Høstblues

ceratostigma1

Blå blomster i høsthagen, det er Kinasøte, noen sorter Geranium, Aster og den her: Ceratostigma plumbaginoides. Sorgløst blått gjør all døden og visningen i naturen rundt oss enda sårere. Blir du ikke melankolsk av å se Ceratostigma (Hva skal vi kalle den?) midt i alt forfallet, spørs det om du og jeg rører ved hverandre. Helt siden i august har den stått med indigo-blomster og blad som blir rødere og rødere. De er røde nok når den skyter om våren også, forresten. Bare midt på sommeren er den grønn. Er spent på overvintringen, for Ceratostigma er det ikke mange som har prøvd på mine kanter (Understatement). Jeg har gitt den alt hva den begjærer i retning av grus og stein og tørke og sol. Lever den til våren kan jeg vente at den (Blyrotsøster, Hornarr?) tar fatt på å bre seg med utløpere. En så vakker plante kan godt få lov til å breie seg i steinbedet. C. plumbaginoides forsvinner om seinhøstes og kommer ikke til syne igjen før seint på våren, også da med rødlige blad. Jeg tenker da med en gang at planter en vårløk innimellom, vil Ceratostigma holde seg i bakgrunnen mens de blomstrer og først entre scenen når vårløk-bladene visner. Ideelt!

Etter denne forestillingen melder savnet av et godt norsk navn seg. «Blyrot» er opptatt og blir fort latterlig i sammensetninger (Det er flere arter). Tør jeg foreslå «Blåblom»? Som små blå flammer virker planten på avstand. Mørkegrønt eller purpur bladverk framhever blåfargen så mye mer enn det grålige som er gjennomgangsmelodien for tørketålende stauder og busker (se lavendelen i bakgrunnen). Ceratostigma er virkelig ei blå ildtunge, også på litt avstand.

ceratostigma2

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Protected with IP Blacklist CloudIP Blacklist Cloud

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.