Bloggurat

Viftelønn som er rammet inn

Dette er vel lekkert? Plantet rett i plenen hadde viftelønna strevd lenge med å komme i gang å vokse. Tuslete og anonym i årevis, hadde den vært. Mye smartere da å ramme inn treet i plenen. Steinringen og den hvite singelen konkurrerer ikke med lønna om næring, slik som gressrøttene gjør. Dessuten får vi en kontrast mellom bladverket og hvitfargen som framhever begge deler. Nesten som fargestifter på et hvitt ark.

Les også:

Komplementærfarger i hagen

Viftelønn bak og en lav barlind foran blir en bra samplanting. Fargekontrasten er ikke avhengig av en kortvarig blomstring, men varer i måned etter måned. Forskjellen i høyde er også ideell når den ene planten skal plasseres foran den andre. Denne samplantinga er inga døgnflue, den er stabil på mer enn en måte. Barlinden er av en sort som dekker bakken godt og hindre ugras i å ta over. Viftelønn og barlind har også de samme krava til jordsmonnet, så det blir ingen konflikter med at den ene partneren vokser i vei og den andre sykner. Jeg vet ikke navnet på barlindsorten, kanskje er Taxus x media ‘Farmen’ et godt tips? Eller er det en lavere sort? Viftelønn er grei, det er Acer palmatum ‘Atrupurpureum’.

Les også:

Kontraster gjør hagen din interessant

For å trekke blikket til seg i hagen er kontrast mellom farger, former og teksturer uten sammenligning det beste. Vakre blomster må du ha, men skal du ha noe skaper blest om seg permanent, bør du se forbi blomstene. Det er mye å finne som du kan bruke. Først får du på plass de rolige bakgrunnene og ensartete flatene i hagen din. Deretter plasserer du slike blikkfang som dette du ser på bildet over: Den røde viftelønnen ‘Garnet’ (Acer palmatum ‘Garnet’) satt sammen med gulnålet søylebarlind (Taxus baccata ‘Fastigiata Aurea’) er en fin kombinasjon i mildere strøk av landet.

Les også:

Rom med utsikt

Fra inngangspartiet, omgitt av blomster og krukker, har en utsikt mot byen og fjorden. Denne dagen var det bare regndis å se, slik det kan være iblant om sommeren i Norge. I denne hagen har jeg vært arkitekt og stått for endel forandringer, men det du ser på bildet har vært med fra begynnelsen. Det vil si, jeg beskar eika slik at utsikten ble gjort mulig – hevet trekrona, heter det på trepleierspråk. Ja, iblant blir en hage finere bare ved at en tar vekk elementer som forstyrrer.

Les også:

Som i et kaleidoskop

…blir det når du går inn i viftelønna og ser verden fra skyggen derinne. Den lille uvissheten som ligger på lur i våre daglige omgivelsen sveller opp til en hel verden som vi stirrer oppslukt på mens vi plutselig kan høre våre egne hjerteslag. Alt som skal til er en stemning og å forandre perspektivet litt, så med ett er ikke tingene trygge og vante lenger. Du vet at du kan følge alle tillærte regler og bøker om hagedesign og likevel stå der tilslutt med et gørrkjedelig jordstykke. Du trenger noe udefinerbart i tillegg, noe unyttig. For å sitere Haruki Murakami: «…det trengs litt unyttige ting i våre ufullstendige liv. Hvis alt det unyttige forsvant, ville de ikke engang være ufullstendige lenger». Ja, for eksempel det unyttige i å se verden innifra et lønnetre, i det flekkete solskinnet der.

Les også:

Inngangsparti fra 1970?

Fugleredegran og viftelønnDet tipper jeg ihvertfall. Viftelønna og fugleredegrana (Picea abies ‘Nidiformis’) var mye brukt foran standsmessige hus på den tida. Etterpå har de blitt omtykt av alle samfunnslag og selger nok like bra i dag – totalt sett. Og bra er det. Spesielt fin er kontrasten på forsommeren mellom det mørke løvet og de gulgrønne nye skudda på grana. I september er inntrykket blassere, men snart slår lønna til med høstfarge. Lite ante nok hageeieren at fugleredegrana skulle begynne å spise seg innpå de tidstypiske hellene etter førti år. Lite å gjøre med det, men hva med å lage en slyng på stien – rundt grana – og heve krona på lønna slik at en kan spasere under den inn til døra?

Les også:

Viftelønnens aller største stund

…. kommer i oktober. Dette vakre treet med mørkerøde blad er stjerna i mange hager fra våren av. Ja, kanskje om vinteren også, for den saks skyld. En vakker siluett med rimblomster på stanser jeg gjerne opp ved i månedene som kommer. Men høstfargene er nå klimakset,  da. Rart at når den mørke sommerfargen forsvinner blir bladene sviende røde i høstkvelden.

Les også: