Høstberberis

Høstberberis (Berberis thunbergii) er lite brukt i dag. Når jeg kommer over den i så fin utvikling som dette, er den nærmest som et verdifull, historisk relikt å regne. Skal du restaurere et historisk anlegg fra femti- eller sekstiåra hører berberis med. Denne gamle direktørboligen fikk hage tegnet av hagearkitekt (som det het da) og Berberis var høyeste mote som en vakker og anvendelig plante. Mye mer kompakt og ryddig plante enn syrin og skjærsmin og denslags. Blomster var man lite opptatt av, dessuten. Duft stod ikke på blokka i det hele tatt. Idealet var store plener for fysisk aktivitet og vedlikeholdsfrie busker som bare var der i utkanten av arealene. Bjørk og furu var treslagene i slike anlegg – alt så nær norsk natur som mulig. Men så tok det av og Berberis ble brukt nær sagt overalt både i offentlige anlegg og i privathager – og havnet i vanry nesten øyeblikkelig. Men, ærlig talt, du har sett mindre vellykkete plantevalg og -plasseringer enn i dette tilfellet, ikke sant?