Ildbusken fra Chile

Embothrium coccineum

….Så jeg første gang i en hage i åsene ovenfor Pitlochry, «The Gate to the Highlands» i Skottland. Ved siden av Cardiocrinum giganteum, Kjempelilja, var det Ildbusken folk flokket seg om under dette hagebesøket. Makan til sterk rødfarge på blomstene og en slik kontrast mot mørkegrønt bladverk ser vi ikke ofte. Ikke blant busker og knapt mellom staudene. Chile-ildbusk (Embothrium coccineum) klarer seg dårlig lengre sør på den britiske øya. Det er i de kjøligste strøka av Skottland den trives best. Sommeren er sval her, omtrent som på Nordvestlandet i Norge – og i det sørlige Chile, som planten kommer fra. Vinteren i Pitlochry er også på linje med vinteren i Ålesund. Når du får høre at Ildbusken trives og setter frø både på Shetland og på Færøyene skjønner du sikkert at et oseanisk klima er tingen. Ild-busken blir på Færøyene snarere et Ild-tre. Frø fra Færøyene spirte på Arboretet på Milde ved Bergen og ble til fine busker som riktignok frøs ned en vargvinter (2010). Det gjorde ikke småplantene som hadde spirt av frø samlet lengre sør i Chile (som jo strekker en lang og krokete finger mot Antarktis). Klimaet her nede er tøft. Varmeste måned i Ushuaia på Ildlandet ligger på 9,6 grader og kaldeste på 1,3 grader. Det burde gi også islendinger og nordlendinger lyst til å prøve seg på Ildbusken.

Ødegårds plantesalg ved Haugesund har hatt Embothrium coccineum i sortimentet. Noen som har forsøkt med Ildbusk fra Ødegård i hagen sin, tro? I så fall kan du skryte av å ha en busk som blir bestøvet av kolibrier i hjemlandet. Skulle du en vakker dag gå tur i den eviggrønne Embothrium– og Nothofagus-skogen på sørkysten av Ildlandet kan du bli overrasket ikke bare av kolibriene (Sephanoides sephanoides), men også av en flokk papegøyer som farer forbi. Så helt som hjemme er det jo ikke. Glemte jeg å fortelle at Ildbusken også er eviggrønn? Ildbusken har tildels samme utbredelse som Apeskrekken, faktisk, og de to sees ofte i lag. Kunne vi få til noe sånt på Vestlandet? En annen art Ildbusk, E. lanceolatum skal være minst like fin som E. coccineum og dertil herdigere. Mange ser den som en varietet av Embothrium coccineum, men med en sørligere utbredelse. Jeg vet ikke om har vært forsøkt plantet i Norge.

Embothrium coccineum

Staphylea

Stapylea pinnata vokser godt i en hage i Halden

Hva er nå det, da? Er du plantenerd, kanskje du gir meg et nikk. Men bare kanskje, for Staphylea er ikke akkurat hyllevare i norske hagesentre. Som vanlig (holdt jeg på å si) er det uforståelig at vi skal savne disse vakre, små trærne i hagene våre. Det er bare en miks av vane, sløvhet og grådighet i bransjen som nekter deg et Staphylea-tre utenfor stuevinduet. Det er en grunn til; Det norske navnet. Kan en eller annen ta en prat med de som kom opp med navnet «Blærenøtt»? Høres nærmest ut som noe smertefullt i underlivet, ikke sant? Lykke til med å selge «Blærenøtt». På bildet ser vi Staphylea pinnata i blomst i juni. Elegante blomsterklaser og det er mye av dem. Senere kommer det nøtter som er på størrelse med store erter og de er kjempegode å spise. Men du ser dem ikke uten videre, for de sitter inne i et stort gulgrønt hylster – blære? Javel. Dette er den europeiske arten i slekta og den blir 2-3 m. Tåler en hel del skygge uten å blomstre dårlig av den grunn. Spør du en tysker om hva for et tre dette er, er svaret «Pimpernuss». Staphylea pinnata ble forøvrig plantet i parken ved NMBU, Ås, i 1950 og har klart seg bra. Treet på Ås står ikke på noen spesielt gunstig plass. Det er f.eks. stygge fra store trær der. I Vest-Asia vokser Staphylea colchica, som ikke er så ulik sitt europeiske motstykke. Denne arten har også vokst bra på Ås, som kultivaren ‘Colombieri’. Like søt og «hageverdig» som sitt europeiske motstykke. Men på S. colchica er blomsterklasene opprette, for å ta den mest påfallende skilnaden. Går vi videre til Kina, finner vi Staphylea holocarpa. Også et lite tre med vakker hvit eller rosa blomstring. Sant å si er dette arten som får treform av seg sjøl. De andre må en hjelpe litt for at de ikke skal bli busker, men trær. Hardførhet? Sone 4 er oppgitt for S. colchica og S. pinnata. Den kinesiske arten ligger en tanke under på sone 3-4. Hvis du prøver å få tak i en Staphylea må du forberede deg på skuffelser. Vegge Gård hagesenter hadde i 2020 Staphylea colchica ‘Black Beauty’. Sortslista deres er imponerende, men trolig tar de inn ganske få eksemplarer av sjeldne sorter. Da jeg dro dit for å handle 22.5.2020(?) var det ikke så mye fra handlelappen min jeg fikk med meg hjem. Så det er sikkert lurt å ringe og høre på forhånd. En annen mulighet er å kjøpe frø. Dette er vakre små trær som også blir fine på skyggesida av huset.

