Soneknekkere, hva nå?

Du vet vel hvilken sone hagen din befinner seg i? Ta en kikk på Hageselskapets sonekart og du har en pekepinn på hva du kan plante. Her er kartet for Oslo, Akershus og Østfold:

Kartet er nå nærmere tjue år gammelt og bør tas med minst ei klype salt. Det er et grovt kart som ikke fanger opp mindre variasjoner. Og har ikke klimaet endret seg? La oss ta en kikk:

Når meteorologene sier «Mot normalt» er det gjeldende normalperiode de sikter til. Ved årsskiftet gikk alle land over til å bruke perioden 1991-2020. Samtidig la alle perioden 1961-1990 til side. Forandringen fra den ene perioden til den andre har åpenbart interesse for mange og spesielt for oss som forsøker å dyrke planteslag med ukjent eller tvilsom hardførhet. Her er en figur som viser hvordan månedlige gjennomsnittstemperaturer har endret seg i Sarpsborg:

Hvordan skal vi tolke dette? Kan vi nå glade og fornøyde gå ut fra at vi har vunnet en hel sone og trygt kan gå til innkjøp av vekster som frøs ihjel i den ulykkelige perioden 1961-1990. Meteorologisk institutts uttalelse fra 1991 slår imidlertid kaldt vann i blodet på oss (faksimile):

Årsmiddel for Sarpsborg for de tre siste normalperiodene er; kronologisk: 7,0 grader, 5,8 grader og 7,4 grader. Vi er med andre ord tilbake til start, dvs. normalperioden 1931-1960. Det har ikke vært noen temperaturendring av betydning i Sarpsborg de siste 90 år. Kan vi vente en like edruelig uttalelse fra Meteorologisk institutt denne gangen? Foreløpig venter jeg i spenning.

For mye av det gode?

Et retorisk spørsmål – du kjenner meg vel nå? For, som Mae West sa det; for mye av det gode er bare herlig. Jeg blir glad av at folk gir seg pyntegleden i vold. Å holde igjen sine impulser er sikkert bra når en skal bygge et samfunn eller en tilværelse, men ett sted må de jo få tyte ut. Å omgi seg med blomster er da ikke den dummeste utveien. Det har alltid eksistert en folkelig understrøm av ornament- og fargeglede, noe som en kikk inn i denne hagen vil slå fast. Her er det ikke som i våre døde offentlige områder. Her har en eldre, mer blodrik sivilisasjon funnet sitt refugium.

Staudenes skyggespill

Dette er konservatisme i hagen. Solid, varig og en nødvendig grunnvoll for de radikales kommer-og-går-utfoldelse. Etter at vårplantene har skreket fra seg og ser seg forvirret halvissent om, står Hosta og Heuchera der som før. «I dag, igår og i morgen» er valgspråket deres. Tilbakeholdne i blomst er de også, slik det sømmer seg en sann konservativ. Konservative, ja, men uten å nedlate seg til bli småborgerlige. De springer ikke etter noen trender og moter, men er seg selv fullt ut. Politisk sett er i det hele tatt hagen min fullkommen. Her holder de konservative og de radikale hverandre i sjakk en gang for alle.

Alunroten ‘Palace Purple’ i forgrunnen sår seg selv og er «frøekte». Den har jeg følgelig mye av i hagen. Bedre det enn å komme hjem med en-av-hvert av det de hadde på hagesenteret.

Artsrik veikant

Fra veien mellom Medelplana og Österplana kirker på Kinnekulle

….er et skilt jeg mer enn gjerne stopper for. Slik skulle jo alle veikanter være. I min barndom var de det, Tjæreblomst, Kongslys, Tiriltunge, Hanekam, Engnellik og alle de andre er mistet et sted på veien (Sic!) mot det rike, moderne Norge. I Sverige så de faren for botanisk ensretting og utarming lenge før. De begynte å verne spesielt mangfoldige og interessante veikantfloraer. Før jeg ble vár skiltet på kalksteinplatået som er berget Kinnekulle så jeg noe rødlilla og ukjent i øyekroken. Bråstoppet bilen og så bort for å sjekke. Ganske riktig; Det var Åkermarimjelle (Melampyrum arvense). En art i tilbakegang i Norden, for den er knyttet til sindige, kalkrike veikanter. Men her på Kinnekulle var det mye av den i akkurat denne skråningen.

Den lilla planten er Åkermarimjelle. Dette bildet gir en anelse om hvordan det så ut langs veiene for femti år sida.

Veikantslått ble vanlig i Norge tidlig i syttiåra. Er det jordbruksmark langs veien er ofte (kunst)gjødselpåvirkninga på veikanten stor. Blomstene kommer i klem mellom slåttekniven og nitrogengjødsla og utfallet ble en katastrofe. Hundekjeks og Rødkløver var bortimot de eneste blomstene som stod igjen til slutt.

