Dette er syrinen som vokser fortest og blomstrer rikest her i min hage. Syrinen har årsskudd på over halvmeteren og blomstret første gang som tre år gammel stikling. I år kunne vi skimte hvordan den vil bli som utvokst busk; lett og elegant. Syringa tomentella virker meget tolerant overfor forskjellige jordtyper. En tøffing på alle måter. Et klart bedre alternativ enn ungarnsyrin, anleggsgartnernes førstevalg (og eneste valg) blant de «sene» syrinene. Filtsyrinen blomstrer bare så utrolig mye flottere enn ungarnsyrin.
|
|||
|
Kan det tenkes en mer perfekt hagebusk? Elegant i formen, riktblomstrende og duftende. John Fiala skriver om duften i «Lilacs. The genus Syringa»: «Its fragrance is a haunting, spicy scent that brings one back to the spice stalls of the bazaars of old Cathay». Det er interessante kontraster mellom rødbrune kvister og rosa blomster og mellom kronbladenes rosa utside og hvite innside. En legger merke til fargekontrastene på langt hold og blikket blir uvilkårlig dratt mot busken. Nesten ukjent i sørnorske hager har den ifølge sortslisten blitt mest plantet i nord (H7). For noen år siden skal den imidlertid ha blitt plantet i Frognerparken. Hvordan gikk det, tro? Les også:
Enda en ukjent hagebusk som viser seg å være en åpenbaring av ynde og duft. Jeg legger merke til det utrolig vakre bladverket på busken. Purpurfargen fra stengler og stilker har gått over på løvet. Bladkanten er en tynn rød linje, nesten som om dette ikke var et virkelig blad, men et som noen hadde tegnet med tusj. Jeg tror ikke noen av de sene syrinene kan måle seg med S. wolfii når det gjelder vakkert løv. Aberet med den er at den blir stor – inntil 5 m høy. Men dette er en syrin som det fint går an å stamme opp til et lite tre. Her i landet finner en den oftest som Syringa wolfii ‘San’, som er en dvergform og som jeg så på Plantasjen for første gang i vår. Men blomsterklasene har også dvergform, dessverre, og intet av purpurfargen til arten finnes igjen i denne kultivaren. Den er i alle deler en dårligere hageplante enn arten. Men det er klart, hadde noen klart å krysse inn dvergveksten uten å ødelegge blomstring og bladfarge hadde vi hatt en overlegen hageplante. Det er rart at en har valgt å kalle denne syrinen for koreasyrin. Det navnet er på andre språk forbeholdt Syringa pubescens subsp. patula. S. wolfii burde heller hete mongolsyrin etter hvor den hovedsakelig vokser. Jeg stusser også over at autoritetene har valgt å kalle Syringa wolfii ‘San’ for «Fjellsyrin» (bare se i hageselskapets sortsliste). Det er andre syriner (S. tomentella, S.sweginzowii) som vokser på mye større høyde over havet enn denne. Les også:
Hyasintblomstrende syriner ser en ikke ofte her i landet. To hagesentre fører et par sorter, det er det hele. Som hageplanter er de vel så gode som Syringa vulgaris. De har større blomsterklaser og enkelte har også røde høstfarger. Hyasintsyrinene er resultat av krysning mellom Syringa vulgaris og Syringa oblata var. dilatata. De er noen av de mest hardføre busker vi kan plante i en hage, bare hør her: ‘Annabel’ var for to år siden en halvvissen og sykelig liten pinne som ble satt ned i en blanding av sprengstein og skogsjord midt i solsteiken. To år etter er hun over to meter høy og bred og nabolagets store samtaleemne. Ja, naboene ser ikke lure ut der de står og gløtter over tujaene sine bort på miraklet Syringa x hyacinthiflora ‘Annabel’! Les også:«I saw this plant in flower for the first time on July 9, 1908 on the frontiers of eastern Tibet at an altitude of nine thousand feet, and I thought then that I had never before seen such a handsome species of lilacs. It had foot high, broad panicles of pink- to rosy-lilac colored flowers and on other bushes they were white. The plants were eight to fifteen feet high, much branched yet compact in habit and the wealth of flower clusters made it conspicuous from afar», skriver E. H. Wilson i sin bok Aristocrats of the garden. Plantesamleren Wilsons beretninger fra China er forøvrig ren kulturhistorie, og spennende dertil. Hundre år etter blomstrer Syringa tomentella – filtsyrin – i hagen min. Den var stikling for tre år siden og ser ut til å bli en høy og smalvokst syrin med små blad og et særdeles elegant preg. Dufter søtt. Les også: Vårsyrin ….eller hyasintsyrin er vakre, hardføre og problemfrie busker som bare en sidrompa norsk planteskolebransje har klart å holde ute fra hagene våre. Men fra og med i år kan Kongsberg hagesenter som det eneste i landet tilby sorten ‘Pocahontas’. Stjerne til Kongsberg hagesenter! På Vestlandet har Folkvord plantesenter flere sorter, men de selger dessverre ikke på postordre. Vårsyriner er krysninger mellom to arter, nemlig vår velkjente duftsyrin (Syringa vulgaris) og Syringa oblata subsp. dilatata, som er en østasiatisk syrin. Ut av dette kommer syriner som i Amerika blir kalt «cold-winter Hyacinthiflora lilacs» eller «canadian lilacs» eller «early hybrids». Femti kuldegrader skal de tåle. Disse syrinene ligner på duftsyrin, men blomstrer to uker tidligere og de blomstrer alltid rikt. De setter færre rotskudd og de har vakre, hjerteformete blad som til overmål får mørkerød høstfarge. Her er et bilde av sorten ‘Annabel’, tatt i min egen hage. Den er forlengst i blomst nå:
Les også: |
||
|
Copyright © 2012 Hagedesignerens hjørne - All Rights Reserved |
|||
