Verandaer var en enkel sak for femti år siden her i landet. Ei balje hekta på huset og som mest ble brukt til å sette ut klesvasken på. Men tidene har forandret seg. Verandaene ble større, slik at en kunne oppholde seg der, men riktignok slik at en måtte nikke og smile til naboen når en kom ut og satte seg. Det slipper en på denne verandaen som vel kan sies å være det foreløpige sluttproduktet i verandaens lange historie. Da tomtene krympet og de sosiale konvensjonene var blitt endret, fikk vi slike rekkverk rundt det hele som du ser på bildet. I utviklingens gang ser vi at hagen utenfor verandaen har fått mindre og mindre å si og at den til slutt forsvant helt. Forsåvidt forsvant verandaen også og ble erstattet av terrassen vi ser over. En kan godt si at dette er en form for uteareal som har tatt opp i seg elementer fra atriumhagen. Atriumhagen slo ikke an da den ble forsøkt introdusert for femti-seksti år siden – mye på grunn av solforhold og sosiologi, skulle jeg tro. Men nå har vi altså fått laget vår egen norske vri på atriet. Er det vellykket? Både og, terrassen skriker etter solskjerming, ødsligheten er påfallende og skråningen fra terrassen og ned til terrenget rundt er ikke noe å skrive hjem om. Men det er lagt godt til rette for uteliv og de som står nede på veien kan ikke se stort gjennom sprosserekkverket.
|
|||
|
Det har tatt litt tid å komme så langt, men jeg er godt fornøyd med resultatet. Våren 2009 var det meste av muring, snekring og steinsetting unnagjort og alt var klart for den sinnrike planteplanen jeg har satt opp. Dette er ei tomt på et stort boligfelt som er lagt i ei nordøstvendt åsside. Mye fjell å sprenge, mye skog å rydde. En digresjon: At kommunen velger å legge boligfeltet slik er mest en følge av at “jordvernet” har hatt slik gjennomslag i lovverket og i de kommunale hoder. Som du ser er det store, solrike jordbruksområder i bakgrunnen der ikke kommer til å bli bygd noe som helst. Hvis derimot bonden skulle velge å plante til jordene med gran (som ingen trenger) vil det bli gjort med statsstøtte. Men storverk blir utført av de som etablerer seg med hus og hage i åsen. Utfordringene ser du tydelig i hagen på bildet. Ettermiddagssola skinner på ryggen på fotografen. Men i den retningen finner en også veien og naboene (høyere i terrenget, dessuten). Så hvordan skjerme seg en smule uten å skygge vekk sola? Svaret er at en trekker seg bakover, kanskje nedover og bygger opp skjerm et stykke unna uteplassen. Arealet mellom huset og garasjen blir særdeles viktig. I tillegg må en ha alternative oppholdssteder til bruk om morgenen og midt på dagen. Jeg kommer tilbake til denne hagen når plantene er på plass og begynner å gro til. Les også:
Nå må en ikke tro at jeg innbiller meg at folk som innretter seg slik er dumme. Det er bare andre sosiale koder som gjelder enn de som kommer til orde i hagebladene. Bildet er tatt mens jeg står rett opp og ned på offentlig vei. Det uroer meg, men mange mennesker skjenker ikke det en tanke og ser det som noe av poenget med hele måten å innrette seg på. Les også:
Les også:Både detaljutformingen og bruken av rekkverk har gjort framskritt. Slik måtte det bli da terrassene este utover og ble tatt i bruk som et ekstra rom. Avtrapping av høyden på rekkverket og forsøk på å bryte opp et kjedelig plankegjerde har slått gjennom. Folk vil skjerme seg mot innsyn og vind. Noen gjør dette på en svært så bastant måte, mens andre går for noe mer elegant. Husk at du får mest ly mot vinden når skjermen ikke er helt tett. Poenget er å unngå at vinden lager turbulens bak rekkverket. Les også:
Det har tatt litt tid, men nå blir planen jeg tegnet for denne tomta satt ut i live. En nordvendt og steinete skråning var riktignok ikke det beste utgangspunktet for en trivelig uteplass – siden ettermiddagssola, naboene og veien alle befinner seg i samme retning. Så hvordan skjermer du deg mot det ene og slipper til det andre? Fint at ikke alle kunder blir stramme i maska når jeg foreslår noe som ikke er A4. Jeg fikk anledning til å jobbe med nivåer, trapper, vinkler, murer og å blande stein og tre i belegningen. I steden for en massiv treterrasse ble det noe helt annet, som du ser. Neste steg er å fylle opp med jord, dandere kampesteinene på en interessant måte og å plante en blankmispelhekk. Det som har gjort dette prosjektet mulig er faktisk at hageeieren gjør det sjøl. 90% av anleggsgartnerne ville ha protestert mot planen. Hvorfor? Jo, de har ikke gjort det sånn før, og da går det jo ikke an. Uansett hva du sier i denne situasjonen vet du at anleggsgartneren kommer til å gjøre det på sin måte når du snur ryggen til. Og hva er grunnen til at det går slik? Nøkkelen er markedsmakt. Anleggsgartnerne befinner seg i selgers marked og det gir tyngde til å gjøre ting etter sitt eget hode. Vi som tegner hager er også parter i et marked, men dette markedet har smått om senn blitt kjøpers marked. Les også:Ute på tur har jeg alltid et blikk for interessante hagedetaljer, spennende planter og denslags. Det blir ofte til at jeg stanser og kjører tilbake for å sjekke. Denne uteplassen lå det så mye fagkunnskap og kreativitet i det sa seg sjøl at jeg måtte titte nærmere på den, og wow! For noen håndverkere vi har blant oss! Og hvilken glede mange har av å utfolde seg på denne arenaen. Denne karen har valgt en steintype en ikke ser så ofte i dag, men det er ok, for her spiller tre og stein sammen. Uteplassen måtte opp og vekk fra huset på grunn av at det befinner seg i en nordøstvendt skråning. Nå får en maksimalt med sol og utsikt dertil. Men en liten innsigelse til slutt: Flere av plantene som er brukt vil snart blir for store og uhåndterlige. Les også:
