Ja, tro det eller ei. Statusen som selveste OBOS-planten har ødelagt mye for slekta Berberis i hagene våre. Hva oppnår du om du går inn for å plante Berberis i dag? Bortsett fra lange ansikter og undrende blikk? En hel del, vil jeg påstå. Tida er overmoden for å ta denne rikholdige og interessante slekta i bruk for alvor. Vi kan vel sette Berberis thunbergii til side for en stund og rette søkelyset mot andre Berberis-arter?
At vintergrønne Berberis kunne dyrkes utenfor den ytre kyststripa på Vestlandet hadde jeg ikke peiling på. Stor var overraskelsen over å finne frodige eksemplarer i blomst på Jeløya i april 2015. Etter litt blading i plantebøkene fant jeg ut at dette måtte være B. julianae, Juliana-berberis. I sortslista er den plassert som hardfør i sone 3, så her er det muligheter for mange hageeiere i Norge. For dette er en vintergrønn busk som fortjener å bli plantet. Om vinteren kan den live opp blant alt det livløse og dødgrønne som virker så tungsindig hagene om vinteren. Tidlig blomstring og mørkfiolette bær med dogg om høsten, det høres vel bra ut?. De nye bladene skal være lysegrønne, men de var ikke ute enda 25. april, så det fikk jeg ikke sett noe til. Heller ikke at bladene blir røde før de faller av kan jeg skryte av å ha fått med meg annet enn fra bøkene. Busken er stor, over to meter. Eksemplarene på Jeløya var smalvokste og det var ikke så rart siden de gjorde tjeneste som hekk.
I England i juni-juli la jeg merke til en annen vintergrønn Berberis med svært fin og tidlig fruktsetting. Disse Berberis’ene hadde mindre og rundere blad enn Berberis julianae. Men hva heter denne her? Se, det vet jeg ikke sikkert, men Berberis darwinii er mitt tips. Og pen, det var den. Vil du se den, står busken i hagen til The National Rose society ved Watford. Det var ikke få besøkende som ble en smule rose-trøtte etter sin femhundrete rose. De kom brått til hektene igjen foran Berberis darwinii (?).
