…husker jeg fra veikanten på Sardinia, en stekende haike-sommer for førti år siden. Tenk, da kunne ungdommer få skyss langs landeveien i Europa og stort sett ikke risikere noe som helst – annet enn en middagsinvitasjon. Så midt i den brunsvidde, fenikkelduftende middelhavsnaturen ble jeg presentert for Jordbærtreet, Arbutus unedo. Så fremmedartet og sydlandsk med jordbær på et tre! Jordbærtreet var etter årstiden komplett med «jordbær». Jeg kan ennå huske skuffelsen da jeg satte tennene i bæret.
Jordbærtreet er en overlever fra en flora som var mer utbredt i Europa før istida. En reliktforekomst fins fortsatt i Killarney i Vest-Irland, som aldri ble dekket av isen. Arbutus unedo oppgis som ikke hardført i Danmark, men kan med et nødrop klare seg i vintermilde kyststrøk på Vestlandet. Det er mer redd for vinterkulde enn det behøver sommervarme, forstår vi. Det er et lite, vintergrønt tre i Lyngfamilien som har stor prydverdi. Masse små lyngblomster om våren. Men hardførheten er større hos hybriden mellom Arbutus unedo og en annen art fra Middelhavsområdet, A. andrachne. Arbutus x andrachnoides har mye flottere bark enn sin far (eller mor). Det er dette treet som er avbildet på denne siden og som jeg vil oppfordre vestlendinger til å prøve i hagen. På en gruppereise i Wales var dette den hageplanten som vakte størst oppsikt og «wow!»-utbrudd. Maken til bark fins ikke.
