|
|
 Eller for enhver hagejord som ikke er sterkt basisk. I tillegg må jorda være rik på humus, luftig og drenert. Gillenia bør stå urørt på vokseplassen i mange år for å utvikle seg optimalt. Det er mange som tror at denne meterhøye stauden er en busk når den står på sitt fineste i slutten av juni. Gillenia trifoliata har et sånt lett og grasiøst preg som gjør planten til en perfekt kontrast til de bastante Rhodo’ene. Jeg har sett den som ei hvit sky i barskogen, mellom stein og lyng. Den er også pen uten blomster og får rød høstfarge.
Les også:
 Men det var ikke lett for bilturisten å se i øyekroken hva dette var for en flott hageplante. Da stanser jeg jo bilen og går opp sideveien for å se nærmere på vidunderet. Er det en Spirea? Eller en Astilbe? Eller Skogskjegg? Hva med Mjødurt? På nært hold er ser jeg bladslirene og knærne i stilkene; Altså syrefamilien. Det er en Polygonum-art som lyser så praktfullt i sommerkvelden – Polygonum polymorphum.    Denne storvokste, tueformete stauden har funnet veien inn i ikke så rent få bondehager, men derimot ikke inn i Hageselskapets sortsliste, der den også burde vært selvskreven. For den er nøysom, langlivet, frisk og har vakkert bladverk og blomstrer hele sommeren igjennom. P. polymorphum (Pileurt?) sprer seg ikke med utløpere, men danner denne kraftige tua – med en kompakt form som mange andre prydplanter kan misunne den. Ved en seinere anledning fikk jeg se hva Polygonum polymorphum var god for i staudebedet; i Göteborgs botaniska trädgård. Der har de like godt gitt Polygonum polymorphum en hedersplass i stauderabattene sentralt i parken. Er ikke denne planten både en flott solitær og en fenomenal bakgrunn for fargesterke stauder?
Bildene fra Gøteborg er tatt i midten av august, mens de andre bildene er tatt i begynnelsen av juli.
Rettelse 15.7.2011: Det er feil navn på planten. Den er ført over fra slekta Polygonum til slekta Aconogonum. Det er nå bare ettårige arter igjen i Polygonum. Riktig navn på stauden er Aconogonum x fennicum, som på svensk skal kalles Finnslide.
 Fra Göteborg  Fra Göteborg  Fra Göteborg
Les også:
 Forsommerkveldene, mellom syrinene og rosene, tilhører pionen. Silkepionen, Paeonia lactiflora, er det som fyller de magiske kveldene med duft.  Det avbildete eksemplaret er en «halvfylt» sort, og de er etter min mening vakrere enn alle de fylte «kålhodene». Silkepionen stammer fra Kina og Korea og har vært dyrket lenge på de kanter. Følgelig eksisterer det et utall kultivarer.Enda flere ble det da silkepionen kom til Europa. I Europa krysset man i tillegg silkepionen med klosterpion (Paeonia officinalis) fra Hellas og fikk enda flere kultivarer. Det er ikke alltid like enkelt å si hvilken art en kultivar skal regnes til. Derfor har en laget i stand en sekk, Paeonia x festina, for tvilstilfellene.
I alle fall, pioner skal ha djup og næringsrik jord, men plantes grunt. La pionen stå uten å bli forstyrret i mange år, så blomstrer den rikt hver eneste juni.
Les også:
 Bladliljene (Hosta fortunei) er brukt her som eneste grønne innslag og er vel en av få planter som kan klare denne jobben helt på egenhånd. Ingen dum ide å forenkle grøntanlegget ut i det ekstreme. Hosta er en så sterk og samlet form at den kan brukes uten følge. Den illustrerer det første av tre viktige prinsipper for vellykket bruk av hageplanter – minimér, så langt det går. Hva er de to andre prinsippene, tro?
Les også:
 
….kan være en prøvelse å vente på. Ja, det er det samme staudebedet, bare fotografert på motsatt kant av året. Bedet er vakkert i september, ikke sant? Menneskets dårlige hukommelse, store virketrang om våren og generelle utålmodighet er det største hinderet for at septemberbedet noengang blir virkeliggjort. Ikke så få nekter å vente på den forvandlingen som skyter fart i ukene og månedene som vi står foran nå. De ser seg om etter løsninger på tregheten i naturen og får øye på – vintergrønne vekster! Fyll opp bedet med vintergrønt og problemet er ute av verden. Eller?
Les også:
 ….er vakre blå blomster i vinden og solskinnet en junidag. Før og etter blomstringen ser valurt nærmest ugressaktig ut. Sjelden å se i staudebedene, for å si det som sant er. Bare i bondehagene finner vi valurt i dag. Det er synd, for den blomstrer lenge og tåler stiv og tung jord.   Den avbildete arten er Symphytum asperum, som på norsk heter Forvalurt. Jeg har plassert valurten i min hage etter at jeg fikk tak i den på en gård der jeg anla staudebed. Nå har jeg blitt glad i den flotte stauden og den liker seg i den leirete, våte hagen min. Flere andre Symphytum‘er er aktuelle for hagen. Pluss at vi har en vill art som jeg kan huske fra Borøya i indre Oslofjord.
Les også:
 Ja, Leikanger ved Stadt, ikke det mer kjente Leikanger i Sogn. Denne attergløyma var i 1980, ved mitt første besøk, et paradeeksempel på gammel norsk kystkultur like til Gjestgiveriet med spisesal, hvor damer med opprinnelse fra århundreskiftet serverte middag og kaffe i en eim av dampskip, sild og tjære. Men nå? En jokerbutikk og en bensinstasjon og med typehus i årringer rundt sentrum. Veien går ikke lenger nedom Leikanger, men forbi, hvilket kunne brakt tanken hen på romaner av H.P. Lovecraft, om det ikke var for at moderne typehus dominerer så til de grader. Men alt er ikke like skuffende for en nostalgiker på besøk. Minst trist var den glade hagen jeg kom over i ei sidegate til torget. Den hagen kan du se på bildet over. Og midt på parkeringsplassen i sentrum av «byen» stod denne vakre asken, nesten som et landsbytre. Men så er det alt det andre i Leikanger. Til tider kan det heslige få et komikkens skjær over seg. Folk kan sikkert ha det trivelig inne på kroa på kaia, men uteserveringa som hører til har jeg nok sett mer innbydende andre steder. 
Les også:
 Staudeslekta Astilbe var en av karakterstaudene i bedene i de enkle og lettstelte hagen fra perioden 1930-1980. Det er kanskje A x arendsii-sorten ‘Fanal’ som forbindes mest med denne perioden i hagekunsten. Helt ufortjent forsvant den så, bortimot. Typisk utslag av moteluner i hagen, etter min mening. Ikke at ‘Fanal’ ikke selges lenger, men den rår ikke lenger grunnen aleine. Andre arter har kommet i forgrunnen, som Astilbe chinensis (bildet). Kinaspir har alltid vært omtykt av hageentusiaster og idag mer enn noensinne. Denne arten passer best i en naturlik beplantning. En kultivar som heter ‘Pumila’ blir bare 30cm høy. Den er fin som bunndekke under trær og busker og ellers der det er tørt og skyggefullt.
Les også:
|
|
