Jada, det er langt utpå våren, varmt og deilig og alt grønnes. Statistikken tilsier at vi har passert dato for siste frostnatt. Jeg planter ut tropiske og varmekrevende planter. I øyekroken registrerer jeg at min yndling, Trochodendron araloides, skyter, nei eksploderer i ny vekst. Fint, kanskje du blir et lite tre før jeg er kompost, tenker jeg. Hm, værvarselet for natta snakker om kaldfront og frost. Men det gjelder vel ikke her, men steder som Rakkestad, Aurskog og sånt. Her befinner vi oss i en mild og behagelig del av av landet. Neste morgen er alt uskadd, for minimumstermometeret +0,2 grader. Men de nye skuddene på Trochodendron ser slik ut:
Svartfrosne nyblader på en vekst som tar -30 grader på strak arm om vinteren. Selvfølgelig, de nye bladene er sprøde, tynne og eteriske plantedeler som ikke har noe av tøffheten til det gamle og hardbarkete løvet. Det har sikkert vært noen tideler under null nede ved bakken og det var alt som skulle til for å lage ei svart gugge av det vakre, lysegrønne. Hva gjør jeg nå? Knekker av skuddene som frosten har herjet med? Kanskje har planten sovende knopper som nå kan ta over? Eller later jeg som ingen ting har skjedd og håper på det beste? Hardførhet er et relativt begrep og etter en mild periode som lokket fram ny vekst, slo kulda til på maksimalt uheldig tidspunkt. Men Canna, Zantedeschia og Xanthoceras, hvorfor er de uskadd? Hvorfor måtte det lille treet mitt fra Jura-perioden få svi?
