Ei uke i sommer gikk med til å besøke i sju hager i den midtre delen av England (vel, én var i Wales). Hvorfor skriver vi egentlig «Wales»? Vi skriver jo ikke «Scotland» eller «Ireland». Som du skjønner har jeg en norsklærer i magen… Hensikten min er at du skal få høre om «eille» sju, men i dag er det turens siste hage jeg vil fortelle om. Det var samtidig den som gjorde størst inntrykk.
Før besøket i Beth Chattos hage i Colchester øst for London, hadde jeg lest «Beth Chatto’s Gravel Garden» og ventet å se nettopp det og intet annet. For som det står i boka er hagen anlagt på den tørreste og magreste jorda i England. Men ikke hele hagen. For her snubler jeg inn et fuktig og frodig Eden nede i en vid senkning rundt store dammer omgitt av store trær. I bunn og grunn er det dette som er «Beth Chatto Garden og ikke grushagen. Hva gjør Beth Chattos hage til slik en åpenbaring av skjønnhet? Mestedels er det brukt helt vanlige hageplanter. Mange slag er det heller ikke og en hel del av vekstene går igjen hagen igjennom. Så velgjørende endelig å komme vekk fra samlerhagene og de botaniske utstillingene! Her ligger mye av hemmeligheten. Samling, klarhet, helhet og enkelhet. Så vanskelig å få til når du har fått samler-viruset i kroppen!
[portfolio_slideshow id=9054]