|
|
 ‘Lydia Morris’ i november ‘Lydia Morris’ er en ny kristtorn her i landet. Sorten er en av Tommy Ahnbys lanseringer og jeg har plantet den i hagen min nå i år. Hva skal vi med enda en ny sort kristtorn? En hel del, vil jeg påstå. At ‘Lydia Morris’ har et utseende som trekker til seg oppmerksomheten, det er det ingen tvil om. Bladverket er meget påfallende. Den har masse røde bær og utvikler seg til en kjegleformet busk på ca. 3m høyde. Hardførheten vet vi foreløpig lite om. Fra før av har vi den ikke altfor hardføre Ilex aquifolia og sortene av blåkristtorn, Ilex x meservae. Blåkristtorn er hardfør i sone 4, men jeg har ikke sett dem høyere enn omlag meteren på mine kanter. ‘Lydia Morris’ blir altså høyere og vokser også raskere enn Ilex x meservae. Den er en krysning mellom Ilex cornuta ‘Burfordi’ og Ilex pernyi. De fins også en hannlig utgave av krysningen. Den heter ‘John Morris’.
Kristtorn i Norsk hagetidend
‘Lydia Morris’ er etter mitt skjønn brukt som illustrasjonsfoto i «Norsk hagetidends» artikkel om Kristtorn i desember-nummeret (side 36). Det er ikke opplyst om sortsnavn på bildet, men bladformen er så karakteristisk fem-kantet at jeg tar sjansen. Denne artikkelen viser hvilket dilemma bladet nå er oppe i; Skal en skrive for et publikum med stor plantekjennskap og lang erfaring med hagedyrking? Eller skal en lage mer tabloid og lettbeint stoff for løssalgsmarkedet? Artikkelen faller etter min mening mellom to stoler. Den er på den ene siden for lite grundig til å være svært interessant for de pasjonerte hagemenneskene. Egne erfaringer med kristtorn og mer research ville gitt artikkelen kjøtt på beina. Synspunkter på hvordan en kan bruke kristtorn med størst mulig effekt i hagen hadde også vært fint å høre om. På den annen side får en servert mer nøyaktighet, flere latinske navn og mer spesifikt norsk stoff enn i hagebladene som er konkurrenter i løssalgsmarkedet. Spørsmålet er om dette gjør bladet mer eller – skrekk og gru – mindre attraktivt for dem som kjøper bladet i kiosken. Det spørsmålet lar jeg stå åpent.
Det Norske Hageselskap er i dag tilbake der det begynte. Medlemstallet har falt fra 66.000 til 25.000. Men blant dem som står tilbake er kunnskapen om hage og hageplanter ofte enorm. Så hvorfor ikke skrive for dem? På løssalgmarkedet konkurrerer Hagetidend med blader som har helt andre ressurser i ryggen. Profesjonelle fotografer serverer så lekre bilder at mange føler at hagen deres aldri kan nå opp til idealene som presenteres. Hagetidend kan aldri matche dette. Ikke uten å få en større del av kontingent-kaka og reindyrke grundigheten og den norske fagkunnskapen. Jeg vil sette fram påstanden om at noe av grunnen til at hageselskapet og bladet er i ferd med å bli marginalisert er at lederne har trodd at framtida var en enorm hageORGANISASJON med et sulteforet blad på slep. Isteden kan redningsplanken vise seg å bli et proft og ressurssterkt norsk hageblad med ei støtteforening ved navn «Det Norske Hageselskap» med på laget. Ja, det var en gang ganske mange tillitsvalgte innbilte seg at folk i 2012 ville melde seg inn i Hageselskapet med et stort ønske om å sitte på organisasjonsmøter og bla i sakspapirer. Utviklingen har vist at det var nettopp – innbildning.
En opplysning: Det Danske Haveselskab har 47.000 medlemmer og Riksförbundet Svensk Trädgård har 32.000. Med andre ord virker det ikke urealistisk å klare å stanse fallet i antall medlemmer i DNH – hvis en spiller korta sine riktig.
 ‘Lydia Morris’
Mange overgrodde forhager ser sånn ut – men da uten roseblomstring. Noen fikk nok av alt det grønne og uforanderlige. Satte inn denne pimpinellifolierosa og lot den eksplodere midt i grønsken. Jeg vet ikke hvilken sort denne rosebusken er, men pimpinellifoliroser tåler både konkurransen fra røttene deres og skyggen som bartrærne kaster. De hvite rosene har nå den best tenkelige innramming og blir virkelig lagt merke til. Det går også an å sette busken i forkant og ramme inn det hele med Hosta, f.eks:
 ….eller som fargevariasjon til andre vintergrønne. Helst småvokste, for denne fine lille planten vokser seint. Minner mye om sin stamfar kjeglegranen (Picea glauca ‘Conica’) men har vel oppstått som en spontan form. Kjeglegranen kjenner de fleste, så populær som den er. Og mange har vel sett at enkeltgreiner kan mutere tilbake til normale grantopper. Noe lignende har vel skjedd her. Navnet tror jeg skal være Picea glauca ‘Daisy White’, uten at jeg skal være skråsikker, for det er flere slike sorter med dårlig klorofyllproduksjon.
