Steinhaug fra eldre jernalder Hva tenkte middelalderbøndene om disse enorme steinhaugene de fant oppå åstoppene? Steinen var mosegrodd, så haugene var nok eldgamle, det var klart. At folk hadde brukt tida si til slike unyttige gjøremål var det neppe noen som fant merkelig. Det var ingenting å vinne ved å karre ihop mer enn akkurat det de trengte for å leve. En illustrasjon: Av åpenbare grunner steg arbeidslønningene til det mangedobbelte etter Svartedauen. Reaksjonen på det var ikke å forsøke å tjene mer, men å arbeide mindre. Når de syntes at de hadde til det nødvendigste, tok de ganske enkelt fri og tok seg en fest. Eller telgjet ut et helgenbilde. Mangfoldet av kirkelige festdager stammer visstnok fra denne epoken, av grunner som også er åpenbare. Vi må innse at vi her ser inn i en ukjent verden bebodd av mennesker som tenkte ulikt oss. Steinrøysa i skogen var forståelig for dem; noen hadde bygd noe fantastisk engang fordi de likte å gjøre det, ferdig med det. Verden var et magisk sted. Jeg kaster et blikk over gjerdet bort på naboen med gressklipperen. Også etter at han kommer hjem fra en slitsom jobb gjør han altså det som minner mest om lønnsarbeid og plikt. Men etterpå vet jeg at han har en nydelig gammel Cadillac han driver og pusser på i garasjen sin. Det er hans steinhaug. Min steinhaug er hagen min.
Steinhaugen ligger i Skjeberg og stammer fra eldre jernalder. Vi vet ikke helt hva formålet var. I området er det også andre merker; bautaer satt i ring stammer fra jernalderen, helleristninger fra bronsealderen.
«Folket vårt gjennom tidene» het historieboka mi på folkeskolen. Tittelen hadde neppe vært tenkelig idag. Både «Folket» og «vårt» er blitt til mistenkelige størrelser. Og satt sammen blir visst «Folket vårt» reine, ramme dynamitten. Men steinrøysa ligger nå der like fullt – bygd av folket vårt.