…skal vi ikke kimse av. Våre offentlige rom blir barbert for alle tendenser i den retning, så behovet for idyll på hjemmebane er stort hos mange. Jeg forstår godt lysten til å dynge på med unyttig, men koselig stash rundt heimen. Endelig hjemme og fri til å være barnslig og pyntesyk! Herlig! Hva er det som kjennetegner den perfekte idyll framfor den vedtatte normen av kortklipt korrekthet? Stikkordene er mangfold og dybde. Den idylliske settingen plukker rekvisitter fra en rekke stiler og sammenhenger – bare fordi man har lyst. Dette kaller jeg mangfold. På bildet ser vi at scenen er satt med gamle epletrær, en dam anlagt en eller annen gang seiner, skifer og møbler fra femtiåra, pumpe fra syttiåra og planter fra en rekke epoker. Dette er dybde. Med andre ord utstrekning i tid. Hagen inneholder både noe som nærmer seg slutten av sin levetid og ting som nettopp har kommet til. Planlagte anlegg har det med å mangle både mangfold og dybde. De er totalitære i sitt uttrykk, det motsatte av idyll.