 Det kan en få til på to måter; Enten ved å plante furuskogsplanter eller ved å tilføre jord til å plante i. Her er det gjort begge deler og det er vel det lureste hvis ikke hagen skal skille seg for sterkt ut i skogsmiljøet, men likevel fortsatt være en hage. Og dette ser vel ikke så verst, eller hva? Men – det er nå gått tre år siden tilplanting og jeg får spørsmålet: Hva kan vi gjøre med det at plantene begynner å stå i veien for hverandre? Svaret jeg ikke gir er at hageeieren jo kunne fulgt planteplanen jeg leverte for tre år siden. Men slik gjør ikke en hagedesigner som har lært seg å ta folk slik de nå engang er. Jeg svarer derfor at noe må en ta bort og noe må en flytte. Lave busker som må ha sol må en sette foran skyggeplantene, osv. Korrekte planteavstander finner du forresten i Hageselskapets sortsliste. Ser det puslete ut etter planting? Bare vent til det gror til, lang erfaring ligger bak tallene som oppgis i sortslista. Men etter tre år har du altså ennå sjansen til å rokere om på vekstene dine.
Hvilke av plantene mine har hageeieren fjernet fra planen? Og sier det noe om den folkelige smaken? Det skulle jeg nesten tro, men sikker kan jeg ikke være; Sibirlønn forsvant. Diervilla likeså. Serbergran ble ikke godtatt. Gullazalia er ikke med og heller ikke noen annen azalia. Rhododendronhekken ble erstattet av junisøtmispel. Sciadopitys ble ikke kjøpt inn og heller ikke nipponspirea. Med andre ord er alle litt uvanlige sorter borte fra planen og isteden dominerer krypende barlind- og einersorter, som i 99% av andre forhager. I tillegg noen søyletujaer. Denne beplantningen er så stivet opp med sommerblomster inniblant. En helt grei og gjengs beplantning som fyller opp plassen sin allerede etter tre år. Men som neppe er like fin når tre år til har forløpt. Den viktigste grunnen til at det blir slik er at sortimentet i de fleste hagesentre er lite og stort sett det samme overalt. Det er god forretning for hagesentre at sortimentet er minst mulig og at kundene likevel ikke snur i porten. Det skal faktisk både sterk vilje og fantasi til for at hageeieren skal komme ut fra hagesenteret uten fanget fullt av dette standardsortimentet.
 Skisse over foreslått planting
 Mahonia aquifolium er en velkjent, men noe oversett busk. Den har vintergrønne blad som minner om kristtornblad, masse gule blomster som dufter (bildet er tatt 10. mai) og dekorative blå bær om høsten. Sjøl i dyp skygge blomstrer Mahoniaen rikt, som du ser. En fordel med å plante den i skyggen er at vi unngår at de vintergrønne bladene blir svidd av sterk vårsol. Det ser ikke vakkert ut, men er fort glemt når det kommer nytt løv. Likevel vil jeg si at brunsvidd bladverk er hovedårsaken til at Mahoniaen er mindre populær nå enn for en generasjon siden. Mahoniaen er en fin solitærbusk. Som markdekke i skygge er den heller ikke ueffen. Da går det an å skjære den ned om våren for å få et lavt og tett dekke av vakre blad under trær og store busker.
Mahoniaen har ingenting med mahogni å gjøre. Den ble oppkalt etter en viss Mr. B. M’Mahon etter at en fant den i det vestlige Nord-Amerika .
Denne beplantningen så fin ut da den ble anlagt for mange år siden. Dyre vintergrønne planter ble innkjøpt og satt i jorda. Et fiks ferdig inngangsparti som fungerte både sommer og vinter. Kanskje beplantningen likevel burde ha blitt levert med bruksanvisning. For nå gjør tuja, sølvgran. barlind, rododendron og mispel sitt beste for å ta livet av hverandre eller kanskje bare overleve. Taperne i denne kampen forlater scenen og vinnerne (blir det tujaen, tro) går skamfert videre. Men da har en istedenfor en velkomponert samling av vintergrønne fått et rasktvoksende og skyggegivende tre på et sted det aldri skulle stått. Og alt dette skjer fordi bruksanvisningen manglet.
Grunnen er nok mest åpenbar like etter tilplantingen, for da ser en samling vintergrønne langt mer «ferdig» ut enn løvfellende busker. Også vinterstid er forskjellen sjølsagt lett å se. Men for at beplantningen skal fortsette å se bra ut må du forestille seg hvordan plantene endrer seg (og naboplantene) når de gror til. Bartrærne på bildet har nå nådd et stadium hvor det er like før de begynner å gjøre livet surt for hverandre. Nå er det på tide å tynne for å hjelpe beplantningen over i dens modne stadium. Hvis ikke vil buskene (og snart trærne) enten bukke under eller stå der med en pen og en stygg side.
Men akkurat nå er beplantningen på bildet på sitt beste. Bartrærne fyller nå plassen sin akkurat, men står ennå ikke i veien for hverandre. Men en tanke; Hva med å piffe det hele opp med litt farger?
|
|
Når de vintergrønne plantene er omhyggelig valgt ut, har fått bra med sol og næring, tynning og har fått tid på seg til å vokse seg store, blir resultatet så bra som dette:
