|
|
Dette lysthuset befinner seg i en hage fra slutten av attenhundretallet – Bjørnstjerne Bjørnsons Aulestad. Skal vedde på at du tenker på noe helt annet enn dette når jeg sier «lysthus». Men, går vi hundre år tilbake så vrimlet det av slike syrinlysthus i hagene og de holdt stand i allmuens hager i enda femti år. Men hva ble de brukt til? På gamle hagebilder er det påfallende hvor sjelden folk sitter. De står oppstilt eller spaserer rundt på grusstier. Inntil stien vingler seg bort til et lysthus som det på bildet. Men heller ikke her satt man bare for å sitte eller for å innta sine måltider. Nei, dette var steder for intense samtaler eller du-vet-hva. Rart å se hvordan de formet sine fysiske omgivelser den gangen. Det sladrer mye om hvilke idealer som styrte våre besteforeldres liv. De hemmelige steder de innrettet gav romantikken en plass i tilværelsen. På samme måte som løgn, forstillelse og hemmelighold var med på å livnære driftene deres. Ja, forsøk å være åpen om alt, og du blir ikke lekker, bare lekk.
 En menuett i juninettene Den blomstrer i juni, denne syrinen, og kanskje til og med i juli – på Vidar Sandbecks hjemtrakter. Jeg snakker om en av de flotteste syriner som fins. Kanskje en av de fineste hagebusker vi har, når jeg tenker over det. Det er Syringa ‘Minuet’, som først de siste åra har dukket opp der planter selges her i landet. Enorme blomsterklaser i en lang periode i juni, ingen rotskudd, mørkegrønne, læraktige blad. Bladverket er som på vintergrønne løvtrær, vil jeg påstå. Uendelig nøysom og hardfør er ‘Minuet’. Mitt eksemplar er plantet for seks år siden i stiv leire på nordsiden av garasjen. Skygge fra store trær er det også der. Hverken det ene eller det andre har betydd noe som helst for blomstring og livskraft. Jeg vil påstå at ‘Minuet’ representerer noe nytt i syrinverdenen: Sentblomstrende syriner som har en lav og kompakt vokseform. 1,5-2m høyde er maksimum. Vi er vant til kjempesyriner som best plasseres som skjermplanting mot vei, vind og nabo. Men med ‘Minuet’ har vi fått en busk for uteplassen eller inngangspartiet. Det vakre bladverket gjør at ‘Minuet’ forsvarer plassen sin også etter avblomstring. ‘Minuet’ er en krysning mellom Syringa x josiflexa ‘Redwine’ og Syringa x prestoniae ‘Donald Wyman’. ‘Minuet har dermed 50% Syringa reflexa, 25% S. josikaea og 25% S. villosa i sin genetiske make-up.
  
Ungarnsyrinen, Syringa josikaea, er den syrinen som klarer tung og leirete jord best. Syriner flest liker seg ikke når jorda blir for tett og våt, ser du. Det er ikke slik at ungarnsyrinen må ha slik jord, neida, den tolererer det meste. Den er i det hele tatt en både vakker og anvendelig busk. Bruk den f.eks. til avskjerming mot vind, trafikk eller naboen. En spasertur i midten av juni er en vandring i en orgie av vakre ungarnsyriner. Vanlig syrin og vårbuskene har avsluttet for sesongen og rosene har ikke kommet i gang ennå. Nei, ungarnsyrinen hersker uinnskrenket ennå ei tid.
  