Gråstein i steinbyen

Porsnesbakken

Nå er det mange steinbyer i Norge, men dette er Halden. For enden av denne bakken lå forøvrig retterstedet i byen, hvor den siste henrettelsen fant sted i 1876. Kanskje kjørte kjerra med dødsdømte ned nettopp denne bakken, mens hjul og hover slo mot kuppelsteinsdekket. Dette var utenfor sjølve byen, så det var ikke snakk om å bruke brostein her den gangen. Det fikk klare seg med naturstein med ei flat side som ble lagt opp. Og er egentlig det så ille? Noe å tenke på i din gård?

Gåsunger i oktober

Bomullsdyrking? Nei, Istervier i et borettslag i Strømstad.

Aldri har jeg sett Istervieren plantet noe sted. Det er et av våre ville trær, men et som ikke mange har fått øynene opp for. Om våren gjør hantrærne en fin forestilling med gule rakler, noen uker etter Selja. Det var ei rar Selje, tenker vel de fleste. På nært hold er det bladverket som er attraksjonen. Det er blankt og intenst grønt, nesten som et vintergrønt, sydlandsk tre. Fettaktig i glansen, derav navnet. «Palm» kalte de Istervieren på dialekt og skar kvister og pyntet kirkerommet på Palmesøndagen.

Om høsten er det hotrærne av Istervier (Salix pentandra) som har hovedrollen. Frøulla er det ofte mye av og den sitter på helt til våren. Et dekorativt innslag i høsthagen. Men gåsunger er det jo ikke, da.

Istervieren har en vakker form og må jo være ideelt for den som vil ha opp prydtrær fort i hagen sin. Den blir ikke for stor og plager ikke naboplanter. Verdens enkleste plante å formere med stiklinger. Liker fuktighet.

En sjarmerende forbryter

Bulkemispel i oktober

…for det er ikke lov å innføre eller plante bulkemispel. Det er en en av buskene som kan overføre sykdommen pærebrann til frukttrærne. La meg ile til og berolige deg som hever øyenbrynene nå. Jeg har verken gjort det ene eller det andre. Bulkemispelen (Cotoneaster bullatus) bare spirte opp i et hjørne av hagen uten at jeg hadde hjulpet til med å så frøet.. La gå at jeg burde sendt den til ugress-himmelen der og da. Tvertimot gjorde jeg som de fleste andre hagenerder ville gjort: Satte den lille i ei potte mens jeg lurte på hva den lille spiren var for noe. Etter et par års anonymitet kom de første blomstene på vårparten og derpå klaser av store, røde bær. Alt ved planten sladret om slekta Cotoneaster. Greit. Fortsatt vokser den i potte og fortsatt plassert under pæretreet. Ingen tegn til sykdom på pæretreet og slett ikke på den forbryterske bulkemispelen. Jeg sier til meg selv at her er det ingen sykdom.

Bulkemispel blir mye større enn den mer kjente blankmispelen. Så stor at jeg har til hensikt å lage et lite tre av den. Etter å ha fjernet alle lave greiner et par år jeg på god vei til å lykkes, enig? Nå skal krona formes slik at jeg får et søtt lite kjærlighet-på-pinnetre. Med kule, små blomster, meget dekorative røde bær (egentlig er det små epler) og høstfarger som slår det meste. Hardførheten er på topp; Jeg har aldri brydd meg med å bære inn potta.

Asters og noen til

Aster amellus 5.september 2020

…er dessverre ikke hårdfør hos oss og må dekkes mot barfrost, står det å lese i «Havens vakreste blomster», ei bok fra 1953 som jeg blar litt i. Det varte flere år før mitt eksemplar ble så fin og stor som du ser over. Kan ikke skryte av å ha dekket den til om vinteren heller, men dreneringen er god. Vinterfuktigheten er nok slemmere mot Bergastersen enn kulden. Jeg har to sorter: En ganske mørk foran og bak en som er lysere og med mer rosa i blomsten. Antar at den mørkeste er ‘Rudolf Goethe’ mens den lysere heter ‘Veilchenkönigin’. Bergastersen gjør lite av seg før blomstringen. Ser så kjedelig ut at du får lyst til å luke vekk den lille tusten. Ikke så om høsten. To måneder og mer med blomstring kan du regne med. Og planten velter aldri på den irriterende måten visse andre stauder har for vane. Bak astersen ser vi sesongens siste Coreopsis-blomster. Ja, det er en grunn til at stauder som dette er så mye brukt. De er rett og slett de beste.

Her noen følgesvenner som jeg foreviget den samme dagen i begynnelsen av september. Med klokka ser vi først Hakonegress med en rød alunrot i bakgrunnen. Deretter Min kjære venn Praktsolhatten. Den velter heller aldri. Perfekt hagestaude. Så, i klokka 2-posisjon: Blodgress og Stålklematis bak Bergastersen. Fortsatt noen blomster på Stålklematisen. Gullball (Rudbeckia nitida) måtte jeg jo ha med og til slutt et nærbilde av Asters med naboene.