Bambus er gress som ikke visner ned om høsten, står det i boka. Så, da er det fint at eksemplaret mitt heller ikke gjør det. Sasa kurilensis er fotografert 1. februar. Det er med andre ord godt håp om at den er grønn og fin når våren kommer. Om Kurilerbambus er den mest hardføre av bambus vites ikke. Men av de krypende artene vokser den lengst mot nord i verden. Det er nå på det sjette året den gror her hos meg. Jeg har flyttet og delt den et par ganger. Nå har den havnet på et sted den kan få spre seg litegrann. Kurilerbambusen er kjent for å ta over store områder på et blunk. Rotutløpere både over og under bakken kan komme langt avsted mens du snur ryggen til planten. Og plutselig er invasjonen et faktum. Men kanskje ikke i et klima som er som må kalles marginalt for Sasa kurilensis. Trolig vil jeg se den ekspandere moderat i min hage og heller ikke nå 2-3m høyde, slik den gjør i hjemlandet Japan. Kurilerbambus har stor verdi som vintergrønn underplanting hos oss. Jeg har sett den brukt som underplanting i Rhododendronskogen i Botanisk hage i Gøteborg. Ett eksemplar har stått på stedet hvil i parken i Strømsdalen i Strømstad. Ingen invasjonstendenser å se der. S. kurilensis vokste i mange år også i parken ved NLH, Ås. Dette blir i sone H4-5. Her er et bilde av den tatt i april 2009.