Du har et par gode kandidater på bildet over; ‘Spectrum’ og ‘Galaxy’. Etter mange år da Magnolia kobus var nesten enerådende på markedet, har vi etterhvert fått flere magnoliaer å velge mellom. Nå er tilbudet stort, både av hvite, gule og endelig sorter med blomster i sjatteringer av rødt og rosa. De siste er de mest populære for tida. En sidrumpa hagesenterbransje hang seg fra begynnelsen opp i den rosa ‘Susan’ uten annen grunn at det var den første sorten med den fargen her til lands. ‘Susan’ vinner verken på blomsterfarge, -størrelse eller mengde. Heller ikke på treform eller hardførhet. Opprinnelsen er også forskjellig fra mine favoritter. ‘Susan’ er en hybrid mellom Magnolia stellata ‘Rosea’ og Magnolia liliiflora ‘Nigra’. To småvokste foreldre, altså, den første hardfør og den siste ikke fullt så hardfør. Søsknene ‘Galaxy’ og ‘Spectrum’ har også Magnolia liliiflora ‘Nigra’ som det ene opphavet. Den andre er den mer ukjente Magnolia sprengeri var diva ‘Diva’ (ja, det stemmer). M. sprengeri er en av de vakreste magnoliaartene, men ikke så kjent som andre kinesiske arter som M.liliiflora og M. denudata. Hvilken er best; ‘Galaxy’ eller ‘Spectrum’ og hvorfor er de bedre enn ‘Susan’? De er begge to mer hardføre enn ‘Susan’. Alt som er skrevet om saken konkluderer slik og en interessant norsk prøveplanting (I Ålesund) ender også opp med dette resultatet. Blomsten til ‘Susan’ er ikke spesielt velformet. Lange smale blomsterblad (arv fra Magnolia stellata) som faller litt tilfeldig og slapt til siden. ‘Galaxy’ og ‘Spectrum’ har kortere og bredere blomsterblad som danner en pokal, ‘Spectrum’ mer enn ‘Galaxy’. Men kanskje jeg er urettferdig i min sammenlikning; ‘Galaxy’ blir et tre på minst seks meter, ‘Spectrum’ litt mindre, mens ‘Susan’ typisk er en tre meter høy busk. Men har du plass, velg den vakre og friske ‘Galaxy’. ‘Galaxy’ vil du støte på oftere og oftere på dine turer til hagesenteret. Sone 3-4, minst.
Magnolia-tilbudet stanser ikke med hvite, rosa og røde blomster. Kanskje du heller faller for de gule? Det er forståelig. Selv har jeg bare én magnolia i hagen, den sommerblomstrende og duftende Magnolia wieseneri. Blant de sommerblomstrende har vi arter med trekvart meter lange blad. Heftig! Og hva med en vintergrønn Magnolia? Kan det være noe å tenke på?