Stilig, hva? Syriner behøver ikke å være rotskudd-kratt eller slengete stælker med litt blomster i toppen. Det fins sorter og arter som både har en naturlig kompakt vekst og overveldende blomstring. Syringa x hyacinthiflora ‘Annabel’ i hagescenen over er bare et eksempel på en syrin som har større prydverdi enn bondesyrinen (Syringa vulgaris). Men vi har andre som i tillegg er småvokste og uten plagsomme rotskudd. Dette er planter som har mye å tilføre små og stramme moderne hager. Her er ei liste over anbefalte sorter som fins i salg i Norge:
Dvergsyrin ‘Palibin’ Syringa meyerii ‘Palibin’ 100cm høy Sone IV
Vårsyrin (setter rotskudd) Syringa oblata subsp. dilatata 150cm høy Sone VI
Julianesyrin ‘Inge’ Syringa pubescens subsp. julianae ‘Inge’ 200cm høy og smal Sone VI
Småbladsyrin Syringa pubescens subsp. microphylla 150cm høy Sone III
Syrin ‘Tinkerbelle’ Syringa (pubescens-gruppen) ‘Tinkerbelle’ 150cm høy Sone IV
Syrin ‘Josee’ Syringa (pubescens-gruppen) ‘Josee’ 150cm høy Sone IV
Lodnesyrin ‘Minuet’ Syringa (Villosa-gruppen) ‘Minuet’ 150cm høy Sone VI
Lodnesyrin ‘Miss Canada’ Syringa (Villosa-gruppen) ‘Miss Canada’ 200cm høy Sone VI
Hvor kan du få kjøpt disse syrinsortene? Dvergsyrin ‘Palibin’ får du nesten på hvert et hjørne. Når det gjelder resten får du prøve her: Folkvord planteskule, Ødegård plantesalg, Kongsberg hagesenter, Onsøy planteskole, Jordbærgartneriet, Garthe hagesenter.
 Altså «Syrinenes konge» var fader John Fialas betegnelse på syrinen som E.H. Wilson fant i Hupeh i Kina i 1901. Wilson skriver om den i Aristocrats of the Garden: «The most distinct of all lilacs is the new S. reflexa with narrow or broad flower clusters from nine to twelve inches long(…) sometimes hanging downward like the inflorescence of the Wisteria«. Han beskriver blomsterfargen som dyp, klar rød som blir blekrosa mot slutten av blomstringen. Wilson samlet Syringa reflexa påny i 1907 på andre lokaliteter; både blekrøde og rosa blomstrende eksemplarer ble funnet. Variasjonen i blomsterfarge og i størrelsen på blomsterklasen var stor. Frø ble sådd og busken ble budt fram for salg første gang i 1917. Når den kom til Norge vet jeg ikke, men ikke så mange årene etterpå, vil jeg tro. Alle nikkesyrinene i Norge er neppe genetisk identiske. Jeg vil si at variasjon i prydverdi mellom nikkesyrinene en kan få kjøpt er stor. Det fins busker som skiller seg ut som superbe prydbusker, dette eksemplaret er virkelig «The prince of lilacdom».
Tenk, to fantastiske syriner fra Kina i et allminnelig norsk nabolag i juni. Det er vippesyrin (Syringa sweginzowii) foran og Yunnansyrin (Syringa yunnanensis) bak. Yunnansyrin er som du ser høyere og du får tro meg når jeg sier den er smalere enn vippesyrinen, også. Vippesyrinen er likevel den mest flashy av de to skjønnhetene, mener nå jeg. Rart en ser «seine» syriner så sjeldent, det er nemlig svært enkelt å formere dem. Du gjør slik: Når blomstringen er på hell skjærer du av de ytterste 15 cm av et årsskudd like under et bladpar. Klipp av det nederste bladparet, det meste av bladverket ellers og sett stiklingen i en blanding av sand og naturtorv med en hvit plastpose over (en sånn som brukes i papirkurver er fin). Sett potta i skyggen og før sommeren er over har du en ny plante.
 
En sjelden gjest i norske hager, men hos meg fins den, altså. Riktignok bare småplanter ennå, men allerede som ett-årige stiklinger blomstrer de, som du ser. Nå blomstrer de på nytt, en og en halv måned etter første flor. Fullt utvokst er Syringa yunnanensis en tre meter høy og smal syrin. Den setter ikke rotskudd, dufter deilig og er hardfør. Det er delte meninger om dette er en god hageplante og om hardførheten. John Fiala i «Lilacs. The genus Syringa» er ikke begeistret. Han kaller den ganske enkelt «A poor plant». Men kanskje blomstrer den dårlig i det amerikanske klimaet, eksemplarene Fiala har sett var ikke av toppklasse etc. Derimot har den fått tre kryss i Zetas katalog , som forøvrig plasserer S. yunnanensis i sone 3-4. Knut Langeland skriver i boka «Hagens vakreste busker og trær. Løvfellende» at den er hardfør i Finnmark. Danske «Havens planteleksikon» er fullstendig nøytral og kortfattet i sin omtale. I Alfred Rehders «Manual of cultivated trees and shrubs» slås det fast at busken er «One of the less showy species». Jeg oppsummerer: Syringa yunnanensis er en spesiell syrin som vi ikke vet hvordan vil te seg under optimale forhold i Norge. Den er trolig svært hardfør og tar mindre plass enn de fleste andre syriner. Både de små bladene og den delikate, men ikke overveldende, blomstringen gir den et mer forfinet preg enn det som er vanlig blant sene syriner (Seksjonen Villosae). Vi får la tida vise om dette er en plante som har appell til den vanlig hageeieren.
  
Syrinsorten ‘Inge’ må være en av de mest forfinete og delikate hageplanter som finnes. Det er litt forvirring i handelen om den tilhører Syringa meyerii eller S. julianae, men det er definitivt ingen vulgariskultivar. Alt på planten er mindre og spedere enn hva du finner på Syringa vulgaris. Jeg har kikket nærmere på ‘Inge’ og holder en knapp på at vi skal kalle den Syringa julianae ‘Inge’. Buskens form, bladstørrelse, blomsterfarge og -duft taler for at det er riktig. Riktignok minner nervaturen i bladene om S. meyerii, så det kan også hende at ‘Inge’ rett og slett er en hybrid. Forresten har det ikke så mye å si, ettersom både S. meyerii og S. julianae nå regnes som ekstremer innen samme art, nemlig Syringa pubescens. Hvis hagesenterne vil satse for fullt på ‘Inge’, så tror jeg at «Julianesyrin» ville være et godt salgsnavn.
‘Inge’ blomstrer i første halvpart av juni i Sarpsborg og er en svaktvoksende og smal syrinbusk som blir opp til 2 m høy. Blomsterduften er like forfinet og edel som alt annet ved den. Planten er for ung til at jeg kan si om «Inge» hører til blant de gjenblomstrende syrinene. I alle fall; Du kan skaffe deg «Inge» i enkelte planteskoler i Rogaland. Men hardførheten gjør at den absolutt burde selges over en mye større del av landet.
|
|
