Gråstein i steinbyen

Porsnesbakken

Nå er det mange steinbyer i Norge, men dette er Halden. For enden av denne bakken lå forøvrig retterstedet i byen, hvor den siste henrettelsen fant sted i 1876. Kanskje kjørte kjerra med dødsdømte ned nettopp denne bakken, mens hjul og hover slo mot kuppelsteinsdekket. Dette var utenfor sjølve byen, så det var ikke snakk om å bruke brostein her den gangen. Det fikk klare seg med naturstein med ei flat side som ble lagt opp. Og er egentlig det så ille? Noe å tenke på i din gård?

Gåsunger i oktober

Bomullsdyrking? Nei, Istervier i et borettslag i Strømstad.

Aldri har jeg sett Istervieren plantet noe sted. Det er et av våre ville trær, men et som ikke mange har fått øynene opp for. Om våren gjør hantrærne en fin forestilling med gule rakler, noen uker etter Selja. Det var ei rar Selje, tenker vel de fleste. På nært hold er det bladverket som er attraksjonen. Det er blankt og intenst grønt, nesten som et vintergrønt, sydlandsk tre. Fettaktig i glansen, derav navnet. «Palm» kalte de Istervieren på dialekt og skar kvister og pyntet kirkerommet på Palmesøndagen.

Om høsten er det hotrærne av Istervier (Salix pentandra) som har hovedrollen. Frøulla er det ofte mye av og den sitter på helt til våren. Et dekorativt innslag i høsthagen. Men gåsunger er det jo ikke, da.

Istervieren har en vakker form og må jo være ideelt for den som vil ha opp prydtrær fort i hagen sin. Den blir ikke for stor og plager ikke naboplanter. Verdens enkleste plante å formere med stiklinger. Liker fuktighet.

En sjarmerende forbryter

Bulkemispel i oktober

…for det er ikke lov å innføre eller plante bulkemispel. Det er en en av buskene som kan overføre sykdommen pærebrann til frukttrærne. La meg ile til og berolige deg som hever øyenbrynene nå. Jeg har verken gjort det ene eller det andre. Bulkemispelen (Cotoneaster bullatus) bare spirte opp i et hjørne av hagen uten at jeg hadde hjulpet til med å så frøet.. La gå at jeg burde sendt den til ugress-himmelen der og da. Tvertimot gjorde jeg som de fleste andre hagenerder ville gjort: Satte den lille i ei potte mens jeg lurte på hva den lille spiren var for noe. Etter et par års anonymitet kom de første blomstene på vårparten og derpå klaser av store, røde bær. Alt ved planten sladret om slekta Cotoneaster. Greit. Fortsatt vokser den i potte og fortsatt plassert under pæretreet. Ingen tegn til sykdom på pæretreet og slett ikke på den forbryterske bulkemispelen. Jeg sier til meg selv at her er det ingen sykdom.

Bulkemispel blir mye større enn den mer kjente blankmispelen. Så stor at jeg har til hensikt å lage et lite tre av den. Etter å ha fjernet alle lave greiner et par år jeg på god vei til å lykkes, enig? Nå skal krona formes slik at jeg får et søtt lite kjærlighet-på-pinnetre. Med kule, små blomster, meget dekorative røde bær (egentlig er det små epler) og høstfarger som slår det meste. Hardførheten er på topp; Jeg har aldri brydd meg med å bære inn potta.

Asters og noen til

Aster amellus 5.september 2020

…er dessverre ikke hårdfør hos oss og må dekkes mot barfrost, står det å lese i «Havens vakreste blomster», ei bok fra 1953 som jeg blar litt i. Det varte flere år før mitt eksemplar ble så fin og stor som du ser over. Kan ikke skryte av å ha dekket den til om vinteren heller, men dreneringen er god. Vinterfuktigheten er nok slemmere mot Bergastersen enn kulden. Jeg har to sorter: En ganske mørk foran og bak en som er lysere og med mer rosa i blomsten. Antar at den mørkeste er ‘Rudolf Goethe’ mens den lysere heter ‘Veilchenkönigin’. Bergastersen gjør lite av seg før blomstringen. Ser så kjedelig ut at du får lyst til å luke vekk den lille tusten. Ikke så om høsten. To måneder og mer med blomstring kan du regne med. Og planten velter aldri på den irriterende måten visse andre stauder har for vane. Bak astersen ser vi sesongens siste Coreopsis-blomster. Ja, det er en grunn til at stauder som dette er så mye brukt. De er rett og slett de beste.

