Norge er et «en-av-hvert-slag»-land. Det ser du når media henter fram såkalte eksperter innen et eller annet fagområde eller finner noen som skal representere en eller annen gruppering – det er de samme fjesene – alltid. Det samme fenomenet slår i gjennom i hagebruket også. For eksempel i klassen for mørke syriner. Der er det ‘Andenken an Ludwig Späth’ som gjelder, eller «Ludvig Spat» som hagesentersjargongen lyder. I over hundre år har det vært slik, fordi ‘Andenken an Ludwig Späth’ tilfeldigvis var den første mørke syrinen som kom til landet, og da var løpet kjørt. Men hvorfor er ikke det ok? ‘Andenken an Ludwig Späth’ er jo vakker og høyt elsket. Greier det seg ikke med den? Det trodde jeg også det gjorde inntil jeg kom meg utafor landets grenser og brakte ‘Congo’ hjem i triumf. Makan! Større blomster, større blomsterklaser og flere klaser. Men likevel: ‘Congo’ stammer også fra attenhundretallet. Over et århundre med vulgaris-sorter ligger med andre ord uoppdaget foran oss.