Staudenes skyggespill

Dette er konservatisme i hagen. Solid, varig og en nødvendig grunnvoll for de radikales kommer-og-går-utfoldelse. Etter at vårplantene har skreket fra seg og ser seg forvirret halvissent om, står Hosta og Heuchera der som før. «I dag, igår og i morgen» er valgspråket deres. Tilbakeholdne i blomst er de også, slik det sømmer seg en sann konservativ. Konservative, ja, men uten å nedlate seg til bli småborgerlige. De springer ikke etter noen trender og moter, men er seg selv fullt ut. Politisk sett er i det hele tatt hagen min fullkommen. Her holder de konservative og de radikale hverandre i sjakk en gang for alle.

Alunroten ‘Palace Purple’ i forgrunnen sår seg selv og er «frøekte». Den har jeg følgelig mye av i hagen. Bedre det enn å komme hjem med en-av-hvert av det de hadde på hagesenteret.

Artsrik veikant

Fra veien mellom Medelplana og Österplana kirker på Kinnekulle

….er et skilt jeg mer enn gjerne stopper for. Slik skulle jo alle veikanter være. I min barndom var de det, Tjæreblomst, Kongslys, Tiriltunge, Hanekam, Engnellik og alle de andre er mistet et sted på veien (Sic!) mot det rike, moderne Norge. I Sverige så de faren for botanisk ensretting og utarming lenge før. De begynte å verne spesielt mangfoldige og interessante veikantfloraer. Før jeg ble vár skiltet på kalksteinplatået som er berget Kinnekulle så jeg noe rødlilla og ukjent i øyekroken. Bråstoppet bilen og så bort for å sjekke. Ganske riktig; Det var Åkermarimjelle (Melampyrum arvense). En art i tilbakegang i Norden, for den er knyttet til sindige, kalkrike veikanter. Men her på Kinnekulle var det mye av den i akkurat denne skråningen.

Den lilla planten er Åkermarimjelle. Dette bildet gir en anelse om hvordan det så ut langs veiene for femti år sida.

Veikantslått ble vanlig i Norge tidlig i syttiåra. Er det jordbruksmark langs veien er ofte (kunst)gjødselpåvirkninga på veikanten stor. Blomstene kommer i klem mellom slåttekniven og nitrogengjødsla og utfallet ble en katastrofe. Hundekjeks og Rødkløver var bortimot de eneste blomstene som stod igjen til slutt.

Ildbusken fra Chile

Embothrium coccineum

….Så jeg første gang i en hage i åsene ovenfor Pitlochry, «The Gate to the Highlands» i Skottland. Ved siden av Cardiocrinum giganteum, Kjempelilja, var det Ildbusken folk flokket seg om under dette hagebesøket. Makan til sterk rødfarge på blomstene og en slik kontrast mot mørkegrønt bladverk ser vi ikke ofte. Ikke blant busker og knapt mellom staudene. Chile-ildbusk (Embothrium coccineum) klarer seg dårlig lengre sør på den britiske øya. Det er i de kjøligste strøka av Skottland den trives best. Sommeren er sval her, omtrent som på Nordvestlandet i Norge – og i det sørlige Chile, som planten kommer fra. Vinteren i Pitlochry er også på linje med vinteren i Ålesund. Når du får høre at Ildbusken trives og setter frø både på Shetland og på Færøyene skjønner du sikkert at et oseanisk klima er tingen. Ild-busken blir på Færøyene snarere et Ild-tre. Frø fra Færøyene spirte på Arboretet på Milde ved Bergen og ble til fine busker som riktignok frøs ned en vargvinter (2010). Det gjorde ikke småplantene som hadde spirt av frø samlet lengre sør i Chile (som jo strekker en lang og krokete finger mot Antarktis). Klimaet her nede er tøft. Varmeste måned i Ushuaia på Ildlandet ligger på 9,6 grader og kaldeste på 1,3 grader. Det burde gi også islendinger og nordlendinger lyst til å prøve seg på Ildbusken.

Ødegårds plantesalg ved Haugesund har hatt Embothrium coccineum i sortimentet. Noen som har forsøkt med Ildbusk fra Ødegård i hagen sin, tro? I så fall kan du skryte av å ha en busk som blir bestøvet av kolibrier i hjemlandet. Skulle du en vakker dag gå tur i den eviggrønne Embothrium– og Nothofagus-skogen på sørkysten av Ildlandet kan du bli overrasket ikke bare av kolibriene (Sephanoides sephanoides), men også av en flokk papegøyer som farer forbi. Så helt som hjemme er det jo ikke. Glemte jeg å fortelle at Ildbusken også er eviggrønn? Ildbusken har tildels samme utbredelse som Apeskrekken, faktisk, og de to sees ofte i lag. Kunne vi få til noe sånt på Vestlandet? En annen art Ildbusk, E. lanceolatum skal være minst like fin som E. coccineum og dertil herdigere. Mange ser den som en varietet av Embothrium coccineum, men med en sørligere utbredelse. Jeg vet ikke om E. lanceolatum (Evt. E. coccineum var. lanceolatum) har vært forsøkt plantet i Norge.