Her noen følgesvenner som jeg foreviget den samme dagen i begynnelsen av september. Med klokka ser vi først Hakonegress med en rød alunrot i bakgrunnen. Deretter Min kjære venn Praktsolhatten. Den velter heller aldri. Perfekt hagestaude. Så, i klokka 2-posisjon: Blodgress og Stålklematis bak Bergastersen. Fortsatt noen blomster på Stålklematisen. Gullball (Rudbeckia nitida) måtte jeg jo ha med og til slutt et nærbilde av Asters med naboene.

Rosen ‘Raubritter’

Rosa ‘Raubritter’

Klatrerose, javel, men mot gjerdet fungerer den like godt som ei stor buskrose. På dette stedet ble ‘Raubritter’ plantet i fjor og i år går den allerede bananas med en blomstring som ingen annen. Jeg må innskyte at rosen har stått i flere år på et annet og mer ugunstig plantested. Den har riktignok hvert år blomstret rikt og aldri vært vinterskadd. Men ‘Raubritter’ har vært en puslete rose inntil i år. Med rikelig sol (vestvendt) og litt bedre jord blir resultatet som du ser. Det spesielle med ‘Raubritter’ er formen på blomstene. Hundrevis av disse velduftende små kålhodene. Ulempen er at rosene ikke faller av når de visner. Men på bildene (tatt 9. juli) er det lenge til blomstringen er over. Du kan regne med i alle fall fire ukers blomstring fra Sankthans.

Nydelig form på rosene

Perikumbusken min

Perikumbusken i juli

For tenk, det har jeg, og fin er den også! Nå har den endelig (4-5 år) klart å etablere seg for alvor. Hypericum ‘Hidcote’ viser seg i år fra en side som minner om det jeg så i engelske hager. Av årsaker som er åpenbare er perikumbusken der å se i annenhver hage. Man blir glad av å se de store gule, troskyldige blomstene. «Rose of Sharon» eller «St. John’s-wort» kaller de den der borte på øya si. Sjøl om den er oppført som sone 3-plante i sortslista, sier ikke det alt. Dette er en busk som krever varme og sol hos oss, skal den blomstre rikt. I 2020 kan vi takke de to varme sommerens 2018 og 19 for at perikumbusken tar seg så bra ut. Denne våren var første gang at min vintergrønne lille busk ikke var brun og frossen når da våren kom. Nå er det slik at blomsterknoppene sitter på årskuddene, så noe blomstring blir det alltids, da. I år begynte blomstringen omkring 1. juli. Nå, noen uker etterpå er blomstringen på topp. Det er fortsatt masse knopper, så forestillingen vil vare i det minste ut august.

Sa jeg at navnet var Hypericum ‘Hidcote’? Det var en bløff. I virkeligheten vet jeg ikke, for dette er planter jeg har fått uten navnelapp. Tror det enten er ‘Hidcote’ (Hypericum patulum ‘Hidcote’, for å være eksakt) eller Hypericum moserianum. Dette er to hybrider, hvor H. calycinum er i begge tilfeller er innblandet. Men Hypericum calycinum er det ikke, for det er en bunndekker. Har ikke klart å finne gode skillemerker mellom ‘Hidcote’ og H. moserianum. Hypericum ‘Hidcote’ blir bortimot to meter og H. moserianum halvparten. Perikumbusker liker jord på den sure sida, står det i bøkene. Lurer nå på det.