|
|
 
En alle tiders måte å lage vegger og rekkverk rundt verandaen på. Poenget er jo at du skal kjenne deg litt atskilt og beskyttet når du går ut for å sette deg. Samtidig er det få som liker seg om det blir for innestengt og binge-aktig. Dette sprinkelverket syns jeg er et godt kompromiss. Det er akkurat nok til at de som går forbi på veien ikke finner det naturlig å løfte armen og si hei. Da gjør det ikke så mye at hagen ikke er avgrenset av hekk eller gjerde.
Les også:
 Men med fuchsia i potter, en innbydende stol og en genial utsparing i terrassedekket, fylt med elvestein, blir det jaggumeg et poetisk hagebilde likevel.
Les også:
 Ja, denne trappa må en kunne si at er et kunstverk. Her er det mye som er gjort riktig; Dype trinn og bred trapp som er vinklet i 180 grader rundt. Det er sjelden at noen har lagt så mye arbeid og omtanke i ei verandatrapp. Som fører hvor? Har en noen grunn til å gå fra verandaen og ned på gresset, annet enn for å klippe det? Alt henger på hva en nå foretar seg med den store, åpne plenflata som er «hagen» som hører til dette huset. Hva en planter, plasser en anlegger, stier, synslinjer, romdannelse… Alt som skal til for å rive deg løs fra grillinga oppe på verandaen. Foreløpig er den flotte trappa bare et ornament til huset.
Les også:
 Utgangssituasjon - fra sør  Utgangssituasjon - fra øst For eksempel kan dere gjøre slik jeg har planlagt det i denne hagen. Mitt forslag kan du se (litt skjematisk) under. I utgangspunktet er oftest folk misfornøyd med tingenes tilstand uten helt å kunne sette ord på misnøyen. Da kan det være greit å ty til en person som tumler med disse problemstillingene til daglig. Hvilke feil går igjen? Koblingen mellom terrenget og terrassen er gjennomgående stemoderlig behandlet, man sitter åpent for innsyn og sjølve terrasseflata er verken sprekt designet eller spesielt funksjonell. Hva må du ha plass til? Du trenger som regel rom til spisebordet og du trenger et par alternative soleplasser.   
Les også:
 Verandaer var en enkel sak for femti år siden her i landet. Ei balje hekta på huset og som mest ble brukt til å sette ut klesvasken på. Men tidene har forandret seg. Verandaene ble større, slik at en kunne oppholde seg der, men riktignok slik at en måtte nikke og smile til naboen når en kom ut og satte seg. Det slipper en på denne verandaen som vel kan sies å være det foreløpige sluttproduktet i verandaens lange historie. Da tomtene krympet og de sosiale konvensjonene var blitt endret, fikk vi slike rekkverk rundt det hele som du ser på bildet. I utviklingens gang ser vi at hagen utenfor verandaen har fått mindre og mindre å si og at den til slutt forsvant helt. Forsåvidt forsvant verandaen også og ble erstattet av terrassen vi ser over. En kan godt si at dette er en form for uteareal som har tatt opp i seg elementer fra atriumhagen. Atriumhagen slo ikke an da den ble forsøkt introdusert for femti-seksti år siden – mye på grunn av solforhold og sosiologi, skulle jeg tro. Men nå har vi altså fått laget vår egen norske vri på atriet. Er det vellykket? Både og, terrassen skriker etter solskjerming, ødsligheten er påfallende og skråningen fra terrassen og ned til terrenget rundt er ikke noe å skrive hjem om. Men det er lagt godt til rette for uteliv og de som står nede på veien kan ikke se stort gjennom sprosserekkverket.
Les også:
 
Det har tatt litt tid å komme så langt, men jeg er godt fornøyd med resultatet. Våren 2009 var det meste av muring, snekring og steinsetting unnagjort og alt var klart for den sinnrike planteplanen jeg har satt opp. Dette er ei tomt på et stort boligfelt som er lagt i ei nordøstvendt åsside. Mye fjell å sprenge, mye skog å rydde. En digresjon: At kommunen velger å legge boligfeltet slik er mest en følge av at «jordvernet» har hatt slik gjennomslag i lovverket og i de kommunale hoder. Som du ser er det store, solrike jordbruksområder i bakgrunnen der ikke kommer til å bli bygd noe som helst. Hvis derimot bonden skulle velge å plante til jordene med gran (som ingen trenger) vil det bli gjort med statsstøtte. Men storverk blir utført av de som etablerer seg med hus og hage i åsen. Utfordringene ser du tydelig i hagen på bildet. Ettermiddagssola skinner på ryggen på fotografen. Men i den retningen finner en også veien og naboene (høyere i terrenget, dessuten). Så hvordan skjerme seg en smule uten å skygge vekk sola? Svaret er at en trekker seg bakover, kanskje nedover og bygger opp skjerm et stykke unna uteplassen. Arealet mellom huset og garasjen blir særdeles viktig. I tillegg må en ha alternative oppholdssteder til bruk om morgenen og midt på dagen.
Jeg kommer tilbake til denne hagen når plantene er på plass og begynner å gro til.
Les også:
 …. «På bakken», men i dette tilfellet tror jeg kanskje at en burde tatt det helt bokstavelig. Belegning eller plankegolv rett på bakken og et raust dimensjonert trappetrinn for å komme seg fra stua og ut er mitt forslag. Det blir for mye «krympa danseplatting» over den løsningen som er valgt. Eller, sa jeg valgt? Det skal være et opphøyd podium en går ut og setter seg på og det skal være firkanta. Rundt podiet skal det være et rekkverk, åkkesom. Slik er det bare. Tanken på å sitte under et lite tre eller en stor busk? Uhørt. Tar alt for lang tid og hva vil folk si?
Nå må en ikke tro at jeg innbiller meg at folk som innretter seg slik er dumme. Det er bare andre sosiale koder som gjelder enn de som kommer til orde i hagebladene. Bildet er tatt mens jeg står rett opp og ned på offentlig vei. Det uroer meg, men mange mennesker skjenker ikke det en tanke og ser det som noe av poenget med hele måten å innrette seg på.
Les også:
 I denne hagen beskar jeg frukttrærne for sju år sida. Det var mange av dem; Eple, pære og plomme. Jeg husker spesielt tre rekker epletrær i flat hekkform og et fantastisk spaliert pæretre oppover husveggen. Mange fine gamle sorter av frukt var det. Såvidt jeg husker var det her jeg fant den gode, gamle eplesorten ‘Gul Rikard’ for første gang. Men nå har et nytt regime overtatt. Ikke uventet har det ført til snekringen av denne verandaen, som nok er typisk for hvordan en del eldre hus blir utstyrt for tida. Jeg forstår behovet for å gå rett ut fra stua for å sole seg, men det har altså ført til at spaliertrær, staudebed m.m. har måttet vike. Her må en kunne si at en kunne forsøkt å beholde mer av det som gav den gamle hagen dens sjarm ved å gi verandaen en annen utforming. Som oppholdsplass har verandaen dessuten sine mangler. Du sitter på et podium utsatt for vind, solsteik og trekk og det er faktisk et tiltak å gå ned i hagen – og hva skal du der? Sant å si klør jeg etter å bruke vegetasjon slik at denne verandaen blir mindre framtredende og ikke minner like mye om et serveringsbrett med et hus oppå.
Les også:
|
|
