….er et skilt jeg mer enn gjerne stopper for. Slik skulle jo alle veikanter være. I min barndom var de det, Tjæreblomst, Kongslys, Tiriltunge, Hanekam, Engnellik og alle de andre er mistet et sted på veien (Sic!) mot det rike, moderne Norge. I Sverige så de faren for botanisk ensretting og utarming lenge før. De begynte å verne spesielt mangfoldige og interessante veikantfloraer. Før jeg ble vár skiltet på kalksteinplatået som er berget Kinnekulle så jeg noe rødlilla og ukjent i øyekroken. Bråstoppet bilen og så bort for å sjekke. Ganske riktig; Det var Åkermarimjelle (Melampyrum arvense). En art i tilbakegang i Norden, for den er knyttet til sindige, kalkrike veikanter. Men her på Kinnekulle var det mye av den i akkurat denne skråningen.
Veikantslått ble vanlig i Norge tidlig i syttiåra. Er det jordbruksmark langs veien er ofte (kunst)gjødselpåvirkninga på veikanten stor. Blomstene kommer i klem mellom slåttekniven og nitrogengjødsla og utfallet ble en katastrofe. Hundekjeks og Rødkløver var bortimot de eneste blomstene som stod igjen til slutt.