Ikke allverden. Bare en liten husmannsplass hvor mennesker klarte å vri en skrinn levevei ut av en utkantsnipp av herregårdens vidstrakte eiendommer. Men Trettebekk var heldig på den måten at jorda var god. Plassen lå på nordsida av Trettebekken og hellinga ned mot bekken var ikke vanlig mojord, men feit leire. I 2014 hadde det grodd opp en urte- og bregnerik barskog på stedet. Merkelappene Storbregneskog, småbregneskog og lågurtgranskog er plantesosiologiske merkelapper jeg setter på slik natur. Skog i en sen fase av gjengroing, jamvel, men like fullt sjeldne og truede naturtyper. Som innbyr deg til å stoppe opp for å betrakte Trettebekken:
Hvor truet Trettebekk var fikk jeg syn for nå forleden. Slik så det ut etter at tømmeret var tatt ut:
Tømmeret var klart for hogst, så hva har jeg å klage over? Jeg vil bare påpeke at dette skogsamfunnet er av de sjeldneste i landet og at det i tida framover vil være akutt truet. Hvorfor er det så utsatt akkurat nå? 1. Høye tømmerpriser. 2. Hogstmoden skog. 3. Billig arbeidskraft fra EØS-området har gjort skogplanting aktuelt igjen. Det siste vil forhindre at naturen kan gjøre noe comeback på egen hånd. Alt i alt en livsfarlig cocktail for norsk natur.
Den rikeste floraen på våre kanter finner vi på slike steder, hvor bekken bryter fram fra høyereliggende skogtrakter og strømmer ut i jordbrukslandskapet.
Så, er det noe å gjøre? De mest intakte lokalitetene burde vernes. Men alle de andre? Innfør vektgrenser for maskiner og traktorer som benyttes til skogavvirkning. Det skaper arbeidsplasser, sparer ressurser og gir et velfortjent spark til store aktører innen skogbruket. Kjør steinhardt på dette i internasjonale fora. Norge skal jo ha så mye å si slike steder. Dessuten har vi sikkert penger nok til å true til oss vilja vår både i FN, EØS og klimatoppmøter. En blanding av press, hestehandel og intelligent bruk av medier og miljøorganisasjoner fører sikkert fram. Norsk skogbruk skal jo ikke være noe dårligere stilt enn andre land?