Det mener visst de aller fleste, for i situasjonen vi ser på bildet er det bortimot obligatorisk å snekre opp et rekkverk. Men har det noen funksjon? Rent bortsett fra at skipperen har en reling å holde seg i når han styrer sin skute mot nye mål? Terrassen ville også vært rektangulær og det ville være en smal trapp omtrent midt på – med et litt provisorisk utseende – hvis standardopplegget skulle følges. Men her har man fulgt sitt eget opplegg og koblet terrassen sammen med resten av hagen på en barnevennlig måte. Hjørnet som er sløyfet ville aldri blitt brukt til noe annet enn å være – hjørne. Vern mot innsyn, sier du? Ja, det er flyttet ut til tomtegrensa. Så har en fått en hage med terrasse istedenfor en terrasse og ingenting. Les også:Før var det en helt allminnelig terrasse her. Ikke spesielt innbydende altså – og er det egentlig så stas å måtte hilse på naboen når du går ut i din egen hage? Jeg foreslo å bygge tak over en del av terrassen slik at en kan sitte der når det regner og ellers er litt hustrig. Detaljene i konstruksjonen av taket kan du se på bildet. En vegg i bakkant luner og skjermer. Nå etterpå angrer jeg på at jeg ikke tegnet terrassen bredere i denne enden slik at det hadde blitt plass til bord med stoler på alle fire sider. Jeg angrer derimot ikke at jeg ville dele opp tredekket i felter som står skrått i forhold til hverandre. Oppdelingen gav som en bonus en fiffig utsparing for stein og planter. En annen kjepphest jeg liker å ri er planken som er satt på høykant og som avslutter plattingen – mot plenen. Med en gang ser det hele litt mer gedigent ut, syns du ikke?
Ja, dette ble jo en veldig privat uteplass, og det var jo det jeg vifta med pekefingeren mot i et tidligere innlegg. Så slår jeg meg sjøl på kjeften nå? Nei, vi behøver både private og offentlige arealer. Det som mangler og som er under press er arealer og steder som verken er helt private eller helt offentlige. For det er på slike steder – i “mellomregisteret” – våre bekjentskaper oppstår og vedlikeholdes. Les også:
I villastrøk fra 1940-70 var det sjelden at en hadde tettvokst hekk i tomtegrensa. Det var og er åpent, nesten som i amerikanske forsteder. Men oppholdt en seg utendørs, så var det for å stelle i hagen eller spille fotball, så det var helt OK. Men omgangsformene og hageinteressen har endret seg. De fleste vil helst ikke ha naboen oppi fanget mens en spiser middag utendørs. Så hva er svaret, bortsett fra tuja? En løsning som er på frammarsj ser du på fotoet. Verandaen ble til en terrasseplatting og rekkverket ble til en forskansning. Men what´s the big deal? – innafor er det lunt og skjermet og utafor går en stort sett bare for å klippe plenen. Byggverket krever bare noen dagers arbeid, mens det tar år for en hekk å gro opp i tomtegrensa. Så nå kan folk med stor tomt også late som de har liten tomt. Er dette det nordiske svaret på atriumhuset? Det hadde kanskje vært et godt svar hvis vi hadde hatt like gode offentlige rom som land med mye atriumbebyggelse. Hos oss er jeg redd det bare vitner om at folk trekker seg tilbake til den private sfæren. Les også:Plattingene er forseggjort nok, men innbyr de i grunnen noen til å sette seg på dem? Og er trenden nå at terrassene mister rekkverket sitt? Hvorfor da den knuslete trappa? Neste trinn i evolusjonen fra terrasse til uteplass blir kanskje at trappa spiser mer og mer av terrassekanten. En annen mulighet at hele terrassen lander flatt på bakken med ei ny trapp inne foran utgangsdøra. Og så begynner en eller annen å lure på om terrassen må være firkanta…. Men på utviklingstrinnet vi befinner oss på i dag så går man ut fra stua si og inntar hovedrollen i sin egen oppsetning på sin egen selvbygde scene. Les også:Nå blomstrer Magnolia x loebnerii ‘Merill’ og en så flott plante vil vi ha på et sted vi kan se den. Da gjør du en utsparing i belegningen og planter i den, slik som på bildet. Akkurat som et fint maleri vinner på å bli rammet inn tjener magnoliaen på å bli skilt litt ut fra omgivelsene. I steinringen må det være minst en halvmeter god jord. Magnolia liker den samme jorda som Rhododendron; allsidig sammensatt, luftig og en tanke sur. Les også: |
 |
||
|
Copyright © 2010 Hagedesignerens hjørne - All Rights Reserved |
|||
