I slutten av juli i Rjukan: Et mellomstort tre med hvite, duftende blomster. Treet er en sommersyrin, Syringa reticulata. Det har stått der i en årrekke i hagen ved en av direktørboligene. Men direktøren har visst dratt sin kos – i likhet med så mange av innbyggerne i Rjukan. I likhet med industrien er sommersyrinen bare et mellomspill i byen, men syrinen holder ut lengst! Dessverre er den ikke plantet andre steder i Rjukan. Sommersyrinene her i landet ble plantet i første halvdel av forrige århundre. De er som kulturminner å regne og forteller at norske kapitaleiere, industrimenn og akademikere på den tida var en tett sammenvevd klasse med stor tørst på kultur og vitenskap. De var sterkt opptatt av at alle slags impulser fra det store utland skulle hentes til Norge. Når nye og sensasjonelle hageplanter ankom universitetene eller NLH, gjorde bekjentskaper og slektskap at de ble spredd via både via formelle og uformelle kanaler. Nå er alt bare falmete minner fra en annen tid. Men fortsatt kan man lese noe om andre tider ut av et uventet eksotisk tre når man står i en forfallen hage i Rjukan, mens muezzinens rop høres fra et åpent vindu i sommerkvelden og kaller til bønn.
Den lange veien nedover har gitt Rjukan en egen «fin de siecle»-stemning. Det er vanskelig å oppholde seg der uten å lukte glemselen og sorgen. Egentlig er det en turistattraksjon i seg selv.
Syringa reticulata stammer fra Japan og kan dyrkes helt inn i sone 7. Knallhardfør, med andre ord, og nøysom. Tidligere var sommersyrinen kjent som Syringa amurensis var japonica. I mange land brukes den som gatetre, men i Norge har den aldri riktig kommet seg ut av direktørhagene.