter at det ble introdusert, tiljublet og plantet i fleng avslørte problemene seg; Rotskudd! Plagsomme avleggere tittet opp både her og der rundt hjortesumaken. Plagsomt både for hageeieren og hageplantene. Og litt for ofte ble R. typhina bare en rotete busk og ikke noe skulpturelt lite tre. Jeg påstår at det er en sammenheng mellom disse to svakhetene. Hard og brutal skjæring ødelegger formen på treet og stimulerer rotskuddannelsen. Lar en hjortetakktreet i fred eller fordeler en forsiktig skjæring over mange år, blir det lite rotskudd. Det er min erfaring og den støttes av de vellykte eksemplarene en kan se rundt omkring i hagene. Eieren har alltid det samme å fortelle; all skjæring er holdt på et minimum.
Les også:
Ikke mange trær blir planta i norske hager. Det er ikke plass til hestekastanje eller eik i de fleste moderne hager, knapt nok bjørk. Men noen småtrær er populære, slik som prydkirsebær og purpurapal. Vakre i blomstringen, men hva så? Sortimententet (og fantasien) trenger nok å bli utvidet en smule. La meg legge inn et godt ord for kulepil (Salix fragilis ‘Bullata’). Kulepil ser ut som om noen har klipt krona til kuleform med flid og tålmodighet. Men sånn blir den altså av seg sjøl – tett og regelmessig krone på en rak stamme som er 1-2 m høy. Meget nøysom og lettvint plante – som blir hvor høy? Sortslista sier 8-10 m, noe som må være bort i natta. Jeg har ikke sett utvokste eksemplarer her i landet ennå (for kulepil er ny i Norge), men alle svenske angivelser sier mellom 3 og 6 meter som endelig høyde. Det stemmer også med publiserte bilder på internett.
På bildet kan du se et par nyplanta kulepiler i en hage i Halden. Brukt som skjerm i et inngangsparti er den nær sagt ideell.
Les også:
… som du egentlig kan plante i hagen din også. Det tåler det meste og har disse vakre røde bærene (blir svarte) mellom blanke, mørkegrønne blad. Blomstene er små og uanseelige,, men pene nok når du kommer innpå dem. Treet er av akkurat den riktige størrelsen for en forhage eller et vannparti. Men hva er det?
Les også:
 Juglans cinerea Smørvalnøttreet mitt (Juglans cinerea) var ei nøtt høsten 2005. Det avsluttet 2006 som en frodig plante som var i ferd med å bli for stor for potta og i fjor nådde det 1,5 m. Denne våren bare tar det fart og marsjerer i vei mot nye mål. Ikke noe mildt og vart løvsprett som hos bjørka (men samtidig med den), mer som en rambukk mot himmelen. Alt i fjor var det lille treet en perfekt liten palme med trekvart meter lange finnete blad og ingen forgreining. Hvor stort blir det? Alle smørvalnøttrær i Norge har stått inniblant andre trær og har gått rett til værs og har endt som ei “knappenål” på 10 meter. Men jeg vil gi det sol og luft og venter at treet flater ut og danner ei bred krone i en høyde på 5-7 m. Nøttene? Tja, du kan jo lese litt om den saken her.
Les også:
 Pent og innbydende bilde, ikke sant? Slå deg ned i sola sammen med påskeliljene under blomsterhavet på busken i bakgrunnen. De kritthvite blomstene på busken står godt mot det kobberfargete vårløvet. Løvet vil snart bli mørkegrønt, slik at det harmonerer med klaser av røde bær, før det hele avsluttes med knitrende høstfarger. Busken klarer seg helt opp i sone 7, den er nøysom og fri for sykdom og hvis du vil lage et lite tre av den, er det den letteste sak i verden. Perfekt lite tre for den moderne lille hagen. Men gå og spør etter søtmispel i hagesenteret og du kommer hjem med hekkplanten som naboen din planta i fjor. Den som allerede nå sprer seg med utløpere innunder gjerdet ditt. Den som blomstrer av nesten før den har begynt og aldri kan bli noe annet enn et usjarmerende kratt. Men i løpet av noen år har planteskolebransjen kuttet ut alle andre søtmispler enn denne tateren. Det vil si, noen holder seg med et kjerr de kaller “matsøtmispel”, som om matauken fra femtiåra var det som sto i hodet på hagesenterkundene.
Planten på hagetidend-omslaget heter Amelanchier laevis. Om halvannen måned kan en se mange utrolig vakre hekker og småtrær av den i de etablerte villastrøka. Inniblant ser en Amelanchier x grandiflora og Amelanchier lamarckii, som er like flotte som A. laevis. Men overalt i byggefelta skyter det nå opp hekker av junisøtmispel, Amelanchier spicata. Det ble vel for vanskelig med alle disse søtmisplene, da. Ja, én søtmispel får jaggumeg greie seg!
Les også:
Dette er det rette hagemiljøet for kinasyrin; stein, mager jord, sol og varme. I virkeligheten er kinasyrin en langt bedre hageplante enn vanlig syrin. Den blomstrer rikere, setter ikke rotskudd og vokser ikke så kraftig. Den er nøysom og frisk. Også etter blomstringen er den pen med stram form og sirlig bladverk. Forsøk en oppstammet kinasyrin ved sitteplassen og med en italiaklematis i samme plantehull!
Kinasyrin (Syringa x chinensis) er en hybrid mellom vanlig syrin og Syringa x persica, som selv er en hybrid. En annen gang skal jeg fortelle om en annen vakker syrinhybrid – vårsyrinen.
-
-
Kinasyrin (Syringa chinensis)
-
-
Et velvoksent eksemplar
Les også:
Det er spennende å sette helt ulike planter opp mot hverandre. Kontrastplantinger kan lett ende i kaos, men litt forsiktig brukt blir det en interessant effekt. De fleste hageplanter står i kontrast til sveitservieren (Salix helvetica) på bildet, men hva med den mørkbladete sorten av alunrot som underplanting? Eller Koreabronseblad? Da får en store blad/små blad-kontrast i tillegg.
Les også:
|
|
