Plassen er ikke større enn i mange moderne hager, men det er liksom plass til så mye mer. Hagekulturen i nordiske kystbyer er flere hundre år gammel. Man har kommet fram til en måte å innrette seg på som er utrolig ensarta langs alle våre kyster her nord. Husa kryper sammen mot vinden og vender seg mot sola og havna. Her blir det plass til en hyggelig og avskjermet koseplass og en orkan av blomster innafor hageporten. Skråningen (det er nesten alltid skrått) blir overvunnet av en utstrakt bruk av steinmaterialer som gir glimrende vokseplasser for frodige planter. Tro om ikke mye av kosen og overdådigheten kommer av plassmangelen og den derav følgende kreativiteten?