Ildbusken fra Chile

Embothrium coccineum

….Så jeg første gang i en hage i åsene ovenfor Pitlochry, «The Gate to the Highlands» i Skottland. Ved siden av Cardiocrinum giganteum, Kjempelilja, var det Ildbusken folk flokket seg om under dette hagebesøket. Makan til sterk rødfarge på blomstene og en slik kontrast mot mørkegrønt bladverk ser vi ikke ofte. Ikke blant busker og knapt mellom staudene. Chile-ildbusk (Embothrium coccineum) klarer seg dårlig lengre sør på den britiske øya. Det er i de kjøligste strøka av Skottland den trives best. Sommeren er sval her, omtrent som på Nordvestlandet i Norge – og i det sørlige Chile, som planten kommer fra. Vinteren i Pitlochry er også på linje med vinteren i Ålesund. Når du får høre at Ildbusken trives og setter frø både på Shetland og på Færøyene skjønner du sikkert at et oseanisk klima er tingen. Ild-busken blir på Færøyene snarere et Ild-tre. Frø fra Færøyene spirte på Arboretet på Milde ved Bergen og ble til fine busker som riktignok frøs ned en vargvinter (2010). Det gjorde ikke småplantene som hadde spirt av frø samlet lengre sør i Chile (som jo strekker en lang og krokete finger mot Antarktis). Klimaet her nede er tøft. Varmeste måned i Ushuaia på Ildlandet ligger på 9,6 grader og kaldeste på 1,3 grader. Det burde gi også islendinger og nordlendinger lyst til å prøve seg på Ildbusken.

Ødegårds plantesalg ved Haugesund har hatt Embothrium coccineum i sortimentet. Noen som har forsøkt med Ildbusk fra Ødegård i hagen sin, tro? I så fall kan du skryte av å ha en busk som blir bestøvet av kolibrier i hjemlandet. Skulle du en vakker dag gå tur i den eviggrønne Embothrium– og Nothofagus-skogen på sørkysten av Ildlandet kan du bli overrasket ikke bare av kolibriene (Sephanoides sephanoides), men også av en flokk papegøyer som farer forbi. Så helt som hjemme er det jo ikke. Glemte jeg å fortelle at Ildbusken også er eviggrønn? Ildbusken har tildels samme utbredelse som Apeskrekken, faktisk, og de to sees ofte i lag. Kunne vi få til noe sånt på Vestlandet? En annen art Ildbusk, E. lanceolatum skal være minst like fin som E. coccineum og dertil herdigere. Mange ser den som en varietet av Embothrium coccineum, men med en sørligere utbredelse. Jeg vet ikke om E. lanceolatum (Evt. E. coccineum var. lanceolatum) har vært forsøkt plantet i Norge.

Treet i Skottland er fotografert i slutten av juni. Blomstringa varer mer enn en måned, ble det opplyst. Ildbusken er billig i kosten. Godsaker som nitrogen, fosfor og kalium er helt overflødig. Gjødsling kan tvertimot ta livet av Ildbusken. Ellers gjelder det samme som du husker for Clematis; Sol i toppen, skygge på rota. Markdekkere for å kjøle Embothrium-røttene er en god idé. Kommer jordtemperaturen over 15 grader, kan det gå galt.

Embothrium coccineum

Staphylea

Stapylea pinnata vokser godt i en hage i Halden

Hva er nå det, da? Er du plantenerd, kanskje du gir meg et nikk. Men bare kanskje, for Staphylea er ikke akkurat hyllevare i norske hagesentre. Som vanlig (holdt jeg på å si) er det uforståelig at vi skal savne disse vakre, små trærne i hagene våre. Det er bare en miks av vane, sløvhet og grådighet i bransjen som nekter deg et Staphylea-tre utenfor stuevinduet. Det er en grunn til; Det norske navnet. Kan en eller annen ta en prat med de som kom opp med navnet «Blærenøtt»? Høres nærmest ut som noe smertefullt i underlivet, ikke sant? Lykke til med å selge «Blærenøtt». På bildet ser vi Staphylea pinnata i blomst i juni. Elegante blomsterklaser og det er mye av dem. Senere kommer det nøtter som er på størrelse med store erter og de er kjempegode å spise. Men du ser dem ikke uten videre, for de sitter inne i et stort gulgrønt hylster – blære? Javel. Dette er den europeiske arten i slekta og den blir 2-3 m. Tåler en hel del skygge uten å blomstre dårlig av den grunn. Spør du en tysker om hva for et tre dette er, er svaret «Pimpernuss». Staphylea pinnata ble forøvrig plantet i parken ved NMBU, Ås, i 1950 og har klart seg bra. Treet på Ås står ikke på noen spesielt gunstig plass. Det er f.eks. stygge fra store trær der. I Vest-Asia vokser Staphylea colchica, som ikke er så ulik sitt europeiske motstykke. Denne arten har også vokst bra på Ås, som kultivaren ‘Colombieri’. Like søt og «hageverdig» som sitt europeiske motstykke. Men på S. colchica er blomsterklasene opprette, for å ta den mest påfallende skilnaden. Går vi videre til Kina, finner vi Staphylea holocarpa. Også et lite tre med vakker hvit eller rosa blomstring. Sant å si er dette arten som får treform av seg sjøl. De andre må en hjelpe litt for at de ikke skal bli busker, men trær. Hardførhet? Sone 4 er oppgitt for S. colchica og S. pinnata. Den kinesiske arten ligger en tanke under på sone 3-4. Hvis du prøver å få tak i en Staphylea må du forberede deg på skuffelser. Vegge Gård hagesenter hadde i 2020 Staphylea colchica ‘Black Beauty’. Sortslista deres er imponerende, men trolig tar de inn ganske få eksemplarer av sjeldne sorter. Da jeg dro dit for å handle 22.5.2020(?) var det ikke så mye fra handlelappen min jeg fikk med meg hjem. Så det er sikkert lurt å ringe og høre på forhånd. En annen mulighet er å kjøpe frø. Dette er vakre små trær som også blir fine på skyggesida av huset.