
…sånn ser jeg vanligvis på Junisøtmispel (Amelanchier spicata). Makan til intetsigende plante fins ikke – vanligvis. Enda godt den kan gjøre tjeneste som hekk. Jeg fjernet en slik hekk (av andre grunner enn at den var kjedelig), men lot en søtmispel stå igjen. Stammet den opp og lot den få litt tid på seg. Og dermed – en maikveld med det rette lyset, ser Junisøtmispel ut som alt annet enn det digre gjespet den er ellers.
Litt som den gangen jeg kom på skolefesten og gikk rett på en supernovaeksplosjon av en ung pike, ikke til å ta øynene vekk fra. Ja da, det var den samme jenta som jeg «så» hver dag. For en blind idiot jeg hadde vært!