Treet i Skottland er fotografert i slutten av juni. Blomstringa varer mer enn en måned, ble det opplyst. Ildbusken er billig i kosten. Godsaker som nitrogen, fosfor og kalium er helt overflødig. Gjødsling kan tvertimot ta livet av Ildbusken. Ellers gjelder det samme som du husker for Clematis; Sol i toppen, skygge på rota. Markdekkere for å kjøle Embothrium-røttene er en god idé. Kommer jordtemperaturen over 15 grader, kan det gå galt.

Embothrium coccineum

Staphylea

Stapylea pinnata vokser godt i en hage i Halden

Hva er nå det, da? Er du plantenerd, kanskje du gir meg et nikk. Men bare kanskje, for Staphylea er ikke akkurat hyllevare i norske hagesentre. Som vanlig (holdt jeg på å si) er det uforståelig at vi skal savne disse vakre, små trærne i hagene våre. Det er bare en miks av vane, sløvhet og grådighet i bransjen som nekter deg et Staphylea-tre utenfor stuevinduet. Det er en grunn til; Det norske navnet. Kan en eller annen ta en prat med de som kom opp med navnet «Blærenøtt»? Høres nærmest ut som noe smertefullt i underlivet, ikke sant? Lykke til med å selge «Blærenøtt». På bildet ser vi Staphylea pinnata i blomst i juni. Elegante blomsterklaser og det er mye av dem. Senere kommer det nøtter som er på størrelse med store erter og de er kjempegode å spise. Men du ser dem ikke uten videre, for de sitter inne i et stort gulgrønt hylster – blære? Javel. Dette er den europeiske arten i slekta og den blir 2-3 m. Tåler en hel del skygge uten å blomstre dårlig av den grunn. Spør du en tysker om hva for et tre dette er, er svaret «Pimpernuss». Staphylea pinnata ble forøvrig plantet i parken ved NMBU, Ås, i 1950 og har klart seg bra. Treet på Ås står ikke på noen spesielt gunstig plass. Det er f.eks. stygge fra store trær der. I Vest-Asia vokser Staphylea colchica, som ikke er så ulik sitt europeiske motstykke. Denne arten har også vokst bra på Ås, som kultivaren ‘Colombieri’. Like søt og «hageverdig» som sitt europeiske motstykke. Men på S. colchica er blomsterklasene opprette, for å ta den mest påfallende skilnaden. Går vi videre til Kina, finner vi Staphylea holocarpa. Også et lite tre med vakker hvit eller rosa blomstring. Sant å si er dette arten som får treform av seg sjøl. De andre må en hjelpe litt for at de ikke skal bli busker, men trær. Hardførhet? Sone 4 er oppgitt for S. colchica og S. pinnata. Den kinesiske arten ligger en tanke under på sone 3-4. Hvis du prøver å få tak i en Staphylea må du forberede deg på skuffelser. Vegge Gård hagesenter hadde i 2020 Staphylea colchica ‘Black Beauty’. Sortslista deres er imponerende, men trolig tar de inn ganske få eksemplarer av sjeldne sorter. Da jeg dro dit for å handle 22.5.2020(?) var det ikke så mye fra handlelappen min jeg fikk med meg hjem. Så det er sikkert lurt å ringe og høre på forhånd. En annen mulighet er å kjøpe frø. Dette er vakre små trær som også blir fine på skyggesida av huset.

Gråstein i steinbyen

Porsnesbakken

Nå er det mange steinbyer i Norge, men dette er Halden. For enden av denne bakken lå forøvrig retterstedet i byen, hvor den siste henrettelsen fant sted i 1876. Kanskje kjørte kjerra med dødsdømte ned nettopp denne bakken, mens hjul og hover slo mot kuppelsteinsdekket. Dette var utenfor sjølve byen, så det var ikke snakk om å bruke brostein her den gangen. Det fikk klare seg med naturstein med ei flat side som ble lagt opp. Og er egentlig det så ille? Noe å tenke på i din gård?

Gåsunger i oktober

Bomullsdyrking? Nei, Istervier i et borettslag i Strømstad.

Aldri har jeg sett Istervieren plantet noe sted. Det er et av våre ville trær, men et som ikke mange har fått øynene opp for. Om våren gjør hantrærne en fin forestilling med gule rakler, noen uker etter Selja. Det var ei rar Selje, tenker vel de fleste. På nært hold er det bladverket som er attraksjonen. Det er blankt og intenst grønt, nesten som et vintergrønt, sydlandsk tre. Fettaktig i glansen, derav navnet. «Palm» kalte de Istervieren på dialekt og skar kvister og pyntet kirkerommet på Palmesøndagen.

Om høsten er det hotrærne av Istervier (Salix pentandra) som har hovedrollen. Frøulla er det ofte mye av og den sitter på helt til våren. Et dekorativt innslag i høsthagen. Men gåsunger er det jo ikke, da.

Istervieren har en vakker form og må jo være ideelt for den som vil ha opp prydtrær fort i hagen sin. Den blir ikke for stor og plager ikke naboplanter. Verdens enkleste plante å formere med stiklinger. Liker fuktighet.