Mange gjør en solid jobb med leggingen av belegningsstein. Kantene på stier og plasser blir satt i betong og fundamenteringen er grundig med både pukk, grus og fiberduk under belegningen. Men på ett punkt svikter det litt for ofte; Linjeføringen er ikke god – stiene går for mye rett fra A til B. Det kan være greit hvis det ikke befinner seg noe av interesse mellom A og B og det virkelig er til B du har tenkt deg. Men det er faktisk ikke alltid tilfelle. Det er noe som heter naturlige bevegelseslinjer, som sjelden er rette, og den rette linjen kan kanskje bidra en hel del at det er så kjedelig mellom A og B. Tips: I all hemmelighet kan du jo la noen prøvegå området ei stund og se hvor stiene kommer. Ofte ser du da at «rett på» blir for bratt for de fleste, som velger en slakere trase. En sti som svinger på en spennende måte kan være det som gir prikken over i’en. De to eksemplene på bildene viser etter min mening god linjeføring. Brosteinsstien opp skråningen er både vakker og innbydende. Den er økonomisk på den måten at den ikke er en centimeter for lang og at den faktisk kommer til å bli brukt. Stien på flatmark slynger seg mellom staudebed som har fått en organisk form. Hadde stien og bedene vært rettlinjet, hadde folk fort fått museumsfølelsen mens de passerte etikett etter etikett. Men den svingete linjen gjør at de hele tida lokkes videre fra severdighet til severdighet.
De er i Botanisk hage i Oslo.
De svingete gangstiene er flotte!