Den velkjente stauden finner en stadig vekk i enkelte gårdshager og i eldre hager ellers. Så utrolig enkel å ha med å gjøre, så tilpasningsdyktig og blomsterrik. Nå har hybrider og sorter tatt over i handelen. Vi har fått sorter med større blomster, mer langvarig blomstring, flerfargete blomster. Det er sortene med rødt eller oransje i blomsten som selger best – sammen med den småvokste, gule ‘Stella di Oro’. Men, egentlig er det vel slik at dagliljene ikke selger så godt i det hele tatt. De er ikke moteplanter. De har vel for mye av det gammeldagse bondehagepreget over seg, tenker jeg. Aller mest av det har Hemerocallis lilioasphodelus, den ekte gule dagliljen. Det er en sirlig staude, de smale bladene aksenterer så godt de runde bladene hos Geranium, for å ta en samplanting jeg ikke blir lei av.
Gul daglilje stammer fra Kina. Den fant veien til Europa for mer enn to tusen år siden over silkeveien og er nevnt av Plinius og Dioscorides. Som medisinplante kurerer dagliljen tristhet, mente man både i Kina og i Europa. Da skulle en spise rotknollen. Kinesiske kvinner gikk med dagliljeknoller på seg, dessuten, for da fikk de guttebarn. Men resten av planten kunne også brukes til noe; Ta og smak på en blomsterknopp. Kjempegod og med litt peppersmak!